Høyre må våge en modigere utgave

Landets politiske kommentatorer er fortsatt opphengt i Epstein‑avsløringene. Det rammer først og fremst Ap. Når det i etterpåklokskapens lys kan sies at Ine Marie Eriksen Søreide ikke gjorde alt som kunne vært mulig for å avdekke svineriet Epstein holdt på med, får hun selvsagt sin dose kritikk og mistenkeliggjøring.

Eriksen Søreide er venn med Mona Juel, som Økokrim nå har slått kloa i. Vi kan selvsagt ikke utelukke at det kan komme fram noe mer som er ufordelaktig for Høyres nye leder, men om det ikke skjer, vil ikke denne saken plage henne i lengden.

Mediene vil gjøre sitt for å holde saken varm. Men velgerne og Høyres egne tillitsvalgte er tidvis flinkere enn mediene til å skille mellom skitt og kanel, mellom alvorlig svikt og det som kan kritiseres i etterpåklokskapens navn.

Erna Solberg takket for seg som partileder etter 22 år med en tale om alt Høyre har oppnådd og alt som er bra med partiet. Hun la minst mulig vekt på at Høyre ramlet i grøfta ved siste valg og strever med å kravle seg opp derfra.

«Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd.» Slik tenker Erna Solberg. Det er en overgang. Høyre vil igjen bli det største partiet på borgerlig side.

Solberg-sporet

Det er opp til Ine Marie Eriksen Søreide å sørge for at det skjer. Da kan hun ikke fortsette i Solberg‑sporet som hun har fulgt i alle år hun har vært aktiv i politikken.

Det kler ikke Høyre å spille annenfiolin på borgerlig side. Skal partiet klare å hamle opp med Frp, nytter det ikke å sitte stille i båten. De må hive seg utpå med klare, egenartede meninger så snart muligheten byr seg.

Eriksen Søreide er sterk på analyse. Hun kan politikken både i det store og det små. Ingen hadde noe å utsette på hennes beskrivelse av det landskapet Høyre og Norge befinner seg i, og hvilke utfordringer vi står overfor.

I høst markerte hun at hun vil gå raskere fram enn Erna Solberg med å få Norge inn i EU. Hun nedtonet denne iveren på landsmøtet, men alle vet hva hun mener.

Å holde EU‑saken varm og være tydelig på at Norge må forholde seg til den geopolitiske utviklingen, kan gi henne velgere fra Frp. Frp har en uklar Europa‑politikk. De drømmer om en EØS‑avtale som fungerer på en annen måte enn den faktisk gjør.

Det vil dukke opp saker i år hvor Frp kan få problemer med å forklare hva de egentlig mener om EU‑direktiver og EØS‑avtalen. I slike saker vil Eriksen Søreide gå tungt på banen.

Formuesskatt

Høyre har de siste årene sagt at formuesskatten på «arbeidende kapital» skal fjernes. Landsmøtet vedtok nå å fjerne formuesskatten fullstendig. Det har Frp ment i lang tid.

Det er tydeligvis viktig for Høyre å utlikne avstanden til Frp på dette området. Ingen kapitaleiere skal kunne si at Frp har en bedre politikk enn Høyre her.

Landsmøtet vedtok også en ny skolepolitikk under parolen «Skolen må tilbake til røttene». Det skal legges mer vekt på grunnleggende ferdigheter, mer mestring i hverdagen og mindre byråkrati for lærerne. Det skal også bli mindre skjerm og mindre mobilbruk i skolen.

Høyre vinner neppe mange nye velgere på skolepolitikken. Her er det Ap, med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som har sakseierskapet og sitter i førersetet.

Høyre vil føre en strammere innvandringspolitikk og stille skjerpede krav til integrering. Frp liker ikke at både regjeringen og Høyre rykker inn på deres spesialområde. Derfor har Frp gitt beskjed om at de ønsker radikalt strengere krav for å få norsk statsborgerskap og familiegjenforening. Tiden vil vise om de fortsatt vil ligge et hestehode foran andre i strenghet.

Én ting er programmet landsmøtet vedtar. Eriksen Søreide vil bli en god ambassadør for det. Hun kan snakke for seg bedre enn de fleste og er klartenkt så det holder.

Strategiske anledninger

Men mye av politikken utformes når enkeltsaker eller strategiske anledninger kommer rekende på ei fjøl. Da gjelder det å være raskt på ballen, ofte uten å ha tid til å analysere alt – for ikke å si tenke seg grundig om. Da må det tas standpunkt, og med de følger det risiko.

Dette blir utfordringen for Høyres nye leder. Hun må våge – og hun må få partiet med seg på å stå fram med en egenart som tiltrekker seg nye velgere.

Ine Marie Eriksen Søreide kan ikke flyte videre i den elva Erna Solberg har oppholdt seg i. Velgerne fulgte henne ikke videre på den ferden. Eriksen Søreide vil aldri kaste seg ut på åpent hav, men hun må våge en mer farefull seilas enn Høyre har fulgt det siste året.