SYNSPUNKT
Johan Bergh: «De rike» og de som jobber hos dem
Hvem er det som har tatt risiko med å starte opp en bedrift? Hvem har tatt risiko med å ansette mennesker i bedriften med den kompetansen de trenger for å få virksomheten i gang?
Johan Bergh er førstelektor i organisasjon og ledelse ved Oslo Nye Høyskole.
SYNSPUNKT. I et (antatt valginnlegg) på Facebook 29/8-25 skriver LO: «De rikeste står bak flest jobber og mest verdiskaping» påstår de rikes tenketank Civita. Det er ikke overraskende over at de rikeste menneskene eier de største bedriftene med flest ansatte. Men det er våre medlemmer som arbeider i bedriftene. Det er de som skaper verdiene. Til glede for samfunnet. For seg selv. Og for eierne som blir rikere. Det er vi som skaper verdiene».
Sitatene kan kanskje synes riktige for LO og LOs medlemmer. De kan likevel ikke stå uimotsagt. Selv fra en mangeårig LO-tillitsvalgt. Her mener jeg LO legger seg på en konfrontasjonslinje. Det er neppe særlig effektivt, og jeg synes LOs innlegg er litt trist lesning. Fordi: Hvem er det som har tatt risiko med å starte opp en bedrift? Hvem har tatt risiko med å ansette mennesker i bedriften med den kompe-tansen de trenger for å få virksomheten i gang? Hvem har tatt risiko med gå inn i et markedet som kanskje kan være interessert i produktet eller tjenesten? Svaret på det er innlysende.
Et velfungerende partssamarbeid krever at LO og deres medlemmer, samt bedriftseiere og deres ledere i virksomhetene, benytter hverandres sterke sider uten å fremstå som motparter
Det er ingen ting i veien med at bedriftseiere tjener penger, eller «blir rikere» slik LO skriver. Det skulle bare mangle. Det er eierne som har tatt risiko med å skaffe tilveie midler slik at det i det hele tatt er mulig å starte opp en bedrift. Da er det vel rimelig åpenbart at de vil ha noe tilbake for investeringene. Vil eller kan ikke LO forstå det? At LO påstår at det er deres medlemmer som skaper verdiene er derfor ikke den hele og fulle sannhet. Så kan vi jo selvfølgelig diskutere om hvorvidt «rikdommen» er optimalt eller rettferdig fordelt. En ting er sikkert. Uten eiernes risikovillighet hadde det ikke vært noen bedrift å jobbe i. Det er så enkelt.
Dermed er det for all del ikke sagt at LOs medlemmer bare skal være lykkelige for å ha en jobb å gå til, og stå med lua i handa. I det norske arbeidslivet har vi – og bør fortsette å ha – et rimelig velfungerende partssamarbeid. Vi skal i tillegg huske på at bedriftseierne ikke er en «motpart» til LOs medlemmer slik det kanskje antydes i sitatene over. Et velfungerende partssamarbeid krever at LO og deres medlemmer, samt bedriftseiere og deres ledere i virksomhetene, benytter hverandres sterke sider uten å fremstå som motparter. Hvor vanskelig kan det være? Det er i denne samhandlingen at verdier kanskje best kan skapes. Til glede for samfunnet, for de som jobber i virksomhetene, og for eierne.
Det er sammen vi skaper verdier, ikke hver for oss.
Nylige artikler
Monument-syndrom og offentlige bevilgninger
Så mange ledere er det i kommunen der du bor
Mattilsynet må offentliggjøre navn – ansatte bekymret
Svært stram sykehusøkonomi i Stavanger – vurderer ansettelsesstopp
– Styreledelse er ingen sjekkliste, men et lederoppdrag
Mest leste artikler
Regjeringen skroter lovfestet betalt ferie fra første arbeidsår: Akademikernes leder Lise Lyngsnes Randeberg er skuffet
Magne Lerø: Trump og EU: Forvirring rundt fredsplanen for Ukraina
Forsvarsmekanismer på arbeidsplassen: Hvordan ledere og ansatte lurer seg selv
Indre Namdal tester ny fastlegemodell: Kommunalt oppgavefellesskap i fokus
Vegard Einan i NHO Service og Handel: LOs søksmål om deltid truer den norske arbeidsmodellen