Donald Trump som risikotaker

Ledelse forutsetter i varierende grad evne og vilje til å ta risiko. Det er ingen mangelvare hos Donald Trump. Han må sies å være ekstrautgaven av en risikotaker, i alle fall dersom vi skal dømme ut fra reaksjonene etter at han startet krigen mot Iran.

Et flertall av dem som mener de har god greie på krigføring under ulike himmelstrøk og mot fiender av ymse slag, mener Trump løper en for stor risiko. De tviler på om han har vurdert de negative konsekvensene av krigen godt nok i forhold til det han kan oppnå.

Den handlekraften Trump ønsker å vise, blir for andre et bevis på inkompetanse og naivitet.

Når en statsleder går til krig, ligger det gjerne en kombinasjon av hjemlige hensyn og militærstrategiske overveielser til grunn.

Lavmål

Trumps popularitet er på et lavmål. Den overdrevne selvskryten i «State of the Union»-talen fungerte ikke – den gjorde heller vondt verre.

Et massivt flertall av amerikanerne er imot at USA skal være i krig med Iran. Siden Trump ligger så dårlig an på meningsmålingene, og det er stor fare for at Republikanerne vil miste flertallet i Kongressen i høstens valg, skulle det tilsi at Trump ikke tok sjansen på en upopulær krig mot Iran.

Men risikotakeren Trump tenker motsatt. Han akter å vise amerikanerne at han er presidenten som gjør vei i vellinga. Han skal rydde opp og klare det ingen presidenter har klart på 40 år – å ta kontroll over Iran.

Trump vil bli en helt. Han tar sjansen fordi han kan ha mye å vinne. Knuser USA og Israel Irans regime, vil situasjonen i Midtøsten endre seg radikalt. Både Russland og Kina mister en samarbeidspartner. USA får vist sin styrke. Hele Brics-samarbeidet kan bli rammet dersom USA viser vilje og evne til å fjerne regimer som truer deres interesser.

Trump viser til den vellykkede aksjonen i Venezuela. Den var over på én dag.

Krigen mot Iran kan ikke sammenlignes med dette, annet enn at også her er det øverste leder for regimet som må settes ut av spill.

Hindre atomvåpen

Den viktigste begrunnelsen for krigen er at Iran skal hindres i å få atomvåpen. Frykten er reell, selv om vi ikke kan stole fullt på meldingene som kom før helgen om at de har gjemt unna uran anriket opp til 90 prosent, og dermed klart til bruk i en atombombe.

Drapet på ayatolla Ali Khamenei kan bety at Trump er et stort skritt nærmere målet om et regimeskifte i Iran. Men mye kan fortsatt utvikle seg i en retning han slett ikke ønsker.

Sett fra USAs ståsted har starten på krigen vært svært vellykket. Det kunne knapt gått bedre. Ali Khamenei sto øverst på USAs liste over dem de ønsket å fjerne.

Iran har lenge vært forberedt på at Khamenei før eller siden ville falle fra. Det var på forhånd avklart hvem som skulle overta på kort sikt. På lengre sikt vil det ta tid å finne Irans nye sterke mann.

Ayatolla Alireza Arafi er nå utnevnt til nytt medlem av Irans lederskapsråd, som har i oppgave å finne ny øverste leder etter Khamenei. Arafi er geistlig medlem av Vokterrådet, landets øverste myndighet.

Trio-ledelse

Trioen som skal lede Iran inntil en ny øverste leder er valgt, består i tillegg av president Masoud Pezeshkian og høyesterettsjustitiarius Gholamhussein Mohsen Ejei.

Ali Larijani, som leder Irans nasjonale sikkerhet og har vært sentral i atomforhandlingene med USA, har i praksis ledet landet det siste året. Han mangler prestelig bakgrunn og kan derfor ikke innta landets høyeste posisjoner.

Selv om Khamenei er død, tyder lite på at Iran er rammet av handlingslammelse. Strategien ligger fast: Iran skal slå tilbake med all militær kraft de har – særlig mot Israel.

Ledertrio

Ledelsen i Iran har imidlertid nådd et punkt der det ikke lenger er opplagt hva som skal gjøres. Tidligere var det Khamenei som tok beslutningene, enten de var militære, ideologiske eller økonomiske. Nå er det tre som må bli enige. Autoriteten ligger i kollektivet.

Det finnes også betydelige spenninger internt i det iranske maktapparatet. Vi må regne med en maktkamp før det blir klart hvem som skal overta etter Khamenei. Krigen kompliserer dette ytterligere.

Vi vet heller ikke hvor stor militær slagkraft Iran faktisk har. Det vil vise seg de neste dagene.

Nye samtaler

USA hevder at de ligger foran planen. Store deler av den iranske marinen og hovedkvarteret for både marinen og Revolusjonsgarden skal være knust i bomberegnet.

Trump vet ikke hvordan krigen vil utvikle seg, men han regner med at jobben er gjort på en måneds tid. Det som er verdt å merke seg, er at han ikke sier at USA skal fortsette til regimet kollapser. Trump vil ikke bli sittende fast i en storkrig i Iran i månedsvis, og han vil ikke sende bakkestyrker inn i landet.

Alt skal skje med bomber og raketter. Mange forsvarsanalytikere har påpekt at det er svært krevende å få til et regimeskifte uten bakkestyrker.

Det Trump håper på, er at ulike grupper i Iran gjør opprør mot regimet. USA vil ikke protestere dersom kurdere i vest bryter ut, eller andre grupper tar kontroll over ulike deler av landet. Det kan bli kaos – men USA og Israel lever bedre med det enn med dagens regime.