– Det er viktig å møtes fysisk

Ved inngangen til Helsedirektoratet på Storo i Oslo står antibac-flaskene klare på rekke og rad for besøkende og ansatte ved ankomst. Glassvegger er satt opp for å beskytte de som sitter i resepsjonen fra smitte.

I toppetasjen jobber helsedirektør Bjørn Guldvog og resten av teamet hans intenst med å legge strategier for hvordan Norge skal sakte, men sikkert åpnes igjen mens koronaviruset herjer i store deler av verden.

Guldvog kommer gående fra et videomøte ikledd en mørkebrun jakke, blå bukser og blå skjorte for å spise lunsj og snakke om hvordan det har vært å lede direktoratet under denne krisen.

14 dager hjemmekontor var nok for den erfarne lederen. Nå hopper han på den nyinnkjøpte elsykkelen hver morgen for å komme seg til jobb og til og fra møter i byen.

– Selv om det fungerte å ha hjemmekontor, var det også litt strevsomt, innrømmer han mens han tygger på en grønn salat.

Hvordan har det vært å være helsedirektør i denne perioden?

– Det har vært slitsomt, lærerikt og interessant. Men jeg hadde ikke klart denne lederjobben uten mine fantastiske medarbeidere som alle har strukket seg maksimalt.

Interiør-snakkis

Hjemmet til Guldvog er en gammel villa på Grefsen i Oslo. I dag fungerer boligen fra 1880-tallet som et sameie hvor det bor fire familier.

Spisestuen har lenge vært hans foretrukne arbeidssted, spesielt de to ukene han ledet direktoratet fra hjemmekontoret da han ble satt i karantene.

Lite ante han at «hele» Norge kom til å diskutere interiøret til direktøren i etterkant av en NRK-sending hvor han ble intervjuet på video fra hjemmekontoret.

– Jeg var litt uproff. Jeg har skjønt i ettertid hvordan man best mulig skal gjennomføre videomøter når man har hjemmekontor, sier han med et smil.

– Jeg ble litt ekstra motivert til å tenke over hva jeg hadde i bakgrunnen når jeg skulle være på riksdekkende TV.

I de neste sendingene valgte Guldvog å ha en nøytral bakgrunn med en dør i stedet.

– Det er slik man lærer, humrer han.

Mister det mellommenneskelige

I to uker hadde Guldvog møter med regjeringen, internt og ulike råd og utvalg over video. Det gikk helt fint i starten, men over tid syntes han det ble mer slitsomt å møte nye mennesker over video enn i person.

– Video gjør det også vanskeligere å være trygg på kommunikasjonen. Kommunikasjon handler om mer enn å bare få frem et budskap. Det at man ikke direkte ser på hverandre, tror jeg gjør noe med hvor nær kommunikasjonen kan være.

På den positive siden syns direktøren at direktoratet fikk til veldig effektive møter.

– Alt i alt var det imponerende hvordan vi fikk til de 14 dagene.

Tror du at det vil bli mer vanlig med digitale møter fremover fremfor å møtes fysisk?

– Mange av møtene vi hadde med eksterne aktører som fylkesmennene, har vært veldig effektive og gode. Vi vil nok benytte oss under slike møter de gangene vi skal treffes. Når det er sagt, tror jeg det er viktig å møtes fysisk for å bygge mellommenneskelige relasjoner. Jeg syns det er litt vanskelig å bli kjent med en person første gang gjennom en skjerm.

Hjelp til mediehåndtering

Da Norge stengte 12. mars sto ikke bare helsedirektoratet overfor en helsekrise, men også en mediekrise. Usikkerheten i befolkningen rådet, og kravene om oppdatert informasjon var enorm.

For å styrke lederskapet i direktoratet, ble lederen ved CBRNE-senteret ved OUSEspen Nakstad som jobbet i en bistilling i direktoratet, spurt om å innta rollen som assisterende direktør i denne perioden.

– Vi hadde behov for flere i kriseledelsen og der kom Espen inn som en svært kompetent leder og støtte. Han er en veldig god talsperson og har stor innsikt i det å håndtere pasienter med alvorlige smittsomme sykdommer. Nettopp derfor er han spesielt godt kvalifisert til å svare på spørsmålene som har kommet fra pressen, sier Guldvog.

Selv om dette er den største krisen helsedirektøren har opplevd så langt i karrieren, har han nok av erfaringer fra kriseledelse fra før av. Han var ledet Helsedirektoratet under Norges hjelpearbeid i ebola-krisen, har erfaring etter terroren mot et Statoil-anlegg i Algerie, svineinfluensapandemien i 2009, oppfølging etter 22. Juli og under tsunamien i Thailand julen i 2004.

Direktøren forteller at han føler seg godt trent i å håndtere kriser.

– Jeg håper at jeg har lært noe av de tidligere krisene og har med meg en god del erfaringer fra dette feltet.

Kriseberedskap

Da direktøren fikk beskjed om at vi hadde en ukontrollert smittesituasjon i Norge, vurderte teamet hans det slik at landet hadde mye å vinne på å være tidlig ute med tiltak i stedet for vente noen uker mens smitten bredte seg utover befolkningen enda mer.

En del andre land valgte å sette inn tiltak på et senere tidspunkt noe som har ført til en stor belastning på helsevesenet og høye dødstall.

Når en krise inntreffer, har Guldvog en systematisk måte å jobbe på for å kunne lede virksomheten på en effektiv måte.

Det første han gjør er å forstå situasjonen godt og alltid være på jakt etter informasjon i tidlig fase. Det inkluderer å lese litteratur på feltet og danne et bilde av situasjonen sammen med resten av miljøet som jobber med krisen.

Det har også vært avgjørende med gode analyser fra FHI og tett dialog med kommunene, fylkesmennene, spesialhelsetjenesten og brukerorganisasjonene.

– Kriseledelse er ikke et enmannsarbeid. Det er et teamarbeid og da gjelder det å få det beste ut av hver enkelt medarbeider.

Neste steg er å sette konkrete mål for hva man skal få til. For direktoratet og FHI handlet det om å gjøre det nødvendige for å sikre folks helse og liv – at Norge ikke får mye unødvendig sykdom og dødsfall, samtidig som tiltakene må framstå som tjenlige etter en helhetsvurdering.

– Norge klarte å nå målet vi satte oss i første fase om å slå ned på smittespredningen i betydelig grad. Vi har ikke hatt noe håp om at vi over tid skal kunne kvitte oss med smitten helt. Det har handlet om å vinne tid til å finne ut hva som er den riktige måten å håndtere viruset på sikt.

Når direktoratet i samarbeid med FHI og regjeringen hadde satt seg et mål, var neste steg å se på hvilke tiltak de kunne sette inn for å nå målene. Hele tiden må disse tiltakene justeres.

– Vi må hele tiden balansere tiltakene med de samfunnsmessige kostnadene.

Tenke fort og langsomt

Psykolog, nobelprisvinner og forfatter Daniel Kahneman skrev at man må tenke fort og langsomt, og det er nettopp dette Guldvog har hatt som mantra under krisen.

– Det er viktig å være i forkant av krisen. Man må alltid tenke på det neste som kan skje, slik at man slipper å jobbe reaktivt, men kan jobbe proaktivt mot krisen. Det kan minne litt om sjakk, selv om en krise ofte er mye mer kaotisk enn et sjakkspill.

Direktoratet satte raskt ned en strategisk tenketank som konstant jobber med krisen på langsikt.

– I en krise er det lett å tenke frykt og flukt. Reptilhjernen slår inn. Vi må balansere det kortsiktige og langsiktige og ikke bare fokusere på det som er farlig akkurat nå. Det er ikke konstruktivt.

Det har særlig blitt rettet et kritisk søkelys mot mangel på smittevernutstyr i Norge. Helseminister Bent Høie opplyste tirsdag denne uken at Norge bare hadde fire ukers beholdning av munnbind da koronaen rammet oss.

– I krisehåndtering er det viktig å være åpen om kapasitetsutfordringer, selv om det kan innebære kritikk. Da blir man i større grad selv en premissleverandør for hvordan krisen utvikles.

Global mangel på smittevernutstyr var også en av grunnene til at Norge ville slå hardt og rask ned på smittespredningen for ikke å belaste helsevesenet.

Han tror mangel på smittevernutstyr helt klart vil bli et av områdene som granskingskomiteen vil gå inn å undersøke.

– Denne krisen kommer til å endre tankegangen vår rundt smittevern, sier han og forklarer:

– Under koronakrisen ble de landene som produserer mesteparten av verdens smittevernsutstyr først og kraftigst rammet av viruset. Derfor var vi ekstra sårbare under denne krisen enn om verdensmarkedet hadde fungert noenlunde.

Mangfold av synsere

Helsedirektøren forteller at han har hatt stor tro på åpenhet og det å dele usikkerhet med befolkningen i håndteringen av krisen.

– Det er mye vi ikke har visst og vi sitter ikke på alle svarene.

Et slikt budskap tror han bidrar til å skape troverdighet i krisehåndteringen.

Hva tenker du om skeptikerne som mener krisen har blitt håndtert feil?

– En styrke i det norske samfunnet er at de ulike meningsbærerne og perspektivene får taletid og blir debattert. Når det er sagt, kan det bli ganske krevende å håndtere alle diskusjonene som oppstår.

Guldvog har deltatt i offentlige debatter med de som syns myndighetene gjør altfor lite og med de som syns de gjør altfor mye.

– Begge disse perspektivene er helt legitime når tiden vi lever i preges av mye usikkerhet. Vi må da stå i de debattene og svare. Det er også viktig i slike debatter å ikke påstå at man har gjort alt rett.

Han er tydelig på at det selvfølgelig en fare for at noen kan komme i etterkant og beskylde direktoratet for å ha gjort mye feil når nye fakta kommer på bordet.

– Det er viktig å skille mellom den kunnskapen man har fått i etterkant og den kunnskapen man hadde i forkant. Vurderingene av hvilke valg man tar må gjøres basert på kunnskapen man har i forkant og ikke etterkant, understreker han.

Sprer feilinformasjon

Ulike statsledere har forskjellige tilnærminger til hvordan de omtaler krisen til befolkningen. Noen roper høyt, mens andre forholder seg rolige og konstruktive.

Irriterer du deg over kunnskapsløse uttalelser om koronasituasjonen i media?

– Det er lett å bli frustrert når vi ser hvordan noen av de mektigste personene i verden uttaler seg, som for eksempel den amerikanske presidenten. Noen av uttalelsene bidrar til misvisende og uriktig informasjonsspredning. Det er frustrerende.

Et skummelt trekk ved dagens verden som bekymrer Guldvog, er at det virker som små land som Norge i mindre grad kan stole på at de store landene agerer på en måte som gjør at de små, åpne landene blir ivaretatt.

– Dette gjør kanskje at vi må tenke litt annerledes overfor våre allierte.

Flinkere enn seg selv

Guldvog liker å løse vanskelige problemer sammen med andre. Han er god på å forstå komplekse sammenhenger og formidle dem på en enkel måte slik at han blir forstått.

– Som leder er opptatt av å bygge team og sikre at de jeg jobber sammen med er flinkere enn meg på sine områder og at de gjerne har ulike egenskaper og forskjellige måter å tenke på slik at vi får fram ulike perspektiver.

Tror du noen mennesker er født til å lede?

– Det er mange ulike typer ledere. Selv har jeg et sterkt ønske om å oppnå noe og bidra til at løsninger fungerer bra. Jeg er glad i mennesker og har respekt for dem.

Motivasjonen hans handler om at mennesker som blir syke og har det vanskelig, skal møtes med den beste kunnskapen, respekt og en samordnet helsetjeneste som gir god behandling og oppfølging.

– Det handler om å ivareta hverandre på en tillitsfull måte. I stort fungerer dette svært godt i Norge samtidig ser vi i en del tilfeller at dette glipper også i det norske velferdssamfunnet. I noen situasjoner er det er for mye som fremstår som usammenhengende, rotete og farlig.

Hans oppgave er å bistå til at folk få gjort jobben sin på en god måte slik at de kan møte pasienter på en respektfull måte og gi den riktig behandling og oppfølging.

– Vi trenger et helhetlig helsevesen som støtter de som har behov for hjelp.

Ulikhet i helse

Sett bort i fra covid-19, mener helsedirektøren at sosial ulikhet i helsevesenet er en av de største utfordringene helse-Norge står overfor. Han viser til mennesker med en krevende barndom og mindre ressurser som blir preget av dette resten av livet.

– De vil slite med skolegang, i arbeidslivet og har høyere risiko for å bli uføretrygdet og for tidlig død. Vi ser dessverre at de sosiale forskjellene også står sterkt i Norge, sier han.

Han peker på at mange kommuner sliter med å gi et godt nok tilbud til sine innbyggere da flere eldre blir boende, mens unge flytter ut.

– Det å kunne gi mennesker et verdig tilbud gjennom livet kan bli en større utfordring i tiden som kommer. Her er velferdsteknologi en mulig løsning for å gi folk hjelp der de bor.

Helsedirektøren tror at ulikhet i helsevesenet henger sammen med at noen barn får en dårlig start på livet. Han mener helsevesenet må bli enda flinkere til å se barna på et tidlig tidspunkt og i samarbeid med andre sektorer hjelpe dem gjennom skolegang uten for mange skader.

– Nok en stor utfordring Norge står overfor er å ta i bruk den nye teknologien og samtidig klare å bevare de gode, humanistiske verdiene som helsetjenesten har med seg.

Hvordan kan du bruke makten din som helsedirektør til å snu dagens helsevesen i den retningen du mener er riktig?

– Ved å ha mye dialog med brukerne og tjenesteutøverne for å forstå deres utfordringer. Vi må forsøke å skape organisatoriske løsninger som kan hjelpe og sette bedre rammer for arbeidet som skal gjøres – kanskje ved å ta i bruk nye digitale løsninger. Rapportene som skrives skal ikke forsvinne i skuffen, og tiltakene må virke der folk er – enten de er for brukere, tjenesteleverandører eller lederne.

Under kniven

Bjørn Guldvog har som de fleste av oss personlige erfaringer med helsevesenet – både som pasient og pårørende. I 2012 ble han hjerteoperert. Han har en arvelig hjertesykdom, som gjorde at han måtte skifte blodårer.

– Jeg har vært i situasjoner i livet hvor jeg har vært helt avhengig av hjelp fra helsetjenesten. I de situasjonene har jeg vært overraskende avslappet og tenkt at jeg er i veldig gode hender. Helse-Norge er gode på å ivareta de alvorlige helseproblemene mine.

Men noen ganger finner han det overraskende hvor vanskelig det er å få til de helt enkle tingene som handler om hvor lenge man blir sittende på et venterom uten å få beskjed, manglende kommunikasjonen med helsepersonell eller uklarheter i beskjeder.

Moren til helsedirektøren var dement i flere år og bodde i den tiden på tre ulike sykehjem.

– I de årene så jeg de mest utfordrende og vanskeligste områdene av helsetjenesten. De som jobber i eldretjenesten gjør en fantastisk jobb med å løse komplekse problemstillinger samtidig som de møter høye forventinger fra pårørende og krav fra ledelsen om hvordan ting skal fungere.

Vendepunktet

I dag har Guldvog en doktorgrad i nevrokirurgisk behandling av epilepsi og har vært leder i en rekke helseinstitusjoner. Men det var ikke alltid gitt at han skulle bli lege. På et tidspunkt var det advokatyrket eller bedriftsleder han drømte om å bli.

Avgjørelsen om å søke seg til legestudiet ble tatt under et utvekslingsopphold i delstaten Virginia i USA da han gikk på amerikansk highschool.

I en uke var han utplassert på et behandlingshjem for narkomane. Her fikk han god kontakt med en ung mann som hadde satt fyr på seg selv mens han var ruset. Samtalene Guldvog hadde men den narkomane mannen ble vendepunktet som fikk han til å ville hjelpe andre.

– Huden i ansiktet hans var brent av. Han hadde ingen beskyttelse mot omverden. Mannen var ekstremt åpen og reflektert. Han snakket til meg på en måte som ingen andre hadde snakket til meg før. Samtalene ga en dybde som på det tidspunktet i livet var ukjent for meg. Dette gjorde et stort inntrykk på meg som 17-åring. Jeg følte jeg kom veldig tett på han som menneske.

Bedre på å prioritere

Guldvog er nå inne i sitt andre åremål som helsedirektør. Om fem år, når åremålet går ut, tenker han at det er naturlig å gå av. Planene da er å jobbe litt frilans, forske eller fungere som rådgiver.

Hvilket helsevesen vil du skal ivareta deg på dine eldre dager?

– Jeg ønsker meg et helsevesen som er kunnskapsbasert, som har respekt for enkeltmennesker og som er godt samordnet og ledet slik at det blir forutsigbart for meg. Det er også viktig at de flotte verdiene som helsevesenet lenge har vært en bærer av utgjør kjernen i det helsetjenesten står for. Disse verdiene handler om medmenneskelighet, respekt for den enkelte og det å hele tiden streve etter å yte best mulig kunnskapsbaserte tjenester på en menneskelig og nær måte.

Han ønsker også at helsevernet skal bli flinkere til å prioritere. I dag opplever han at det er en tendens til at Norge skal prioritere alt.

– Jeg ønsker meg en helsetjeneste som har enda større evne til å gjøre gode prioriteringer slik at de som trenger det mest, får den hjelpen de trenger.

Akseptere at livet har en slutt

I en ideell verden mener Guldvog at vi burde øke prioriteringen av de som starter ut i livet og som har de vanskeligste forutsetningene.

– Man bør ikke hige så kraftfullt etter å gi veldig avansert teknisk bistand ved livets sluttfase hvis prognosen er dårlig. Noen ganger tror jeg at det ikke er i pasientens interesse at livet deres er avhengig av så mye høyteknologi under livets avrunding. Det man har behov for ved livets slutt er fred, ro og tid med familien for å forsone seg.

– Det er noe med å akseptere at livet også har en slutt og da må man la naturen gå sin gang. Når det er sagt, støtter jeg fullt ut at man prøver alt man kan for å få bedre prognoser for unge mennesker.

Evig liv har heller ikke helsedirektøren noe tro på, selv om helseteknologien har skutt fart de siste årene. Han er ikke motstander av at vi kan forlenge livet ved hjelp av medisinske og teknologiske løsninger hvis den enkelte opplever å ha god livskvalitet, men han tror ikke vi får et bedre samfunn hvis vi alle kan leve evig.

– Livet går i sirkler. Hvis vi plutselig skal leve i all evighet hadde vi ikke hatt plass til flere. Vi lever jo videre gjennom de neste generasjonene.