– Før forhandlet vi. Nå må vi til retten

I begynnelsen av mai skal Høyesterett behandle en sak om arbeidstiden til en politibetjent. Politiets Fellesforbund (PF) mener tiden den ansatte brukte på å kjøre fra lensmannskontoret til utrykningsstedet må regnes som arbeidstid. Direktoratet mener dette var hviletid. Saken løftes nå til toppen i rettssystemet som en prinsipiell kampsak for det organiserte arbeidslivet. EFTA har kommet med en uttalelse om saken. Flere hovedorganisasjoner har interesse av at Unio-forbundet får medhold i saken, ettersom reisetid til stadighet er gjenstand for tvister i ulike organisasjoner.

– Det er mange kreative løsninger der ute, sier nestleder Unn Alma Skatvold i PF.

– Det verste jeg har hørt om er mannskapet på en redningsskøyte som ikke fikk betalt for turen fra brygga til søkeområdet, men først når de var på plass ute på fjorden, sier hun.

Skatvold har etter hvert blitt vant til å opptre i ulike rettsaler, både i Arbeidsretten og de alminnelige domstolene.

Hun er en av mange aktører som mener å se en klar tendens i hele bredden av det organiserte arbeidslivet - jusen skyves foran forhandlingsinstituttet.

Flere kamper

Problematikken ble løftet under en konferanse om bedriftsdemokrati i regi av Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) ved OsloMet – Storbyuniversitetet denne uken.

– Ting vi før klarte å komme til enighet om gjennom medbestemmelse, tar vi nå kamper for, sier Skatvold.

Oppfatningen er den samme på flere kanter.

– Før forhandlet vi. Nå må vi til retten, og i mange tilfeller til Høyesterett på helt banale ting. Alt skal testes. Alt skal være formelt og juridisk, sier leder for YS-forbundet SAFE, Hild-Marit Rysst. De organiserer hovedsakelig arbeidstakere tilknyttet oljesektoren, og har de seneste årene utkjempet mange kamper i domstolene som følge av nedbemanning og permitteringer i bransjen.

Manglende samsnakking

I det seneste medbestemmelsesbarometeret fra Afi svarte 42 prosent av respondentene at arbeidslivet beveger seg i en mer autoritær retning. I en evaluering av barometeret som ennå ikke er publisert stiller forskerne Eivind Falkum og Ida Drange spørsmål ved om den norske modellen, med medbestemmelse som et grunnprinsipp, kan kombineres med et internasjonalisert arbeidsmarked med new public management - styringsprinsipper fra næringslivet - og corporate governance - nye typer eierstyring og selskapsledelse.

– Den norske samarbeidsmodellen er ikke en ting – den praktiseres forskjellig fra bransje til bransje og bedrift til bedrift. Det er veldig store variasjoner, og ganske mye opp til den enkelte arbeidsplassen hvordan de klarer å utnytte den norske modellen, sier han.

– Medbestemmelse er faktisk en styrings- og ledelsesform. Da har du et helt annet redskap enn hvis du tyr til de importerte ledelsesformene, mener Falkum.

Flere mener imidlertid at også den norske modellen, som har vært en suksessoppskrift for AS Norge i 50 år, må tilpasses tiden. Det betyr også at det norske lovverket må tilpasses utenlandske interesser, mener Audun Ingvartsen i den uavhengige organisasjonen Lederne.

– Jeg stiller meg 100% bak den norske modellen. Men det vi må være villig til å diskutere i 2018 er om alt som har vært sånn i 50 år, må stå sånn de neste 50. Jeg har ikke svaret. Men det kan bli banen for den norske modellens eksistens dersom vi lukker oss, advarer han.

Han høster delvis støtte hos sin kollega Christian Grimsgaard, nestleder i Overlegeforeningen.

– Vi skal godta standardisering og kontroll på en rekke områder. Det vil noen ganger gjøre at den friheten vi en gang hadde forsvinner. Det er en marginalisering vi skal leve med. Men blind lojalitet og lydighet overfor ledelsen - en form for undertrykkelse - er mindre hensiktsmessig, mener han.

Grimsgaard har selv vært involvert i en langvarig konflikt med motparten Spekter det seneste drøye året, i en kamp om medbestemmelsesretten til norske sykehusleger. Saken endte til slutt i arbeidsretten, der legene gikk seirende ut. Han mener hele saken kunne vært unngått med bedre intern kommunikasjon.

– Streiken trengte ikke å være der. Det var så dårlig kontakt mellom partene at det var ingen vei utenom, sier Grimsgaard.

Mer jus, mindre forhandling

Også i NHO er man bekymret for økt rettsliggjøring av arbeidslivsspørsmål.

– Historisk har den kollektive autonomien vært veldig høy i Norge. Men den er i ferd med å svekkes på grunn av internasjonaliseringen, sier forhandlingsdirektør Rolf Andreas Negård i NHO.

Han mener arbeidslivet må finne tilbake til kjerneverdiene i samarbeidsmodellen – som slettes ikke handler om «OBOS-fordeler og gode forsikringer».

– Vi er i litt for stor grad glad i å løse ting rettslig. Vi er i ferd med å bli mer advokater enn forhandlere. Det har noe med hele samfunnet å gjøre. Rettsliggjøringa er noe vi må ta tak i, sier Negård.

– Vi må ikke dramatisere ting, men ta vare på det verdifulle. Det er at systemene for bedriftsdemokrati håndterer interessetvistene og fellesskapsinteressene. Vi må dyrke topartssamarbeidet. Da er gode tariffavtaler det viktige.

Han legger imidlertid til at det norske arbeidslivet er nødt til å ta inn over seg endringene i arbeidsmarkedet – og endre seg i takt med det.

– Vi kan ikke fortsette å ha strukturer som er for kostbare. Det er ikke mulig å bruke gårsdagens løsninger i dagens bedrifter. Så man må organisere seg etter det. Tillitsvalgte må finne ut hvor beslutningene tas, og være der. Vær en liten jævel, pleier jeg å si. Vi kommer ikke til å lage strukturer ut i fra tillitsvalgte, slår Negård fast.