Mangfold som vei til å bli menneske

Sigrun Gilje er prosjektleder i Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) Agder vest.

SYNSPUNKT. Takk til Løvstad og Kumar for deres kronikk «Mangfold i et eksistensielt perspektiv» i Dagens Perspektiv – hvor de tar opp tankene til Camus, Sartre og kristenfilosofen Kirkegaard. Den har flere gode poeng. Jeg leste med spenning om «en tid hvor menneskets verdi er en global mangelvare», og om det dere kaller «eksistensialistisk asymmetri»: tanken om å tilby noe uten gjengjeldelse. Da jeg leste videre, forventet jeg nesten at dere ville utforske dette i lys av nestekjærlighet og relasjon. I stedet begrunnes mangfold i stor grad ut fra hva møtet med den andre gir oss selv: nye perspektiver, vitalitet og personlig vekst. Det er interessante perspektiver, men jeg vil gjerne løfte fram en annen innfallsvinkel.

Slik jeg oppfatter eksistensialismen, står friheten til å ta selvstendige valg sentralt. Kirkegaard regnes som en forløper for retningen. Han flyttet oppmerksomheten fra abstrakte systemer og teorier, til det konkrete mennesket som står alene og må velge hvordan det vil leve.

For mange vil mangfold først og fremst handle om hvordan vi skal møte mennesker som er annerledes enn oss selv. Fra et kristent perspektiv kan spørsmålet snus på hodet: Hva om møtet med den andre ikke bare handler om hva vi kan gi, men også om hvem vi selv blir?

I vår tid er det vanlig å forstå menneskelivet som en reise mot selvrealisering. Vi skal finne oss selv, utvikle vårt potensial og bli den vi er ment å være. Men kristendommen peker i en annen retning. Jesus sier: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det».

Det er et paradoks. Vi finner ikke oss selv ved å være opptatt av oss selv.
Vi finner oss selv ved å vende oss mot andre.

Derfor er nestekjærlighet mer enn en moralsk plikt. Det er en beskrivelse av hva det betyr å være menneske. Da Jesus fikk spørsmål om hva som var det største budet, svarte han med det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske Gud og din neste som deg selv. Ikke fordi Gud trenger vår kjærlighet, men fordi kjærligheten gjør oss til de menneskene vi er skapt til å være.

I fortellingen om den barmhjertige samaritan er det heller ikke tilfeldig at den fremmede blir helten. Jesus pekte på noe bestemt. Samaritanen tilhørte en gruppe man hadde betydelige religiøse og kulturelle motsetninger til og som man forventet minst av. Likevel er det nettopp samaritanen som viser hva medmenneskelighet innebærer. Historien utfordrer forestillingen om at vi først og fremst skal søke fellesskap med dem som ligner oss selv. «Nesten» viser seg ofte å være den vi i utgangspunktet oppfatter som annerledes.

Slik sett er mangfold mer enn et samfunnsprosjekt. Det er en anledning til å øve seg i det som er menneskelivets grunnleggende oppgave: å se og elske sin neste.

Samtidig er det nettopp her vi oppdager noe overraskende. Når vi åpner oss for mennesker med andre erfaringer, kulturer, språk og livshistorier, berikes også vårt eget liv. Ikke fordi vi har krav på en gevinst, men fordi verden blir større. Vi får øye på sider ved skaperverket som ellers ville vært skjult for oss.

Mange kristne kan kjenne seg igjen i erfaringen av å lete etter Gud i andre mennesker. Hvert menneske bærer noe av Guds bilde. Derfor trenger vi hverandre. Ikke bare dem som tenker som oss, men også dem som utfordrer oss, overrasker oss og ser verden annerledes enn vi gjør.

Mangfold blir dermed ikke først og fremst et spørsmål om toleranse, og heller ikke om personlig selvutvikling. Det handler om å ta imot den rikdommen Gud allerede har lagt ned i menneskeheten. De gamle broderte veggordene uttrykte kanskje dette bedre enn mange moderne ledelsesbøker: «Den største gleda du kan ha, det er å gjera andre glad.»

For den kristne handler dette ikke om å utslette seg selv av plikt. Tvert imot. Når vi retter oppmerksomheten bort fra oss selv og mot Gud og våre medmennesker, finner vi gradvis ut hvem vi selv er. Filosofen Camus spør hvordan mennesket kan leve meningsfullt i en verden uten en gitt mening. Jesus begynner et annet sted: mennesket har allerede fått sin grunnleggende retning gjennom kjærligheten til Gud og nesten. I den kjærligheten finner vi ikke bare vår plikt, men også vår identitet.

Kanskje er det nettopp derfor mangfold er viktig. Ikke fordi annerledeshet gjør livet mer spennende, men fordi møtet med den andre hjelper oss å bli mer menneskelige.