Beredskap for krisene vi ennå ikke kjenner

Rune Glomseth er førsteamanuensis emeritus, Politihøgskolen.

SYNSPUNKT/BOKOMTALE. Krig i Europa, stormaktsrivalisering, terrorisme, sabotasje, alvorlig organisert kriminalitet og digitale og fysiske trusler mot kritisk infrastruktur har endret omgivelsene politiet skal operere i. Hendelser krysser geografiske og organisatoriske grenser og kan utspille seg samtidig i det fysiske, digitale og maritime domenet. Grensene mellom kriminalitetsbekjempelse, samfunnssikkerhet og nasjonal sikkerhet er blitt mindre tydelige.

Det er denne virkeligheten Johnny Lian, Freddy Rotseth og Gjert Lage Dyndal skriver seg inn i med Politiets nasjonale beredskapsressurser – utviklingen av operative beredskapsressurser for den nye tids kriser, nylig utgitt på Fagbokforlaget.

Dette er etter min vurdering en viktig bok. Ikke bare fordi den beskriver utviklingen av politiets nasjonale beredskapsressurser (NB), men fordi den reiser et større spørsmål: Hvordan skal norsk politi organiseres, ledes og utvikles for å håndtere alvorlige hendelser og kriser vi bare delvis kjenner karakteren av?

Praksis møter forskning

En klar styrke ved boka er koblingen mellom praktisk erfaring og forskningsbasert kunnskap. Forfatterne kjenner den operative virkeligheten fra innsiden, men nøyer seg ikke med egne erfaringer. Boka bygger på forskning, offentlige dokumenter, evalueringsrapporter, konkrete hendelser og intervjuer. Kildelisten er meget omfattende og kjennetegnes av stor faglig bredde og aktualitet.

Boka handler derfor om betydelig mer enn spesialiserte politiressurser. Den diskuterer kriseledelse, situasjonsforståelse, organisering, samvirke, teknologi, operative kapasiteter, læring og tilpasning. Den fyller etter min vurdering et faglig tomrom ved å samle disse perspektivene i en helhetlig analyse av politiets nasjonale beredskap.

Nærhet uten å miste distansen

Gjennomgangen av terrorangrepene 22. juli 2011 og arbeidet som fulgte, er blant bokas sterkeste deler. Forfatterne beskriver hendelsesforløpet, politiets håndtering og de senere evalueringene konkret, detaljert og nøkternt. De presenterer ulike perspektiver og går inn i kritikken som ble rettet mot politiet og beredskapssystemet.

Dette er særlig interessant fordi forfatterne selv har stått og står nær organisasjonene og fagmiljøene de analyserer. De har hatt sentrale operative og ledende roller. En slik nærhet gir betydelig innsikt, men kunne også gjort det vanskelig å betrakte hendelsene og etterarbeidet med nødvendig kritisk distanse.

Jeg opplever i liten grad dette som et problem. Tvert imot evner forfatterne å presentere ulike vurderinger og kritikken av politiet på en balansert og nøktern måte. De sammenholder sentrale evalueringer og er heller ikke ukritiske til premissene for enkelte av dem. For meg styrker dette bokas troverdighet. Nærheten til feltet blir først og fremst en kilde til kunnskap og innsikt.

Erfaring er ikke det samme som læring

Et gjennomgående og viktig tema er organisatorisk læring. Organisasjoner lærer ikke nødvendigvis fordi de har erfaring. Erfaringene må samles, analyseres, diskuteres og omsettes i endret praksis.

Forfatterne er opptatt av læringsarenaer, kunnskapsbasert politiarbeid og betydningen av å utvikle en kultur for læring og innovasjon. Beredskap er ikke noe man bygger ferdig. Den må kontinuerlig utvikles i møte med nye erfaringer, ny teknologi, ny kunnskap og et trusselbilde i stadig endring.

Epilogen konkretiserer dette godt. Droner og mottiltak mot droner, operasjoner i nordområdene og i det maritime domenet, operasjonssikkerhet ved bortfall av kritiske støttesystemer og et tettere samarbeid med Forsvaret viser hvor raskt kravene til politiets beredskap endrer seg.

Særlig interessant er forfatternes poeng om at grensene mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet blir mindre tydelige. Terror, sabotasje, cyberangrep, hybride operasjoner og påvirkning utfordrer etablerte ansvarsgrenser. Dermed blir samvirket mellom politi og forsvar viktigere, samtidig som rolle- og ansvarsfordelingen må være tydelig.

Spissen må virke sammen med fundamentet

En av bokas mest interessante problemstillinger gjelder forholdet mellom nasjonale spisskapasiteter og lokal grunnberedskap. Utviklingen av NB har gitt norsk politi vesentlig sterkere kapasiteter. Det er vanskelig å lese boka uten å bli imponert over kompetansen, profesjonaliteten og kapasiteten som er bygget opp.

Men forfatterne er også tydelige på at NB ikke kan forstås isolert. Lokale og nasjonale ressurser har forskjellig og komplementær kunnskap. Politidistriktene kjenner lokale forhold, aktører og geografi. NB tilfører spesialkompetanse, erfaring og kapasiteter som det verken er mulig eller hensiktsmessig å bygge opp overalt.

Forfatternes omtale av trenings- og samhandlingsprogrammet mellom NB og politidistriktenes IP3-personell illustrerer dette godt. Det er nettopp disse mannskapene som i de fleste tilfeller vil være først på stedet ved alvorlige hendelser. De må håndtere initialfasen før nasjonale ressurser eventuelt kan overta eller bistå.

Dette er viktig i et land som Norge. Store geografiske avstander, krevende topografi og spredt bosetting setter fysiske grenser for hvor raskt sentraliserte ressurser kan være på plass. Avstand og tid lar seg ikke organisere bort.

Samtidig argumenterer forfatterne tydelig for sterkere nasjonal styring. De mener dagens og fremtidens trusselbilde krever et sterkere nasjonalt operasjonelt ledelsesnivå. Etter at NB i 2025 ble definert som politiets strategiske innsatsressurs, argumenterer de for at ressursen bør styres strategisk og nasjonalt, disponeres der risikoen er størst og beskyttes mot å bli bundet opp i politidistriktenes daglige drift.

Argumentene er gode. Grenseoverskridende kriminalitet, samtidige hendelser, hybride trusler og knapphet på spesialiserte ressurser taler for nasjonal oversikt og evne til å prioritere på tvers av distriktsgrenser. En strategisk ressurs kan vanskelig være strategisk dersom den i praksis disponeres ut fra lokale og kortsiktige behov.

Men her ligger også et dilemma som fortjener ytterligere diskusjon. Hvor langt bør sentraliseringen av styring, kompetanse og operative kapasiteter gå? Hvordan sikrer man samtidig robuste politidistrikter og en lokal grunnberedskap med kapasitet til å håndtere den kritiske første fasen? Og hvordan unngår man at en stadig sterkere spiss utvikles raskere enn fundamentet den skal støtte?

Jeg skulle gjerne sett at forfatterne hadde gått enda lenger inn i denne diskusjonen. Ikke fordi de overser problemstillingen, tvert imot er de tydelig opptatt av samvirket mellom lokalt og nasjonalt nivå, men fordi deres egen argumentasjon for sterkere nasjonal operasjonell styring gjør spørsmålet særlig interessant.

Det dreier seg til slutt om systembalanse og samlet handlingskapasitet. Spørsmålet er ikke om Norge skal ha sterke nasjonale beredskapsressurser. Det skal vi. Spørsmålet er hvordan nasjonale ressurser, politidistriktene og den lokale grunnberedskapen samlet skal gi størst mulig beredskapseffekt.

Ledelse når grensene forsvinner

Epilogen løfter dessuten fram et spørsmål jeg mener fortjener betydelig oppmerksomhet: behovet for nasjonal operasjonell ledelse. Forfatterne peker på at dagens hendelser i økende grad går på tvers av distrikter, landegrenser og domener. Samtidig har informasjonsmengden økt dramatisk. Utfordringen er ikke nødvendigvis mangel på informasjon, men å sammenstille, analysere og omsette informasjon til beslutninger mens en situasjon utvikler seg.

Dette stiller store krav til situasjonsforståelse og beslutningskvalitet. Når flere alvorlige hendelser skjer samtidig og ressursene er begrensede, må noen kunne prioritere helhetlig. Hvilke ressurser skal settes inn hvor? Hva skal prioriteres ned? Og hvem har tilstrekkelig oversikt og myndighet til å treffe slike beslutninger?

Forfatternes argument for et sterkere nasjonalt operasjonelt ledelsesnivå er derfor interessant og viktig. Samtidig reiser også dette spørsmål om myndighet, ansvar og forholdet mellom nasjonal styring og politimesternes ansvar. Dette er problemstillinger som fortjener en bredere politifaglig og politisk diskusjon.

En bok for flere enn politiet

Språket er gjennomgående presist og nøkternt. Enkelte partier ligger likevel svært tett opp mot språket i offentlige planer, rapporter og styringsdokumenter. Epilogen er et eksempel. Her blir fremstillingen enkelte steder mer programmatisk og institusjonell enn analytisk. Noen resonnementer og hovedpoenger gjentas også mer enn nødvendig.

Dette er likevel mindre innvendinger mot en faglig solid og viktig bok.                        Bokas betydning ligger i helheten. Den knytter sammen trusselbildet, organisering, operative erfaringer, kriseledelse, 22. juli, evaluering, teknologi, samvirke og organisatorisk læring. Og den retter blikket fremover.

Derfor er dette heller ikke bare en bok for politifolk og politiledere. Den kan med stort utbytte leses av ledere i offentlig sektor, ansatte i Forsvaret og andre beredskapsorganisasjoner, politikere, embetsverk, forskere og studenter, og av andre som er opptatt av samfunnssikkerhet.

Boka gir ikke svar på alle spørsmålene den reiser. Det er heller ikke nødvendig. Noe av dens verdi ligger nettopp i at den gir et godt kunnskapsgrunnlag for en videre diskusjon. For det grunnleggende spørsmålet angår langt flere enn politiet: Hvordan organiserer, leder og utvikler vi et politi og et beredskapssystem som kan håndtere dagens trusler, samtidig som det er robust nok til å møte krisene vi ennå ikke kjenner?