8 kvinnelige næringslivsledere forteller hvorfor topplederjobben var verdt det

Milliarder i verdiskaping, maktkamp, det notoriske glasstaket og det viktige valget av livspartner er noe av det Norges åtte mest mektigste næringslivskvinner snakker om i boken «Fordi det er verdt det» som slippes på kvinnedagen.

8. mars lanserer forfatter og politisk journalist i NRK, Lilla Sølhusvik, boken «Fordi det er verdt det: Kvinners vei mot toppen av næringslivet».

I boken forteller Berit Svendsen, Kristin Skogen Lund, Hilde Tonne, Gunnvor Ulstein, Maria Moræus Hanssen, Anne Marit Panengstuen, Margareth Øvrum og Birgitte Ringstad Vartdal om engasjementet og drivkraften som førte til at de alle brøt barrierer innen tradisjonelle mannsbastioner.

De har alle blitt sett, takket ja til nye muligheter, klart å balansere familielivet og de har benyttet seg av gode hjelpere underveis, ifølge forfatteren.

Norge hylles som et av verdens mest likestillende land. Dette er kanskje tilfellet i politikken, hvor det er en selvfølge med 40 prosent kvinneandel. Kvinner har inntatt landets viktigste politiske posisjoner – statsminister, finansminister og forsvarsminister. I næringslivet står det derimot ikke like bra til. På Oslo Børs ledes 95 av de 100 største selskapene av menn, noe som blir påpekt i boken.

I arbeidet med boken prøver forfatter Lilla Sølhusvik å finne svaret på hvorfor det er slik.

Ønsker ikke kvinner å bli næringslivsledere eller er det skjulte mekanismer som hindrer dem å klatre karrierestigen i like stor grad som menn?

En ting er hvertfall sikkert – de kvinnene som lykkes, er alle enige om at det var verdt det.

Ønske om makt siden barneskolen

Konsernsjef i Ulstein Group Gunvor Ulstein bærer i tillegg til ansvaret for familiebedriften, store deler av lokalsamfunnet på sine skuldre. I boken forklarer hun at «du faktisk må ønske deg makt, og ønske å påvirke».

Helt siden barneskolen har hun sagt høyt at hun en dag ville gå inn og bli sjef for Ulstein verft.

For henne har avgjørelsen om å bli toppsjef vært absolutt, likevel er det flere som klør seg i hodet og stusser på hvorfor disse kvinnene ønsker å «ofre» så mye for jobben.I arbeidet med boken har slike reaksjoner på boken kommet overraskende på Sølhusvik.

«Disse kvinnene har måttet ofre mye», har vært gjengangeren.

Det er derimot få som har reagert på samme måte når man omtaler Erna Solberg eller Siv Jensen – som også har ofret en hel del for å komme dit de er i dag. Dette er noe forfatteren har undret seg over.

– Disse kvinnene har hatt utrolig spennende karrierer, store muligheter og har det gøy på jobb. De har reist verden rundt, skapt enorme verdier, vært med på en utrolig teknologiutvikling og skapt Norgeshistorie. Det er jo viktig å fokusere på det også, forteller Sølhusvik.

Kvinner utgjør halvparten av befolkningen og burde være med på å bestemme over produktene og tjenestene som skapes. Større kvinneandel i næringslivet er det beste for samfunnsøkonomien og absolutt mer lønnsomt for kvinnene enn en jobb i offentlig sektor.

Det er så enkelt som at kvinner bør bli toppledere – fordi det er verdt det, mener forfatteren. Samfunnet har nytte av at man bruker alle talentene.

Stått løpet ut

Det er ofte en oppfatning av at kvinnelige næringslivstopper har møtt mye motstand i løpet av karrieren. Konsernsjef i Schibsted, Kristin Skogen Lund forteller derimot at hun ikke har møtt mer motstand enn menn i hennes posisjon.

Både kvinner og menn som når toppen har møtt motstand, men Lilla Sølhusvik tror kvinner i mange tilfeller møter en type motstand som menn ikke opplever.

– Kvinnene er tøffe som har stått løpet ut. Det tror jeg er viktig enten man er mann eller kvinne når man satser på en karriere i næringslivet eller politikken. Du må tåle noen trøkker, sier hun og fortsetter:

– Man kan ikke forvente å gå gjennom et helt yrkesliv uten å møte en del motstand. Det er hvordan du takler motstanden som definerer om du har det i deg å bli toppleder.

Ingen av kvinnene i boken, utenom Gunnvor Ulstein, planla å bli toppsjef i starten av karrieren.

– Gjennomgående sier de kvinnelige lederne i boken at det viktigste er å gjøre en god jobb der du er. Det nytter ikke å planlegge en toppjobb, om du ikke klarer å levere i jobben du er i nå. Men dersom man står og stanger i en jobb for lenge, er det også viktig å hoppe av i tide, og heller prøve noe annet, sier forfatteren.

Få fingeren ut

Mange virksomheter i dag vifter med handlingsplaner og lovord om å få flere kvinner inn i toppledelsen. Noen ser ut til å tro at det å skrive antallet 40 prosent ned på et papir, på magisk vis vil øke kvinneandelen i selskapet.

– Det er åpenbart at de har sagt noe annet enn det de har gjort, sier Sølhusvik.

Forfatteren gir tydelige eksempel hvor dette har vært tilfelle:

I 2003 sa den tidligere konsernsjefen i Telenor, Jon Fredrik Baksaas, at kvinnespørsmålet må tas på alvor. «Vi må bruke mer tid på å utvikle kvinnelige ledertalenter som går helt til topps.» På det tidspunktet hadde Telenor bare en kvinne i konsernledelsen.

To år senere hadde de ingen. Berit Svendsen forsvant ut av konsernet for å lede Telenors fastnett i Norden. Tre år senere utvidet de konsernledelsen med to menn, men fremdeles ingen kvinner.

I 1996 sa daværende konsernsjef i Statoil, Harald Norvik at 20 prosent av lederne på alle nivåer i selskapet skulle være kvinner. Senere ble kvinneandelen 14 prosent. I 2004 sa Helge Lund at Statoil hadde en jobb å gjøre med å få flere kvinner i ledelsen – for deretter å presentere sin nye konsernledelse – med én kvinne.

Konsernsjef i Equinor Eldar Sætre hadde samme målet, da hadde han nylig presenterte konsernledelsen – med åtte menn og tre kvinner. Noe han har fått kraftig kritikk for.

I fjor skjedde det et såkalt kvinneopprør i Schibsted. Det hele begynte i det kvinnelige medienettverket hvor det ble påpekt at andelen kvinner i konsernledelsen var svært lav. Året etter ble Kristin Skogen Lund hentet inn som konsernsjef og vipps utgjorde kvinneandelen i konsernet 40 prosent.

– Det kan jo se ut til at ledere som syns det er pinlig med lav kvinneandel og som faktisk bestemmer seg for å øke andelen, får det til, sier Sølhusvik bestemt.

Utenforskap

Det er ikke tvil om at noen av kvinnene i boken har møtt mye motstand. I løpet av karrieren har Berit Svendsen notert i en liten svart bok hvor hun har samlet kommentarer fra dem hun regnet som mørkemenn rundt seg. Etter noen år hadde hun en ganske bra samling.

Verst var derimot møtene i Telenor hvor hun ble ignorert. Eller møtene hun innkalte til, men som ingen dukket opp på. Hun merket seg også flere viktige forretningsreiser som hun ikke ble invitert med på.

– Jeg regnet med at det ville komme kjipe enkeltepisoder fra de kvinnelige topplederne. Berit Svendsen har sin andel av dem. Men det har også vært overraskende å høre hvor belastende noen av de kvinnelige topplederne synes det har vært å være alene i så mange sammenhenger.

– Jeg har ikke forstått tidligere hvorfor det er så vanskelig, sier Sølhusvik.

Det gjorde et sterkt inntrykk på forfatteren når Anne Marit Panengstuen og Maria Moræus Hanssen forteller hvordan det er å være alene som kvinne i et rom fylt av menn.

Mange av kvinnene, utenom Skogen Lund og Øvrum, forteller at det kan være ganske tungt å være eneste kvinne.

Som Berit Svendsen beskriver det i boken: «Hvis du er alene som jente vet du ikke alltid helt hva som foregår. Du er ikke med på samme måte. Det blir gjerne en annen stemning når man får mer mangfold. Det handler ikke om at de skal bli venninner, men at du har noe mer å spille på».

Noen av kvinnene beskriver en ensomhet i det å være eneste kvinner, likevel har de hatt gode støttespillere underveis som har pushet dem oppover. Ingen av dem har søkt på lederjobbene, de har alle blitt håndplukket.

Dyktige fagfolk

Når det stormer som verst, når konflikter oppstår og når nedskjæringer er et faktum, har mange av kvinnene hatt et ess i ermet, nemlig å gå tilbake til faget sitt. Brasilsjef i Equinor Margareth Øvrum har hatt en finger med i spillet når det gjelder alt fra leting og boring etter olje, til teknologiutvikling på alle prosjekter i selskapet. I bunn er hun en dyktig teknolog.

– Det er påfallende hvor gode fagpersoner disse lederne er.

– De er langt nede i detaljene, og de beskrives gjennomgående som solide fagpersoner. Se for eksempel på Svendsen. I utgangspunktet var hun kjent for å være en nerd på et fagfelt. Senere ble hun Telenors mest kjente ansikt utad, sier Sølhusvik.

Den faglige tyngden har vært viktig for dem alle. Svendsen har brukt faget sitt når hun har argumentert for nedbemanning, slik at selskapet skal få til noe bra. Hennes teknologibakgrunn har gjort at hun har fått mer troverdighet.

– At de har vært gode fagpersoner i bunn, tror jeg har vært kjempeviktig for at de har kommet seg så langt som de har gjort, sier Lilla Sølhusvik.

Å flytte på familien

Det er ofte slik at kvinner har større vansker med å få med seg ektefelle og familie til utlandet. Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at kvinnelige toppledere i mye større grad enn sine mannlige kolleger har ektefeller som også har karrierer. Blant topplederne som er intervjuet i boken, har et flertall av dem ektefeller som tar hovedansvaret hjemme. Men selv om menne deres ikke nødvendigvis har lederkarrierer, er de glad i jobben sin og har andre interesser.

– Dette med å dra utenlands er ofte en større utfordring for kvinnelige toppledere, sier Sølhusvik.

I fjor ble Berit Svendsen tilbudt å overta ansvaret for Telenors datterselskap i Thailand. Ifølge boken til Sølhusvik fikk hun bare noen uker på å bestemme seg. På grunn av familiesituasjonen med barn som fremdeles går på barneskolen, så hun seg nødt til å takke nei. Hadde hun derimot fått tilbud om å flytte halvannet år senere, hadde svaret vært et annet.

Daværende Asia-sjef Petter Børre Furberg fikk tilbud om jobben som sjef for Telenor Norge. Han var riktig nok ikke klar til å begynne før utpå våren året etter, men det var uansett ikke aktuelt å la Berit Svendsen sitte lenger eller be om en utsettelse for å flytte familien til Asia, fortelles det i boken.

Toppleder og mor

Kvinnlige ledere blir ofte konfrontert med spørsmålet «Hvordan klarer du å kombinere familieliv med topplederjobben?» Mange lurer genuint på dette, men spørsmålet blir ikke stilt til menn i samme posisjon like ofte.

– Framfor å slutte med å stille slike spørsmål til kvinnelige ledere, burde vi kanskje spørre flere mannlige toppledere hvordan de klarer å kombinere karriere og ansvar for små barn? Jeg er like spent på å høre det svaret, også om vi snakker om en mann som har fire barn og hjemmeværende kone, sier Sølhusvik.

Selv har Sølhusvik i store deler av karrieren jobbet turnus og hatt en mann som har måttet hente i barnehagen. På den tiden var han stabssjef i Utenriksdepartementet men måtte likevel gå kvart over fire. Noe som var uvanlig for en av topplederne i UD på den tiden.

– Jeg er veldig stolt av min egen mann. Det gjør ikke noe om menn viser at det koster litt å ha familie for dem også. Men dersom de ikke rekker å gjøre noe på hjemmebanen, så syns jeg også det er interessant.

Oppfordringen hennes er å stille de typiske kvinne-spørsmålene også til menn.

Hjelp i hjemme

Det er ofte flere uformelle krav til menn enn kvinner når det gjelder barn. Forventingene om at de skal stå i jobben mens familien vokser er et faktum. Maria Moræus Hanssen sier at hvis kvinner sier at de ønsker å ta seg av familien, er det mer sosialt akseptert enn dersom en mann sier det samme.

Hanssen, som har jobbet som leder i både Norge, Tyskland og Frankrike oppsummerer enkelt forskjellen på hvordan det er forventet at karrierekvinner skal forholde seg til familie.

– Tyskerne forventer at kvinner skal være hjemme for å ta ansvar for barna, franskmennene vil betale for hjelp i hjemmet og nordmenn vil ha lang permisjonstid.

Alle kvinnene som er intervjuet i boken har hatt betalt hjelp.

Hilde Tonne beskriver det å være sjef i Asia som veldig enkelt, fordi du da tilhører overklassen uansett. Tittel gir deg autoritet i seg selv – enten du er mann eller kvinne. Selv om man kanskje skulle tro det skulle være vanskelig å være kvinne i Asia, så er det ikke slik.

I en del europeiske land er det lettere å kjøpe seg hjelp. Det kommer an på hvilket utland man er i.

– Hilde Tonne og Kristin Skogen Lund forteller at au pair-ordningen var måten de klarte seg på. Maria Moræus Hanssen hadde en hushjelp. Moræus Hanssen og Tonne har vært alenemødre store deler av karrieren. Det er måten de har klart det på.

Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at kvinnelige toppledere er mye mer avhengig av betalt hjelp enn mannlige.

Årsaken er at mannlige toppledere i større grad har hjemmeværende partnere, eller partnere som tar hovedansvaret hjemme.

Press mot unge jenter

Unge jenter har i dag har langt flere kvinnelige rollemodeller enn det kvinnene som er omtalt i boken hadde i sin tid. Sølhusvik mener derimot at det er mye annet i samfunnet som viser at vi likevel ikke har kommet så himla langt på likestillingsfronten. Presset mot unge kvinner er vel så stort nå.

Hennes egen mor, som var feminist på 70-tallet, bakte ikke kaker. Feministene på den tiden slapp å barbere leggene og det trenings- og utseendepresset som eksisterer i dag var langt mindre.

I dag skal kvinner prestere på alle parametere.

– Det er mange som sier at man må få lov å være både feminin og feminist på 8. mars. Og selvsagt skal man få lov til å pynte seg og være akkurat så feminin du vil. Men noen ganger lurer jeg på om det er lov å være feminist uten å være feminin?

– Jeg mener ikke at vi skal begynne å brenne bh-er, men at det skal bli en nyhetssak når kvinner velger å ikke barbere seg under armene? Herregud, er det virkelig en stor sak? spør Sølhusvik oppgitt.

Må overtales

Flere av kvinnene som Sølhusvik har intervjuet forteller at kvinner ofte er vanskeligere å overtale til å ta på seg lederjobber. Dette er noe hun mener man må ta til etterretning.

– Det handler ofte om å bli sett og få selvtillit og tenke at dette er en mulighet. Jenter må kaste seg på og vise seg frem.

– Men det er like viktig at ledere er oppmerksomme på at hvis de ønsker en kvinne til jobben fordi hun er den beste kandidaten, må de kanskje gå en ekstra runde sier hun.

Skjulte mekanismer og reflekser som hindrer kvinner i å nå toppen er også et av temaene i boken. Det kan handle om at kvinner selv sitter helt stille og venter på å bli oppdaget. Da kan man gå glipp av noen sjanser.

Andre eksempler er at kvinner tenker at «akkurat nå passer det ikke for hele familien, derfor venter jeg til neste mulighet» – så kommer det ikke flere muligheter. Da har man fått et stempel på seg at man ikke vil.

Mange av kvinnene i boken har tatt kortere fødselspermisjon enn ett år, som er det vanlige. Maria Moræus Hanssen fikk påpek av sjefen sin fordi hun tok ut kortere foreldrepermisjon enn det vanlige. Han mente hun var usolidarisk som tok så kort permisjon.

Anne Marit Panengstuen delte permisjonstiden 50/50 med ektemannen og har fire barn, mens Birgitte Vartdal tok ut tilnærmet full permisjon.

– Hvis du har fire barn og tar ut et år på hver av dem, tror jeg det kan være et hinder for karrieren. Birgitte Vartdal tok ut tilnærmet full permisjon på begge barna sine og jobber i shipping hvor sjefen hennes sier at dette er en tøff bransje for kvinner. For henne har det gått fint likevel, sier Sølhusvik.

Uformelle vennenettverk

Kvinnenettverk er et omdiskutert tema. Noen mener de er ekskluderende, andre oppløftende. Næringslivstoppene som er intervjuet i boken deltar i ulike kvinnenettverk mest i kraft av at de nå er blitt rollemodeller.

Det finnes derimot uformelle vennenettverk hvor kvinner som har jobbet i samme bedrift eller bransje møtes uformelt fordi de har blitt venner.

– Folk som har eller jobber i Telenor lurer nok på hva de 8-10 Telenor-damene snakker om når de samles. Det ville jeg ha gjort. Den gjengen blir mer som en vennegjeng enn et kvinnenettverk.

Menn har tilsvarende nettverk og klubber. Og det kan være skummelt å komme på kant med noen av dem.

– Det er bevisstgjørende med disse nettverkene, men man må ikke innbille seg at det er der man skaffer seg kompetanse eller rykker opp og fram. Hvor matnyttig disse nettverkene er for å lansere karrieren vet jeg ikke.

Et knust glasstak?

Det er ulike oppfatninger om det såkalte glasstaket fremdeles eksisterer.

Dersom det er et glasstak, har disse kvinnene definitivt knust det.

Lilla Sølhusvik er usikker på om glasstaket i det hele tatt er nyttig som begrep lenger. Kristin Skogen Lund tror glasstaket er brutt. Hilde Tonne tror det fremdeles finnes et glasstak som hindrer kvinner i å nå helt opp.

– Glasstaket kan være så mye. Det kan være grunnen til at du ikke tok med deg hele familien til Thailand for å få Asia-erfaring, eller det kan være alle de ulike faktorene som taler mot at kvinner i det hele tatt skal ha topplederjobber, sier Sølhusvik.

Etter arbeidet med boken er Lilla Sølhusvik optimistisk til at flere kvinner kommer til å ta lederposisjoner i næringslivet i årene som kommer.

Ensidige ledergrupper er rett og slett ikke bra for business. Det blir ukult og ulønnsomt og gammeldags – og det er det ingen som vil være.

– Jo mer jeg skriver om dette temaet, jo mer tenker jeg «Hvor vanskelig kan det egentlig være»?