KI-avtalen svarer ikke på hva du skal gjøre i morgen tidlig

Jasvinder Sadana er samfunnsdebattant og IT-arkitekt. Dette er skribentens egne meninger og representerer ikke hans arbeidsgiver.

SYNSPUNKT. Intensjonsavtalen om ansvarlig innføring og bruk av KI i arbeidslivet ble signert 2. oktober, mellom regjeringen og arbeidstakerhovedorganisasjonene. En intensjonsavtale er likevel ingen instruks: den sier ingenting om hvem som har ansvar for at ansatte forstår verktøy de bruker.

Jeg skjønner at mange ledere allerede kjenner på skjemavelde, og at enda en medvirkningsprosess kan oppleves som nok et pålegg. Min erfaring fra digitaliseringsprosjekter er likevel entydig: tiltak som settes i gang uten at ansattes representanter er til stede, møter veggen de siste meterne, ofte rett før lansering. En veileder fra KS og arbeidstakerorganisasjonene i kommunal sektor er tydelig på dette punktet: partssamarbeid skal organiseres gjennom hele løpet, fra første idé til løsningen er satt i drift.

Ett element i dette er mer enn anbefaling: opplæring av tillitsvalgte er regulert i Hovedavtalen, og bestemmelsen ble oppdatert ved reforhandlingen som trådte i kraft 1.1.2026, nettopp for å ta høyde for endringer KI representerer i arbeidshverdagen. Faren er at denne en bindende regel drukner i alt som bare er anbefalt, slik at ingen merker forskjellen før det er for sent.

Slik jeg ser det handler dette først om struktur, ikke teknologi. Oversett veilederens faser til egen kalender: sett ned en tverrfaglig gruppe med tillitsvalgte allerede i idé-fasen, ikke når leverandøren er valgt, og la samme gruppe følge saken videre inn i forvaltningen. Still de ubehagelige spørsmålene først: hvilke data skal benyttes, og hvem har tilgang til loggene. Rutiner for å melde og følge opp avvik bør avklares i samme møte. Jeg lurer på om en nasjonal koordineringsfunksjon rekker fram til de minste kommunene i tide.

KS har kartlagt situasjonen i 167 kommuner, i vår. Over halvparten har enten anvendt KI eller har erfaring med slike løsninger, men 44 prosent er fortsatt i en tidlig, utforskende fase. En uavhengig kartlegging fra Vestland peker på samme mønster: det er den administrative og politiske forståelsen av hva teknologien faktisk kan og ikke kan, som avgjør om innføringen lykkes, ikke selve modellen. To separate undersøkelser, samme flaskehals: ikke teknologien, men juridisk støtte og kompetanse til å vurdere risiko.

Et svakt punkt i mitt resonnement er at denne modenheten ikke er likt fordelt. De samme kartleggingene viser at større kommuner i snitt har kommet lenger enn små, fordi de har egne jurister og personalavdelinger å sette på oppgaven. Jeg er ikke sikker på om en arbeidsgruppe-modell som fungerer i en stor virksomhet, er realistisk i en liten virksomhet med få ansatte og enda færre ressurser.

Opplæringsansvaret kan derfor ikke plasseres hos IT-avdelingene alene. Som leder må du sørge for at medarbeiderne forstår grensene for verktøyet: når skal et KI-generert forslag kvalitetesikres av et menneske, og når er resultatet til å stole på. KS har satt i gang arbeidet med en mal for personvernkonsekvensvurdering sammen med Røros kommune. Jeg foreslår at slike maler deles på tvers, i stedet for at hver enkelt finner opp sin egen fra bunnen.

For statlige etater finnes et parallelt rammeverk: KI Norge, en satsing under Digdir som gir veiledning og drifter en regulatorisk sandkasse med Datatilsynet og Nkom. Jeg skal være redelig om hva dette faktisk er: en veiledningsportal, ikke et pålegg. Den eneste bindende bestemmelsen i dette landskapet er opplæringsplikten i Hovedavtalen.

Avtalen har fått partene i arbeidslivet til å enes om prinsippene. Det som gjenstår, er ikke juss, men gjennomføring: hent fram malene som allerede finnes, og sørg for at medvirkning skjer før beslutningen tas, ikke etter.