Vi trenger flere prateklubber – men av en annen sort

Elena Rosnes er spesialrådgiver i Akershus fylkeskommune og leder Kompetanseforum Akershus.

 SYNSPUNKT. Problemet er ikke at vi snakker for mye. Problemet er at vi ikke får til gode samtaler. Vi drukner i orienteringsmøter og hurtige paneldebatter der ingen egentlig lytter. Dette er ikke dialog. Det er konsensus-teater.

Vi trenger arenaer der vi kan tenke lange tanker sammen. I en tid med økende uforutsigbarhet trenger vi folk som forstår hverandres verdener, men slike rom er krevende å bygge. Konsekvensene av å la være er ikke bare kjedelige møter, men enorme feilinvesteringer. Riksrevisjonens ferske rapport viser at vi har brukt 84 milliarder kroner over 20 år på grunnleggende ferdigheter i skolen, mens resultatene har stupt siden 2015.

Her er det nærliggende å spørre: hvilken dialog var det som manglet? Sannsynligvis den ærlige praten mellom de som utformer politikken og de som står i klasserommet. Uten arenaer der ulike nivåer tenker lenge nok sammen til å justere kursen underveis, oppdager vi ikke at vi er på villspor før milliardene er borte.

Selvsagt finnes det møtearenaer som blir rene prateklubber. Forskjellen ligger i om de skaper ny forståelse. God dialog gir rom for å utforske komplekse spørsmål sammen, utfordrer etablerte sannheter og bygger tillit over tid. Det er slik vi får et bedre bilde av virkeligheten, gjør reelle prioriteringer og oppdager behovet for kursendringer før det er for sent. Slik bygger vi også beredskap for å møte det vi ennå ikke vet kommer.

Dette krever en sårbar ærlighet. At noen tør å stille spørsmålene, og at andre er villige til å svare oppriktig, og slippe andre inn i sine ansvarsområder. Den kommer ikke av seg selv, men bygges gjennom relasjoner og tillit over tid. Det er nettopp dette vi ser konturene av i de regionale kompetanseforaene i Akershus og Østfold. Her møtes de samme menneskene rundt det samme bordet gjentatte ganger, i et format rigget for dialog fremfor raske svar. I praksis betyr dette at vi har fjernet den stive agendaen til fordel for åpne spørsmål som tvinger oss til å lete «utenfor lysstolpen».

Dette handler om å bygge relasjonell infrastruktur. Den er sjelden synlig i hverdagen, men avgjørende når det virkelig gjelder. Den gjør at mennesker kjenner hverandre, forstår hverandres virkelighet og vet hvem de skal ringe når utfordringene oppstår. Det så vi tydelig under pandemien.

Arendalsuka står for døren. For mange er den symbolet på en prateklubb, men den har et enormt potensial som smeltedigel for disse livsviktige relasjonene. Verdien ligger ikke i antall debatter, men i kvaliteten på samtalene og samarbeidene som følger i etterkant.

Det er ikke «nok prat». Vi trenger mer av den sorten som får oss til å tenke de lange tankene sammen, slik at vi unngår nye milliardfeil og står stødigere når det virkelig gjelder.