Mangfold i et eksistensielt perspektiv

Jakob Sverre Løvstad er sivilingeniør og cand.psychol. og CTO i Seema. Manav Rihel Kumar krigsskoleutdannet med master fra LSE og daglig leder Seema.

SYNSPUNKT. I skrivende stund handler mangfold gjerne om alder, kjønn, etnisitet, politisk syn og legning, for å nevne noe. Men om vi drar til andre land eller simpelthen venter 5-10 år, viser historien at dette vil endre seg.

I dagens diskurs vektlegges hvordan vi skal være vennlige og tilretteleggende for ulike grupper. Og det er selvsagt helt legitimt. Å ha en pro-humanistisk innstilling er forbilledlig, spesielt i en tid hvor menneskets verdi og frihet er en global mangelvare. Samtidig skaper det en eksistensialistisk asymmetri: Tanken om at man skal tilby noe uten gjengjeldelse. Dette er en ytterst merkelig tanke, noe vi skal utforske videre.

Skal man tro tenkere innen eksistensialistisk filosofi, er det et grunnpremiss at man bruker livet sitt til å oppdage alt det vakre verden har å by på, og at man spiser seg mett på eksistensens mange måltider. Ser vi til Albert Camus og hans tanker i Myten om Sisyfos, er det en nødvendighet å dytte stenen med lidenskap, som en form for invitasjon til å leve med entusiasme. I dette blir det også nødvendig å oppsøke en kvantitetsetikk, som en måte å leve på der man faktisk får se bredden i det livet har å tilby. Dette tillater at man faktisk kan se for seg Sisyfos lykkelig, til tross for at han gjennomfører en meningsløs og evig oppgave.

Jean-Paul Sartre på sin side ser for seg at det å leve autentisk betyr å stadig gå nye veier. Hans tanke om den radikale frihet er friheten til å ikke tråkke i det evig konforme, men snarere stadig si seg villig til å kaste vekk gamle mønstre og tankesett som ikke tillater ens sannferdige uttrykk. Over tid blir man mer seg selv, og gradvis mindre kjørt fast i det omgivelsene påtvinger som vanlig og dermed kjedsommelig.

Selv Søren Kierkegaard anerkjenner viktigheten av menneskets drift mot nysgjerrighet, mot å være en estetiker på jakt etter nye inntrykk, nye sanselige opplevelser, og nye steder. Riktignok er dette i boken Gjentagelsen fremstilt som et noe hult prosjekt, og noe som blir forkastet til fordel for etikkens vei – fordi det å repetere en søken etter det nye også på sitt vis blir repetitivt. Vi kommer tilbake til dette om et øyeblikk.

Selv om det ovennevnte er eksistensialistiske tanker, vet vi gjennom psykologien at dette har dypere evolusjons- og nevropsykologiske begrunnelser. Hjernen er bygget for å gi oppmerksomhet til, og minnes, det som er unikt. Når du gjør det samme hver dag, som å spise samme lunsj, reise samme vei til og fra jobb, gjennomføre de samme arbeidsoppgavene og så videre, blir opplevelsene lagret som generelle konsepter i hukommelsen. Slik som «hvordan det er å spise lunsj» eller «hvordan det er å ta bussen til kontoret». Det går fra hendelser til rutinemessige manus. Når det derimot er noe som skiller seg ut, blir det en episode, noe man husker som en «filmsnutt». Der turen til kontoret er en grå og generell opplevelse, er det å se en soloppgang i Toscana noe nytt. Det samme er det å møte noen som gir sjelelig påfyll.

I så måte har Sartre, Camus og Kierkegaard alle rett på sitt vis: Det er en grunnleggende sannhet i at annerledeshet gir vitalitet: Hjernen frydes over det som bryter rutiner i positiv forstand. Samtidig kan repetitiv hedonisme bli like kjedsommelig som alt annet. Der Kierkegaard kanskje tar feil, er at man i forlengelsen skal trekke seg tilbake til noe annet, hans såkalte «etiske stadium».

Det er kanskje en riktigere tolkning, selv i teologisk forstand, at det er en reell utfordring å fortsette å søke nye inntrykk og oppleve skaperverket i all sin prakt. Det krever stadig mer etter hvert som man har prøvd og opplevd mye allerede – i motsetning til et barn som vil se det nye i det meste.

Om man kjøper denne argumentasjonen, er mangfold en implisitt nødvendighet. En gave fra det og de som er annerledes, er bidraget til den eksistensielle søken. Om man søker å være fri, å finne seg selv, å oppdage entusiasme for livet, er det en filosofisk og psykologisk betingelse at man går til det som ikke er del av det gamle vante. Om man insisterer på å kun lese norske dikt, vil man aldri oppdage de fengende verselinjene til Khalil Gibran eller observasjonsevnen til Matsuo Bashō. Om man sverger kun til Wergeland og Ibsen, bli Garcia Marquez sin magiske realisme aldri del av deg.

Sånn sett blir mange av mangfoldsdebattene svært overfladiske og tilkortkomne. Man glemmer at menneskets åndelige søken, det være seg den sekulære psykologiske eller den mer opphøyde, forutsetter at det finnes andre veier å utforske. Som i sin tur forutsetter at det finnes mennesker der ute som besitter en annen innfallsvinkel til livet enn deg selv. Kanskje er din neste minneverdige opplevelse en film fra Korea, din neste skjellsettende samtale med en gråhåret dame med viktig livsvisdom, din neste forelskelse en person med et annet politisk syn som du aldri trodde du skulle komme overens med?

Her ligger rommet til å både kjenne på vitalitet, så vel som å finne ut hvem du egentlig er i møte med det eller de som er annerledes. Så lenge livet bare er de vante gamle gulostskivene og de samme perspektivene du allerede holder, blir engasjement med tilværelsen nær sagt umulig. Uten mangfold finner man aldri ut hvorfor Sisyfos er lykkelig.