Elevene som ikke er med i PISA-tallene

PISA og den norske skolen

Ståle Langvik er lektor og styremedlem i Nasjonalt senter for aldring og helse. Før han gikk tilbake til klasserommet, arbeidet han med ledelse i norske velferdsinstitusjoner. Han har dermed erfaring både fra rommene der systemene utformes og fra hverdagen der konsekvensene skal håndteres. Langvik vil de kommende ukene dele sine refleksjoner om PISA og norsk skole i Dagens Perspektiv. 

SYNSPUNKT. 10,4 prosent er andelen norske elever som ikke fikk ta prøven. Og, hadde flere av disse deltatt, ville resultatet blitt enda verre.

PISAs tekniske standard setter grensen for ikke å delta ved fem prosent. Norge ligger på det dobbelte. I 2000 var andelen 2,7 prosent, og den har steget ved nesten hver eneste gjennomføring siden. I 2025 er Norge for første gang merket i den internasjonale rapporten med et forbehold om at resultatene kan være skjeve.

Rapportforfatterne sier det selv, uten omsvøp: det er rimelig å anta at de norske resultatene ville vært enda svakere dersom de ekskluderte elevene hadde deltatt. De regner til og med ut hva det kan bety. Hadde eksklusjonen ligget på 2015-nivå, ville tilbakegangen vært om lag fire poeng større i alle tre fag, og andelen under nivå 2 høyere.

Krisen vi diskuterer etter framleggelsen av PISA-tallene denne uken, er den pyntede versjonen.

Systemet ser det som lar seg registrere

Statsviteren James C. Scott har beskrevet hvordan stater gjør samfunnet «lesbart» for seg selv. Det som kan telles, registreres og sammenlignes, blir virkelig for styringen. Det som ikke passer inn i kategorien, forsvinner ikke, det blir bare usynlig for dem som styrer.

Eksklusjonskriteriene for PISA-testen er i seg selv rimelige. En elev som ikke kan forstå prøveinstruksjonene, har liten nytte av to timer med oppgaver hun ikke kommer inn i. Vurderingen tas av PP-tjenesten, BUP eller andre faginstanser, elev for elev, med faglig begrunnelse. Ingen har gjort noe galt.

Men summen av mange forsvarlige enkeltvurderinger er et system som måler seg selv på et stadig mer velvalgt utvalg. Skolen fritar eleven fra prøven. Prøven fritar systemet fra å se eleven. Og tallet som skulle utløst handling, hvor mange som faktisk mangler grunnleggende ferdigheter, blir litt penere for hvert år som går.

Verdt å merke seg er hva rapporten ikke inneholder: hvem disse elevene er. Vi får ikke vite fordelingen mellom de ulike eksklusjonsgrunnene, ikke hvordan den varierer mellom kommuner og skoler, ikke hvor mye av økningen som skyldes en endret elevgruppe og hvor mye som skyldes endret praksis. Det er ikke et lite hull i kunnskapsgrunnlaget. Det er hver tiende elev.

Snart i statistikken over unge utenfor arbeid

Et sted i landet gikk en jente i tiende klasse våren 2025. Hun har et vedtak om tilrettelagt opplæring, en sakkyndig vurdering i mappen og en voksen som følger henne noen timer i uka. Den dagen klassen hennes tok PISA-prøven, hadde hun en annen time.

Jeg vet ikke hva hun heter. Det er hele poenget. Hun finnes i vedtaket, i den sakkyndige vurderingen, i timeplanen til assistenten. Om noen år finnes hun kanskje i statistikken over frafall i videregående, over unge utenfor arbeid og utdanning, over dem som trenger noe fra en annen del av velferdsstaten enn skolen.

Der vil systemet ha gode tall på henne.

Det er bare i det ene tallet som kunne fått noen til å gjøre noe tidligere, at hun ikke er med.