Bane Nor gir sløserisamfunnet et ansikt

Thor-Gjermund Eriksen gikk på dagen som konsernsjef i Bane Nor for snart to år siden. Han begrunnet avgangen med at det ikke var mulig å lede selskapet slik han ønsket.

Styret tror at Agnethe Johnsgaard-Lewis er den rette til å lykkes der Eriksen måtte gi tapt. Hun gikk i gang 1. september.

Ifølge Aftenposten brukte Bane Nor nærmere 1,5 millioner kroner for å få på plass ny konsernsjef. De brukte 400.000 kroner på hodejegere for å hente inn Eriksen for to år siden, i tillegg til 140.000 kroner på annonsering.

Denne gangen ble det ikke brukt penger på annonsering, men honoraret til hodejegeren økte med 262 prosent.

Valgte den dyreste

Alt er gjort etter boka. Bane Nor ba om tilbud fra flere rekrutteringsselskaper. Prisene varierte fra 375.000 til 1,3 millioner kroner. De valgte det dyreste – Russell Reynolds Associates, et internasjonalt rekrutteringsselskap med over 500 ansatte og kontor blant annet i Oslo.

Styreleder Per Sanderud sier at de har brukt et byrå med ekspertise innen topplederrekruttering, «på lik linje med andre store organisasjoner».

– Å rekruttere leder til et selskap som drifter viktig infrastruktur og har over 5000 ansatte, er ingen lett jobb. Vi fikk tilbud fra flere som kunne bistå med rekrutteringen og valgte ut fra hvem som forsto Bane Nors kompleksitet og behov best, sier Sanderud.

Han mener Russell Reynolds har et bredt og unikt nettverk, systematiske metoder og god markedskunnskap – og at dette økte sjansen for å finne den rette lederen.

Den beste Bane Nor kunne få, ifølge ekspertene, er altså Agnethe Johnsgaard-Lewis. Hun har ingen erfaring fra jernbane eller offentlig sektor, men har hatt ulike lederroller i Shell i Norge i 16 år.

Åpenbart et minus

Det er et åpenbart et minus at hun verken har erfaring som toppsjef på dette nivået eller har jobbet opp mot politikere og forvaltning.

For alt vi vet, har styret vært i tvil, men valgte å stole på ekspertene i Russell Reynolds som mener hun vil klare jobben.

Stortingsrepresentant Geir Jørgensen, samferdselspolitisk talsperson i Rødt, kaller pengebruken galskap.

Per Sanderud (f. 1953) ble valgt til styreleder i juni 2025. Han er utdannet samfunnsøkonom og har erfaring fra flere departementer, blant annet som departementsråd i Samferdselsdepartementet (1997–2005) og Nærings- og handelsdepartementet (2005–2007). Med seg i styret har han personer med erfaring fra både næringsliv og offentlig forvaltning.

Det finnes en rekke rekrutteringsbyråer som kunne gjort jobben til en langt lavere kostnad. Når styret velger det dyreste, viser det at tankegangen fra privat sektor har spredt seg til statlige monopolbedrifter – og at de har slukt en kvalitetstenkning der det dyreste anses som det beste.

I offentlig sektor våger man ikke lenger å ansette en toppleder uten å engasjere et rekrutteringsbyrå til flere hundre tusen kroner. Per Sanderud har blitt en bærer av denne kulturen.

Regjeringskvartalet

I sin mest ekstreme form har vi sett kvalitetskulturen utfolde seg i det nye regjeringskvartalet. Ingen har tatt ansvar for at pengebruken løp løpsk. Milliardene har rent i strie strømmer, drevet av meninger om hva som gir nødvendig sikkerhet og kvalitet. Det er bare det det må koste, er omkvedet.

Politikere i alle partier gjentar mantraet om at kostnadene i offentlig sektor må ned, men uten at det går ut over tjenestene. De klarer det ikke. Bane Nor er bare ett av mange eksempler. Direktørveldet i sykehussektoren er et annet.

Jernbanesektoren er et skrekkens eksempel. To selskaper er blitt til 10, med full pakke – som inkluderer toppsjef, HR-sjef, kommunikasjonssjef og noen direktører med ansvar for den spesielle kompetansen de skal dekke.

Trygve Slagsvold Vedum forsøkte som finansminister å redusere bruken av konsulenter. Han lyktes bare i beskjeden grad.

«Kvalitets- og sikkerhetskulturen» har satt seg dypt i offentlig sektor. Kultur er vanskelig å endre, og det er neppe politisk vilje til å ta grep som faktisk skaper endring.

Regjeringen kunne for eksempel ha sagt at offentlige etater og bedrifter ikke skal bruke mer enn en halv million kroner på rekrutteringshonorar ved ansettelse av toppsjefer. De kunne også ha forbudt bruk av informasjonsrådgivere til lobbyarbeid mot politiske beslutningstakere.

Men de systemtro politikere i Ap liker ikke slik overstyring. Skattebetalerne får heller ta regningen – for det som anses som best og som koster mest.