Staten sløser – men hvem er syndebukken?

Øystein Blymke er statsviter og skribent
SYNSPUNKT. Hvem er egentlig denne utskjelte staten, og hvem fortjener å  bli hengt ut som syndebukk for sløseriet?

Vårt statsoverhode er riktignok Kong Harald, men ingen vil vel av den grunn påstå at Hans Majestet har noe som helst å gjøre med statens pengebruk, selv om Kongehusets driftsbudsjetter for mange sikkert kan virke noe vel ekspansive, fra det ene året til det andre.

Folk flest forbinder nok heller staten med regjeringen, eller med statsforvaltningen. Og selv om både Stortinget og domstolene også er en del av staten, så er det som regel bare regjeringen som av folk flest blir hengt ut som statens pengesløsere.

Hva dreier det seg egentlig om, alle disse beskyldningene om statlig pengesløseri? Først og fremst dreier det seg om mislykkede og kostnadsslukende byggeprosjekt, jernbaneprosjekt, miljøprosjekt og bistands-prosjekt. Eller om tilskuddsordninger og subsidier til kultur- og næringsvirksomhet – statlige overforinger der det hevdes at intet synbart samfunnsnyttig resultat kan påvises.  

Den sterkeste kritikken mot statens sløseri kommer paradoksalt nok fra staten selv – fra stortingspolitikere (statens lovgivende og bevilgende myndighet!). Disse folkevalgte statsansatte har en tendens til å  frita seg selv for alt som lukter av sløseri eller uvettig pengebruk. Og så snart kritikk mot statlig pengebruk dukker opp, er stortingsrepresentanter gjerne blant de første til å peke på regjeringen eller på departementsbyråkratiet som syndebukker, og som personer eller institusjoner de folkevalgte frekt og freidig kan rette sløseri-skytset mot.

Sløseridebatten tok en ny omdreining da økonomen Martin Bech-Holte ga ut boken «Landet som ble for rikt» I den boken påstår Holte at Norge rett og slett har blitt for slepphendte, helt ute av stand til å prioritere eller økonomisere mellom gode formål på statsbudsjettet. Ifølge Holte har Norge gått fra å være et land hvor velstand skapes gjennom effektiv bruk av prinsippene for en sunn blandingsøkonomi, til å bli en alt for generøs stat som gjerne vil gjøre alle til lags, med bruk av oljefondet som en slags Sareptas krukke det uavlatelig kan helles sort gull ut av.