«Epstein-tenkning» i ledersjiktet i Oslo kommune

Det er egentlig ikke grunnlag for å bruke «Epstein-tenkning» i tittelen. Det gir inntrykk av at det er noe spesielt kritikkverdig som har skjedd.

Når støvet har lagt seg, når den norske Epstein-kommisjonen har levert sin granskningsrapport i 2028 og Økokrim har avsluttet sin etterforskning, vil det sannsynligvis ikke være så mye sjokkerende å gripe fatt i. Det som avdekkes, vil trolig fremstå som nærmere normalt, men samtidig kritikkverdig, særlig sett i etterpåklokskapens lys.

Når det likevel står «Epstein-tenkning» i tittelen, er det fordi så vel sentrale aktørers kontakt med Epstein som uheldig praksis for lederlønninger og lederskifter i Oslo kommune, ser ut til å ha «bare ha blitt sånn».

Det utvikles praksis som involverte politikerne tar for gitt; uten å stille de nødvendige, kritiske spørsmålene. De griper ikke inn.  

Terje Rød-Larsens lønn

Norge har gitt over 100 millioner kroner til Terje Rød-Larsens tenketank. Det fremsto den gang som rimelig, fordi IPI – fredsinstituttet som Rød-Larsen ledet – drev et omfattende arbeid verden over. Dette ønsket Norge å være med på.

Han hadde rundt fem millioner kroner i lønn. Om styrelederen hadde uttalt seg om det, ville vedkommende trolig sagt det samme som norske styreledere ofte gjør: Lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende.

I New York betales direktører godt. Den gang var det ingen som gjorde et stort poeng av at Terje Rød-Larsen, en leder av internasjonalt format, stasjonert i New York og sjef for en internasjonal stiftelse med noen titalls ansatte og rundt 100 millioner i omsetning, tjente fem millioner kroner i året.

Lønnen var høy. Men det var ikke slik at Norge av den grunn satte foten ned for bevilgninger. Norge har også gitt betydelige bidrag til andre bistandsorganisasjoner der ledere har hatt langt høyere lønn.

Konkurransedyktig lønn

Her hjemme har Oslo kommunes praksis for lederlønninger fått oppmerksomhet den siste tiden.

I fjor fikk Ruter-sjefen Bernt Reitan Jenssen, som tjener 3,1 millioner kroner i året, en lønnsøkning på ni prosent – omtrent det dobbelte av det de ansatte i Sporveien fikk.

I retningslinjene for Oslo kommune – som er majoritetseier i Ruter – heter det at ledere ikke skal få høyere lønnsvekst enn øvrige ansatte.

Styreleder i Ruter, Kristin Bjella, forsvarer lønnsøkningen med at styret fant det nødvendig å sikre Jenssen en konkurransedyktig lønn sammenlignet med ledere i tilsvarende virksomheter.

Marit Vea (V), byråd for miljø og samferdsel, sier til Aftenposten at hun oppfatter dette som umusikalsk.

Slik er det ofte i slike saker: Politikerne styrer på papiret, mens styrer og ledere i praksis gjør som de vil. Det skjer nærmest aldri at politikerne griper inn.

At ledere får det som de vil i Oslo kommune, blir enda tydeligere gjennom det Aftenposten har avdekket om toppledernes betingelser.

Direktører sikret høye lønninger

Oslo kommune skal redusere antallet bydeler fra 15 til 8. Det betyr at en rekke direktører blir overtallige. De som sitter øverst, har imidlertid liten grunn til bekymring.

I Oslo kommune er alle «vanlige ansatte» omfattet av en overtallighetsavtale. Det innebærer at de ikke mister jobben ved nedbemanning, men skal tilbys annet passende arbeid. Oppsigelser forekommer i praksis ikke.

I bydelene er det rundt 250 ansatte på de tre øverste nivåene i hierarkiet. Å omplassere disse blir et formidabelt puslespill. Byrådet håper naturligvis at mange finner seg nye jobber raskt. Andre vil bli værende og håpe på gode sluttordninger. Noen vil måtte akseptere at arbeidsgiver bruker styringsretten og omplasserer dem.

De best betalte – de 15 bydelsdirektørene – har imidlertid sikret seg på alle bauger og kanter. De er ansatt på åremål, noe som normalt gir noe høyere lønn fordi stillingen innebærer større usikkerhet. Etter endt åremål er det vanloge at ledere må finne seg en ny jobb.

Slik er det ikke i Oslo kommune. I realiteten er de fast ansatte. De har sikret seg avtaler som gir rett til å fortsette i kommunen etter åremålets utløp – og til samme toppledernivå i lønn.

Praksis siden 2003

Dette er ikke opplyst i stillingsutlysningene. Det burde det vært. Da ville de trolig fått enda flere søkere. Evig topplederlønn i Oslo kommune ville fristet selv godt betalte ledere i privat sektor.

Dette er en praksis som har utviklet seg siden 2003. I dag er rundt 50 toppledere ansatt på slike åremålsvilkår.

Frp reagerer på avtalene i byråkrattoppen. Det virker ikke som om byrådet vil gripe inn. De må forholde seg til avtalene som allerede er inngått, og har nok med å finne ut hva de faktisk skal bruke alle direktørene til.

Tom Karp, professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, har skrevet om det han kaller «lederismen». Han sier til Aftenposten at dette er et eksempel på nettopp det.

Ledere blir ansett som avgjørende. De må derfor ha høy lønn og gode betingelser, fordi man mener man er avhengig av dem.

– Det eneste vi vet at de er gode til, er å produsere mer behov for ledelse, sier han.

Svak dømmekraft

Når politikere inngår slike avtaler, viser de svak dømmekraft. De mener det må være slik, fordi systemet har utviklet seg slik, enten det er rødgrønne eller borgerlige som styrer.

Også politikerne på Stortinget bidrar til å drive lønnsnivået opp. Hvorfor skal stortingspresidenten ha så høy lønn? Og hvorfor skal komitéledere få betydelige tillegg? I tillegg mottar mange lønn fra partiene dersom de har verv der.

Alle ønsker høyere lønn. Politikerne bør ikke legge opp til en praksis der ledere systematisk spesialbehandles.

Skal noen ansettes på åremål, bør de få en god lønn, men ikke livsvarige privilegier. De kan for eksempel få beholde lønnen i ett år etter endt åremål dersom de ikke finner ny inntekt, eller dersom de bruker tiden til faglig oppdatering.

Tar de en ny jobb i kommunen, må de få lønn det nivå stillingen er plassert på, ikke dra med seg gammel topplederlønn.