Øystein Blymke: Statsministerlønnen bør trumfe toppbyråkratens

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Lønnen til statsministeren fastsettes av Stortingets godtgjøringsutvalg. Det er et uavhengig organ oppnevnt av Stortinget. Utvalget fastsetter lønn til stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og høyere embetsmenn.

Utvalget forsøker etter beste evne å fastsette en lønn som bør oppfattes tillitsvekkende, moderat, og for all del, ikke være lønnsledende. Utvalget må også påse at de lønnsnivåene de anbefaler/fastsetter, oppfattes mest mulig rettferdig, ikke minst sett fra andre offentlig ansattes ståsted.

Flere statsansatte direktører tjener mer enn statsministeren. Vurderingskriteriene for lønnsfastsettelse er som oftest stillingens samfunnsansvar, arbeidsbelastning, utsatthet og eksponering i bred forstand. I så måte gir det mening når statsministeren tilkjennes en litt høyere lønn enn sine statsråder. Litt mindre mening gir det imidlertid når en Nav-direktør, eller en annen «stats-direktør» blir verdsatt lønnsmessig, over statsministeren.

At en DnB-direktør, en Equinor-direktør, en fotball-proff eller en vellykket forretningsadvokat kan tjene 10-20 millioner i året får så være. De tilhører et helt annet lønns-univers. Men at statsministeren i Norge verdsettes til kun ca. 2 millioner kroner i året, og dermed får mindre i lønn enn hva en toppbyråkrat i statsministerens eget organisasjons-hierarki oppnår, er ikke umiddelbart så greit for folk flest å fatte begrunnelsen bak.

En statsminister har et helt unikt og omfattende samfunnsansvar. Han eller hun har dessuten ekstremt lange, krevende og slitsomme arbeidsdager, og et høyt press på alle måter. En toppembetsmann eller en direktorats-direktør derimot, arbeider i en trygg og vernet statlig boble, med en ansvars-portefølje som ikke engang tåler sammenligning med den en statsminister har.

Signaleffekten overfor folk flest er vel heller ikke den beste når staten velger å lønne en «stats-direktør», høyere enn statsministeren. Kanskje er meningen å få folk til å tro at folkevalgte og tillitsvalgte politikere, gjennom beskjedne lønnskrav, får vist fram sin genuine tro på moderasjon og lønnssolidaritet? Ikke godt å si.

Staten bør ikke være lønnsdrivende heter det seg. Nei vel, men da må det vel uansett være en forfeilet lønnspolitikk å lønne deler av statsministerens embetsverk høyere enn sjefen sjøl? Staten er dessuten avhengig av å kunne rekruttere og holde på gode ledere, sies det fra politisk arbeidsgiverhold. Det er imidlertid vanskelig å forestille seg at den rette Nav-direktøren eller andre direktorats-direktører ikke vil være mulig å rekruttere om han eller hun «bare» ble tilbudt en lønn, et par hundre tusen under den statsministeren må klare seg med?