UKEBLIKK: Det kan bli for mye lokaldemokrati

Resultatet av de folkeavstemningene som hittil er gjort om sammenslåinger i kommune-Norge gir få konkrete svar. Lokale folkeavstemninger om kommunesammenslåing kan gi lokaldemokratiet for stor makt i en sak som like mye er et er rikspolitisk anliggende.

39 kommuner har gjennomført folkeavstemninger og innbyggerundersøkelser om mulige sammenslåinger med andre kommuner. Innen fristen 1. juli regner man med at minst 150 kommuner har gjennomført folkeavstemning om mulige sammenslåingsalternativer.

• Les hele lista her: 21 «ja» – 18 «nei»

En gjennomgang av resultatene viser at 21 kommuner sier «nei» til sammenslåing med en eller flere naboer, mens 18 kommuner sier «ja».

Men det er ikke dermed sagt at dette blir det endelige resultatet i disse kommunene.

Valgdeltakelsen har gjennomgående vært lav, og flere steder har resultatet vært ganske jevnt. Dessuten har innbyggerne mange steder gått i mot rådet fra ordfører og andre sentrale politikere i egen kommune.

Enda mer forvirrende blir det at man flere steder har stemt over ulike alternativer.

Konklusjonen etter de folkeavstemningene som har vært, er at de har gjort det enda vanskeligere for rikspolitikerne å fatte endelige vedtak.

Vi risikerer å ende opp med en situasjon der lokaldemokratiet setter Stortinget sjakk matt.

I ordfører-standen brer tvilen om seg. I en fersk undersøkelse Nationen har fått gjennomført svarer kun 16 prosent av landets ordførere at de tror deres kommune blir frivillig sammenslått. Men 56 prosent av de spurte ordførerne tror at det ikke kommer til å ende med frivillig sammenslåing for deres kommune.

Lokaldemokratiet har talt. Og det er nærmest umulig å skjønne hva det sier.

Skal Stortingspolitikerne ta hensyn til lokaldemokratiet i denne saken, blir det smått med sammenslåinger. Flere steder der innbyggerne har sagt «ja», har den kommunen det fris til sagt «nei». Og hvordan skal man gå videre med prosessen da – dersom man skal «lytte til lokaldemokratiet»?

Det er imidlertid mulig å lytte, uten å høre – selv om det kan bli utfordrende rent politisk.

Men akkurat det mistenker vi at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner er god på. Han sier han lytter, men det er minst et par ører han ikke vil høre på når det gjelder motstand mot kommunereformen.

Om Sanner klarer å spille sine kort på en slik måte at han ender opp med en kommunestruktur han kan være stolt av uten å bruke tvang – ja, da er han god.

Sannsynligvis blir bruken av pisk hyppigere etter hvert som tiden går. En type pisk er anbefalingene fra fylkesmennene. Den gjengen har nesten alle sammen hatt en karriere fra rikspolitikken, og står derfor nær Sanner i synet på behovet for en ny kommunestruktur. Og det er fylkesmennene som har fått oppgaven med lede kommunene i å komme fram til en konklusjon om mulige sammenslåinger.

Arbeiderpartiet blir en nøkkel for å få til et bredt forlik om ny kommunestruktur. «Alle» vet at partiet svært gjerne kan tenke seg at bøttevis av norske kommuner slår seg sammen. De har prøvd å få det til i regjering selv, men med Senterpartiet på lasset har det vært en kamp mot vindmøller. Det virker påtatt når Helga Pedersen og andre Ap-topper desperat forsøker å fremstå som kritiske til en reform de innerst inne støtter opp om. De kan selvsagt kritisere prosessen, men det blir lite konstruktivt i lengden.

Derfor ender nok partiet opp med med å bite i det sure kompromiss-eplet nok en gang. Slik det vanligvis gjør når det gjelder de virkelig store sakene – asyl, skatt, oljeutvinning (og ulv…).

Prosessen med folkeavstemninger om en sak rikspolitikerne til sjuende og sist kommer til å avgjøre, har så langt vist seg å skape mer forvirring enn å være klargjørende.

Og stortingspolitikerne har til en viss grad seg selv å takke. Det er blitt en sport på Stortinget å snakke opp lokaldemokratiet og alle vil gjerne «flytte makten nærmere der folk bor». Et artig eksempel på det er at den ferske politireformen, der 27 politidistrikt skal reduseres til 12, lyder det poetiske navnet «Nærpolitireformen».

Men hver gang det snakkes om konkrete politiske tiltak som krever finansiering i kommunene, ropes det på såkalt øremerking i stortingskorridorene.

Og det er ikke så rart. Norske kommuner styres etter det såkalte «generalistprinsippet», som innebærer at alle kommuner – uavhengig av størrelse – skal tilby de samme tjenestene.

For å holde et slikt prinsipp i hevd, så kreves det øremerking av en rekke kommunale midler. Og det krever en viss størrelse på kommunene, fordi oppgavene deres stadig blir flere. Det var også en av konklusjonene til det såkalte «ekspertutvalget for kommunereformen» som sparket i gang hele sammenslåingsdebatten da de la fram sin rapport i desember 2014.

Hvorfor vil så mange norske småkommuner «stå alene»?

Det handler om lokaldemokratiet, sies det. Om at de som har skoen på, best kjenner hvor den trykker. Og selvsagt om «nærhet til beslutningene».

Men i hvilken stein står det skrevet at mer makt til lokalpolitikere gir bedre tjenester til innbyggerne? Hvorfor er lokaldemokrati bedre enn annet demokrati?

Det er ikke så sikkert at det er det. Man kan mistenke at nei-standpunktene rundt om ikke er basert på hvor gode tjenester man mener å kunne få, og ikke minst levere, i egen kommune. Det handler like mye om å ikke bli overkjørt av storesøster. Om lokalt lissom-fiendskap som kommer til overflaten. Om redselen for endring.

En nær kjenning av meg er en gammel hedersmann i 70-åra fra Valldal i Møre og Romsdal. Han er både bereist og belest. Men han reiser ikke frivillig til Ålesund – nærmeste by fra hjembygda.

– Mor og far tok meg med dit når jeg var fem år. Det har jeg aldri tilgitt dem, sier han.

Å si at vi trenger større kommuner for å ha en viss sjanse til å verne om generalistkommune-prinsippet, er kanskje ikke verdens mest sexy argument. Men oversatt fra byråkratisk betyr det at vi i framtida vil trenge større og færre kommuner for å ha en mulighet til å opprettholde et velferdssamfunn med noenlunde like tjenester i hele landet. Det bør også tillegges vekt.