PISA: Læreren i spagaten

PISA og den norske skolen

Ståle Langvik er lektor og styremedlem i Nasjonalt senter for aldring og helse. Før han gikk tilbake til klasserommet, arbeidet han med ledelse i norske velferdsinstitusjoner. Han har dermed erfaring både fra rommene der systemene utformes og fra hverdagen der konsekvensene skal håndteres. Langvik vil de kommende ukene dele sine refleksjoner om PISA og norsk skole i Dagens Perspektiv. 

LES MER: Elevene som ikke er med i PISA-tallene

SYNSPUNKT. I strategien står det at når læring er målet, må det være «like greit» å bruke nettbrett eller datamaskin som mer konvensjonelle metoder. Strategien er signert av daværende kunnskapsminister Tonje Brenna.

I august 2026 sa hennes etterfølger, Kari Nessa Nordtun, at satsingen på nettbrett og andre digitale læringsressurser har vært «kunnskapsløs og fullstendig feilslått», og en katastrofe for læringsresultatene i skolen. Hun gjentok det da PISA-tallene kom i september.

Samme departement. Samme regjering. Tre år imellom. Og læreren skal forholde seg til begge deler, i samme skoletime.

Strategien var ikke uforsvarlig

Det er verdt å lese 2023-strategien før man dømmer den. Den er ikke et teknologioptimistisk manifest. Den har føre-var som uttalt prinsipp, viser til Helsedirektoratets skjermanbefalinger, advarer mot kommersielle aktører som profilerer barn, og slår fast at digitale løsninger bare skal tas i bruk for å styrke kvaliteten på opplæringen.

Forordet formulerer ambisjonen slik: vi skal tenke «både og». Barna skal lære både håndskrift og tastatur, lese både på skjerm og papir, både korte og lange tekster.

Det er balanserte setninger. Problemet er at balanse er noe et strategidokument kan ha, men som en skoletime ikke har rom for. 

Et dokument som løper til 2030 har ingen tikkende klokke, men skoletimen har førtifem minutter og en elev som venter på svar. «Både og» på strateginivå blir «enten eller» i klasserommet, hver eneste time, og det er alltid den samme personen som må håndtere dilemmaet.

Instruksene strømmer nedover fra samme departement: Læreren skal digitalisere klasserommet, men skjerme elevene fra skjermen. Hun skal tilpasse undervisningen til tretti vidt ulike behov i samme rom, men levere resultatvekst på nasjonale prøver uten ekstra ressurser. Hun skal utvise god klasseledelse og skape ro, men samtidig vokte seg for at grensesettingen utløser sak om krenkelse.

Situasjonen minner om det antropologen Gregory Bateson kalte en dobbeltbinding: to uforenlige budskap fra samme autoritet, der begge må etterleves, og der mottakeren ikke kan påpeke motsetningen. Det siste er det avgjørende. Læreren kan ikke sende avveiningen tilbake til departementet. Hun kan bare gjøre den, igjen og igjen, og bære den.

Når slike motstridende krav varer lenge, begynner de også å forme profesjonsutøvelsen. Læreren lærer ikke bare å undervise, men å beskytte seg mot å velge feil mellom krav som ikke lar seg forene. Hun dokumenterer mer, veier ordene sine nøye og lærer å lese signalene ovenfra. Dobbeltbindingen forsvinner ikke. Den blir en del av måten arbeidet utføres på.

Det staten visste at den ikke visste

Strategien viser til forskning som tyder på moderat positiv effekt av digitale enheter på læring. Noen linjer lenger ned står det at forskningen på virkninger i ulike faglige kontekster er tynn, og at et av områdene der man trenger mer kunnskap, er effekten på elevenes konsentrasjon om det faglige arbeidet. Det står altså i statens eget styringsdokument, i 2023. Vi vet ikke hva dette gjør med konsentrasjonen. Samtidig hadde 93 prosent av elevene i grunnskolen allerede tilgang til egen digital enhet.

En sentral begrunnelse var likevel at skjermtettheten skulle ruste elevene for framtidens digitale krav, men da PISA 2025 for første gang målte algoritmisk problemløsning, viste fasiten det motsatte: Norske elever ligger under OECD-gjennomsnittet, tolv poeng under i modellering, sju under i programmering. Danske og finske elever ligger over. Vi har hatt et av verdens mest digitaliserte klasserom, og kommer likevel dårligere ut enn naboene i nettopp det skjermen skulle gi oss.

Hva svikten kommer til å hete

Strategien sier hva som skal regulere det digitale læringsmiljøet. Lærerne må ha «tydelig klasseledelse». Her ligger også kimen til en ansvarsforskyvning, allerede formulert tre år før krisen ble erklært.

Når balansen mellom skjerm og bok ikke går opp, er det ikke strategien som har delegert et umulig valg. Det er klasseledelsen som har sviktet. Og botemiddelet har strategien selv et helt kapittel om: profesjonsfaglig digital kompetanse. Det betyr mer kurs til dem som fikk regningen. Avveiningen departementet ikke tok, er ikke blitt borte. Den ble bare flyttet til et rom med tretti mennesker i.

Ingen bestemte at det skulle bli slik. Strategien ble skrevet av folk som forsøkte å holde to hensyn i live samtidig. Maskinene ble kjøpt av kommuner som ville gi alle elever like muligheter. Papirbøkene bevilges nå av en statsråd som mener alvor, til en skolehverdag der nærmere fire av ti grunnskolelærere, ifølge Riksrevisjonen, ikke engang har mulighet til å velge papir i faget sitt.

Hvert ledd er forsvarlig. Det er summen som ikke er det.

Mandag morgen i klasserommet

En elev rekker opp hånda. Skal vi bruke boka eller PC-en?

Læreren svarer. Hun må svare, for det er jobben, og timen går. Hun velger, og valget hennes er like begrunnet som begge de statlige føringene hun står mellom. Om noen år vil noen vurdere svaret. Det vil bli kalt god klasseledelse eller feilslått praksis, avhengig av hvilken vei politikken har snudd innen den tid. Hun får ikke vite hvilken av delene nå. Hun må svare uansett.