Folkeskikk på mute

 Maren Gilje Sekse er fagansvarlig for produktutvikling i HR Norge.

SYNSPUNKT. Skulle man gjerne sjekket kjapt været for helgen? Det tar bare noen få minutter, men når du løfter blikket igjen, har du mistet tråden.

Litt senere tikker det inn en melding fra en kollega i det samme møtet: «dette møtet kunne vært en e-post.» Du smiler til telefonen, og sender en emoji tilbake. Fortsatt ganske uskyldig. Men begynner vi å grense til dårlig møteskikk?

Så er du en av få deltakere i et nytt digitalt møte. To av andre kjenner hverandre. Praten går, gode idéer pingponges frem og tilbake, og møtet går bra. Så tar den ene opp telefonen, taster raskt og legger telefonen ned. Kort etter vibrerer telefonen til den andre. Blikket går ned. Et lite smil. Et raskt svar. Så vibrerer den første telefonen. Det samme skjer: lese, smile, skrive. Og slik fortsetter det. Melding, smil, svar.

Du ser hele runddansen, men aner ikke hva samtalen innebærer. Kanskje er det hastemeldinger om en felles sak de jobber med. Kanskje handler det om møtet. Kanskje handler det om noe du nettopp har sagt. Det er umulig å vite, men noe har skjedd med møtet. For noen minutter siden var alle i den samme samtalen. Nå har to andre plutselig en samtale som ikke felleskapet ikke har tilgang til. Det kan fort og brått skape en avstand, og påvirke den gode flyten i møtet.

Hva skjedde med møtekotymen?

Teams og Zoom er en naturlig del av arbeidshverdagen. Da store deler av arbeidslivet flyttet over på skjerm, måtte vi raskt lære oss nye vaner. Vi lærte å skru mikrofonen av og på, rekke opp en digital hånd og vente på tur. Etter hvert lærte vi også at kameraet ikke alltid trenger å være på.

Samtidig skjedde det noe med grensene for hva vi tillater oss i et møte. Vi svarer på meldinger. Leser e-post. Sjekker kalenderen. Noen ganger jobber vi med helt andre ting mens andre snakker. Konsentrasjonen vår er dårligere enn noensinne, og den onde sirkelen forsterkes av multitaskingen.

Noen møter er for lange. Noen angår oss knapt. Og noen burde, som det heter, vært en e-post. Og grovt generalisert: Den konfliktsky nordmannen sjekker heller ut mentalt enn å si fra.

Når håndtrykket forsvinner

I nesten 3000 år har håndtrykket vært et lite ritual med stor betydning: Vi rekker fram hånden for å vise fredelige hensikter, tillit og at vi anerkjenner den vi står overfor. Håndtrykket utgår naturligvis på skjerm. Også andre høflighetsgester, som å møte andres blikk eller vise at vi lytter, blir mindre synlige.

Generelt dårlig møtekultur er et vanlig problem på mange norske arbeidsplasser. Men å takke nei til et møte, eller stille spørsmål ved om man trenger å være med på hele møtet, bidrar til bedre, ikke dårligere møtekultur. Ved å sjekke mentalt ut av møtet ender vi i stedet opp med å forsterke det vi irriterer oss over.

Og helt i ytterkanten ligger metasamtalen som går på privaten mens møtet fortsatt pågår – om det som blir sagt, eller menneskene som sier det. På det tidspunktet er vi ikke lenger bare i grenselandet for dårlig møtekotyme. Da nærmer vi oss kanskje et arbeidsmiljøproblem. Men det er en helt annen diskusjon.

Make håndtrykket great again.