Avslører skjulte maktspråk på arbeidsplassen

En ny doktogradsstudie har sett på hvordan de flinkeste i klassen nærmest tvinger fram samarbeid i egen virksomhet for å skape mer innovative ideer.

• LES OGSÅ: – Handler ikke om å overtale andre

Stipendiat ved Institutt for økonomi og teknologiledelse ved NTNU, Annika Odland har vært «flue på veggen» i bedriften Sandvik Teeness i Trønderlag for å lære mer om samspillet mellom industriarbeidere og ingeniører. Har de ulike yrkesgruppene like mye innflytelse på jobbmøter?

• LES OGSÅ: – Erkjenn at kommunikasjonen ikke har vært ideell

Odland har forsket på kommunikasjon mellom ulike yrkesgrupper i industrien. I møter, i arbeidslandskapet og pauserommene, ved industrimaskinene – og ved kaffetrakteren. Skjulte mønstre er det språkspillet som de ansatte deltar i. Det er nemlig mye taus makt som utøves når vi kommuniserer.

Har de ansatte mulighet il å påvirke agendaen for møtene? Har de mulighet til å delta i diskusjoner, komme med kritiske kommentarer eller rett og slett være uenige? Dette er noen av spørsmplene Annika Odland ville ha svar på.

Innflytelse på arbeidsplassen

Norsk arbeidsliv er preget av tillit mellom ledere og ansatte. Ansatte som får innflytelse på egen arbeidsplass – og altså muligheten til å bruke kompetansen og ekspertisen sin – er med på å gjøre norsk arbeidsliv konkurransedyktig.

I en industribedrift er gjerne teknologiske dokumenter utgangspunktet for endringer i hvordan man produserer. Dette påvirker igjen kommunikasjonen mellom ansatte når det blir snakk om utvikling av nye produkter.

Dersom man får til skikkelig kommunikasjon mellom ansatte vil arbeidsgivere i større grad få utnyttet den kompetansen som de ansatte sitter på fordi alle blir spurt og involvert. Har man klart å skape et slikt miljø, vil de ansatte snakke stadig mer med hverandre på tvers av fagområdet for å få nye innspill.

– Det er også viktig at man får gjort dette i møtesammenheng. I dagens arbeidsliv snakker ansatte med flere folk enn før og i flere sammenhenger enn tidligere. Dette har konsekvenser for kommunikasjonen og betyr at det brytes flere meninger og erfaringer enn tidligere, sier Odland.

SINTEF-prosjektet SKILLS handler om hvilken kompetanse morgendagens industriarbeidere trenger og hvordan Norge kan organisere bedriftene for å ta vare på kompetansen deres. Odland tar en doktorgrad innenfor SKILLS-prosjektet og fokuserer på muligheter og utfordringer knyttet til tverrfaglig kommunikasjon i industrien.

Hun ser spesielt på medvirkning i form av ansattes innflytelse på egen arbeidsplass – om de er med på å ta viktige avgjørelser. Forskere hevder at de som klarer å utnytte ansattes kunnskap står bedre rustet til å møte konkurransen i et samfunn der ting forandrer seg raskt.

Skygget industriarbeidere

I ni uker har Odland «skygget» industriarbeidere ved Sandvik Teeness mens de de jobbet ved maskinene sine, satt ved pc-en sin eller hadde lunsjpause. Og ikke minst når de deltok i produktutviklingsmøtene sammen med ingeniørene – hvor det ofte oppstår såkalte språkspill. Når vi snakker med hverandre, skjer det i en spesifikk type setting. Vi forstår hva vi sier ut fra den aktuelle sammenhengen.

I undersøkelsen har Odland anonymisert bedriften, men Ukeavisen Ledelse har fått tillatelse til å omtale bedriftens navn av leder for FoU (Forskning og Utvikling) i Sandvik Teeness, Anders Digernes.

Sandvik Teeness har innført nye, faste møter hvor både ingeniører og industriarbeidere deltar. Denne typen møter hadde allerede eksistert i 18 måneder da Odland startet sin forskning. Målet med møtene er å komme opp med nye ideer sammen.

Industriarbeiderne hos Sandvik Teeness har mange muligheter for medvirkning på møter. De har en stor bredde i temaene de diskuterer og bidrar i faglige diskusjoner. De sier sin mening med faglig autoritet, kommer med kritiske kommentarer og kan være uenige med ingeniørene.

– De blir tatt alvorlig og de får respons, sier Odland.

Industriarbeiderne har fått lov til å ta plass og har fått anerkjennelse for sin faglige autoritet. Allikevel snakker de mye mer utenfor idemøtene.

– De tar gjerne ordet mye og de blir respektert når de gjør det. Men noe begrenser likevel rommet for medvirkning under de faste møtene, sier Odland.

Konkurrerer om å ta ordet

Det oppstod noen utfordringer når det gjaldt medvirkning på produktutviklingsmøtene, merket Odland seg. Her diskuteres ideer til nye produkter eller forbedringer av eksisterende. «Idéeierne» er som regel ingeniører, selv om industriarbeiderne også har mulighet til å komme med ideer.

På møtene skriver deltagerne opp idéene sine på gule lapper, som de henger på en stor glasstavle. Møtet består av å diskutere idéene. For å kunne gå videre med en idé må de finne en partner. De som eier ideer får ekstra privilegier når de snakker:

• De får bidra i de viktigste fasene (presentasjon av idé og progresjon).

• De får snakke mest.

• De blir invitert til å snakke. Ideeiere er de eneste på møtene som blir direkte invitert til å bidra av møteleder.

Fordi industriarbeidere sjelden er ideeiere, snakker de altså mindre og sjeldnere i de viktigste fasene og de blir sjelden invitert til å snakke. Det siste betyr at de ofte må ta initiativ til å prate selv. Dette kan by på flere utfordringer.

– Møter er nemlig en type språkspill der det er mange som konkurrerer om å ta ordet.

– Det er også sånn at møter ofte har lange sekvenser. Dette er ting som gjør at det blir ekstra utfordrende å skulle ta ordet, sier hun.

Det blir altså forskjell i medvirkningen til ingeniører og industriarbeidere.

Forskningen viser at følelsen av medvirkning og deltagelse ikke bare henger sammen med hvor mye vi snakker, men også med hvordan praten foregår.

Ingeniørene kjører sololøp

Forskeren påpeker at det i mange andre deler av verden kanskje vil være eksotisk at industriarbeiderne i det hele tatt var til stede, tok ordet, sa meningen sin og stilte kritiske spørsmål under møtene.

– Mange steder i verden vil det være et hierarki som gjør at det vil være et større hinder for deltakelse i det hele tatt på slike møter. Språkspillet på denne arbeidsplassen er derimot åpent for innspill og hvem som helst kan ta ordet, forteller hun.

Dersom industriarbeiderne har skrevet ned en ide – får de den samme privilegerte oppmerksomheten som ingeniørene som har skrevet ned ideer, men det er veldig sjeldent det skjer. For å kunne gå videre med en ide, må man også rekruttere en partner.

– Selv om for eksempel en arbeider og en ingeniør formelt sett er partnere på en ide, sier industriarbeiderne at de ofte ikke blir med når ingeniørene utvikler ideen mellom møtene. Dette klager de på under møtene. Det oppleves som det er en del sololøp. Dette utvikler seg til et spenningsforhold som man ser veldig tydelig i møtene. Industriarbeiderne skulle ønske de ble inkludert mer, forklarer Odland.

Når ingeniørene har jobbet på egenhånd med sine ideer, har ikke alle møtedeltakerne fått tilgang på samme informasjon.

Industriarbeiderne får mindre rom til å snakke i de primære stadiene av utviklingen av nye produkter. Ideeierne blir invitert til å ta ordet, mens alle andre må ta initiativ selv. Odland forklarer at forskning viser at det kan være krevende å skulle ta ordet i møter.

– Man må konkurrere med mange andre deltagere og man må analysere når det er legitimt å ta ordet. Industriarbeiderne møter på denne utfordringen mye mer enn ingeniørene rett og slett fordi de ikke er ideeiere.

Snakker mer

I utgangspunktet får alle muligheten til å spille språkspillet, altså muligheten til å medvirke på møtene. Men de privilegiene som følger med det å være ideeier tilfaller stort sett ikke industriarbeiderne. Industriarbeiderne snakker om at det blir for mange sololøp blant ingeniørene.

Odland har gått detaljert til verks og regnet ut hvor mye de ulike yrkesgruppene snakker. Industriarbeiderne snakker 12 ord når de tar ordet i gjennomsnitt og ingeniørene snakker 21 ord.

– Det er ikke noe som folk går rundt og tenker over eller legger merke til. Det er et skjult mønster. En annen del av det skjulte mønsteret er at det er ingeniørene som deltar i de mest sentrale fasene av ideutviklingen. Jeg tror hverken ingeniørene eller industriarbeiderne hadde påpekt det overfor meg. Det er ikke mange problemer jeg kan løse, men jeg kan peke på noen tendenser, sier hun.

Medvirkning handler om at det skal være en balanse og likeverd. At de ansatte får medvirke på omtrent samme vilkår. Odland tror ikke det noen som bevisst holder industriarbeiderne unna de viktigste fasene.

– Det handler mer om de mønstrene som oppstår som vi ikke er bevisst på. Når vi blir bevisste på de skjulte mønstrene er det mye enklere å tenke over hvordan man egentlig vil ha det og hvordan man kan skifte retning.

Ping-pong

Ingeniørene tar mer ordet og deltar mer i de sentrale fasene av ideutviklingen. Noen tar mye plass og det kan fort bli enetale. Dette er helt vanlig for møter i jobbsammenheng, sier forskningen. Odland påpeker også at det hender at industriarbeiderne er uenige om hvilke lapper de vil snakke om på dette møte.

– Møtet kan utvikle seg til å bli litt som ping-pong mellom ingeniørene når de blir veldig opptatt av en sak. Industriarbeiderne kan sitte for seg selv uten å ta ordet, og tenke «at dette blir mye jobb». Ofte tar de ikke ordet selv om de tenker at det hadde vært lurt. Det krever mye energi, sier hun.

Utfordringen i akkurat denne møtetypen er at det er snakk om ideer i en tidlig fase. For å få flest mulig ideer på bordet, ønsker de ikke å skyte ned ideene veldig tidlig. Odland mener møtelederne kunne ha invitert flere til å gi sine kommenterer etter at en ide har blitt presentert.

Kan tape penger

Fallgruvene for å ikke la alle ansatte komme til ordet kan sees fra to ulike perspektiver: lønnsomhetsperspektivet og rettighetsperspektivet. Det å få innspill fra industriarbeiderne kan i det lange løp være lønnsomt for bedriften. Det gir også større mangfold og får tak i kompetansen til noen som har et annet perspektiv enn ingeniørene.

– Grunnen til at man velger å ha ulike yrkesgrupper i samme måte handler om at man skal utfylle hverandre. Hvis man får muligheten til å medvirke mer kan det virke motiverende for den ansatte. Ut i fra et demokratisk perspektiv kan man si at det er en rettighet alle på en arbeidsplass bør ha, understreker Odland.

Hvis ansatte ikke får sagt meningen sin, kan det bli veldig dyrt for bedriften når man driver med produktutviklingen.

– Hvis man ser at produktet ikke vil fungere, tenk hvor dyrt det vil være hvis de tester ut, produserer og bruker mye tid på produktene når de er i en innovasjonsfase, så viser det seg når man kommer til prototypen at det ikke fungerte. Hvis industriarbeiderne hadde sagt fra på et tidlig stadium, kunne de ha vridd situasjonen. Tenk hvor mange millioner, kanskje milliarder av kroner det kan bety i tapte inntekter og kostnader hvis ikke industriarbeiderne sier sin mening, sier Odland.

Samme stammespråk

Det oppstår sjelden misforståelser blant ingeniørene og industriarbeiderne. De snakker nemlig samme «stammespråk».

– Det kan godt hende at ingeniørene og industriarbeiderne ikke alltid forstår hverandres perspektiver, men siden de jobber relativt tett sammen, har de det samme stammespråket.

I andre bransjer, som for eksempel byggebransjen, kan miskommunikasjon ofte oppstå siden man ofte jobber med nye mennesker på prosjekter. Der kan det samme ordet bety to ulike ting for en arkitekt og en håndverker. Ingeniørene og industriarbeiderne er gjerne fast ansatt i samme bedrift og har utviklet et stammespråk sammen, men Odland påpeker at det nok kan være utfordrende å være ny der.

– Det opplevde hvertfall jeg, det var mange ord jeg ikke forstod.

Hennes konklusjon er at de ansattes erfaringer og ekspertise respekteres. Dette har å gjøre med at de er fast ansatte og er trygge i jobben sin. De har samarbeidet over så pass lang tid at begge gruppene vet hva de andre står for.

Høyere status

I Norge vil det ofte være en selvfølge at arbeidstakere fra ulike yrkesgrupper skal delta på møter sammen i mye større grad enn ellers. Industriarbeiderne har kompetanse nok til å være ideeiere og drive frem ideene på likt nivå som ingeniørene.

Er det en forskjell som er naturlig og drevet frem av selve rollen de har eller er det forskjeller som ikke er naturlige? Er det grunnlag for å gjøre om? Odland mener at yrkesrollene ikke egentlig burde ha noe å si for medvirkning.

– Det er en viss avstand som har å gjøre med hierarki. Mange av industriarbeiderne snakker om ingeniørene som «de der oppe». Det er snakk om fysisk, oppe i kontorlokalene, men jeg tror også at det representerer en hierarkisk struktur. Det gjenspeiles at det er litt mer status å være ingeniør. Status vil nok spille litt inn vil jeg tro, sier hun.

Likevel påpeker Odland at Sandvik Teeness er veldig opptatt av flat struktur og medvirkning. Ifølge veilederen hennes er det omtrent ingen i Norge som har jobbet så mye med medvirkning som akkurat denne bedriften.