Lederskap er evnen til å avveie makt og risiko

Noen av landets rikeste har den fordelen at de eier, og dermed har kontroll, over virksomheten. De har ikke noen over seg som kan bestemme hva de skal foreta seg. Normalt vil de være opptatt av å forankre beslutninger nedover i egen organisasjon, ikke oppover til styre og eiere.

Petter Stordalen er ingen solospiller. Han vil spille på lag med sine. Han vet at det gir best resultater om flest mulig blir inkludert i beslutningsprosesser slik at de får eierskap til det som skal skje.

Det betyr ikke at Stordalen ikke kan overraske. Sist gjorde han det da han solgte reisebyrået sitt og ble storeier i Norwegian. Hvor mye han snakket med sine nærmeste om det, er ikke kjent.

Petter Stordalen fikk panikk

Stordalen fikk nærmest panikk da koronapandemien rammet. Han så for seg at hele livsverket kunne ramle sammen. Han ble reddet av at staten stilte opp med koronastøtte.

Selv om konkurransen i hotellmarkedet er hard, er det rimelig stabilt å drive hoteller. Risikoen er ikke stor. Stordalen har kontroll, også når han tar risiko.

John Fredriksen har blitt en av landets rikeste ved å ta stor risiko innen skipsfart. En god del av milliardene han har kontroll over, er investert i ulike selskaper. Han er gjerne inne med en så stor eierandel at han har betydelig innflytelse, men ikke full kontroll.

Fredriksen er en mester i å ta risiko og komme brukbart ut av det. Han er ikke en kalkulatormester som Øystein Stray Spetalen. Fredriksen har teft. Han har mye av den typen magefølelse som sjefen i Oljefondet, Nicolai Tangen, mener alle ledere bør ha.

Stordalen er en omdømmebygger. Han tror på ordenes makt. John Fredriksen er en slugger. Han er kjent for å bruke makt. For 11 år siden fikk en av landets dyktigste kvinnelige toppledere, ifølge vår egen toppsjefundersøkelse, Åse Aulie Michelet, ikke mer enn timer på seg til å rydde seg ut av direktørkontoret i Marine Harvest. Det kom som lyn fra klar himmel. Ansatte forsto ingenting og tok til tårene. Men alle måtte bøye seg for det John Fredriksen mente – ikke nødvendigvis at hun hadde gjort en dårlig jobb, men at det var andre som kunne gjøre jobben bedre.

Kjell Inge Røkkes teft

Kjell Inge Røkke er en hard negl med solid teft for business. Han har lykkes ved å ta mye risiko. Det var nært på at han stanget hodet i veggen i sine bestrebelser på å ta over Aker. Men Røkke sto løpet ut – urokkelig – og vant.

Kjell Inge Røkkes strategi er å drive selskaper sammen med andre investorer og ha store nok eierandeler til at han har rimelig god kontroll. Det er en måte å spre risiko på, men han gjør seg også avhengig av å samarbeide med andre.

Han har vært i flere konflikter med andre investorer som har hevdet at han har utnyttet sitt eierskap til å skaffe seg fordeler på bekostning av andre aksjonærer.

Christen Sveaas ville ikke akseptere oppgjøret aksjonærene fikk etter en restrukturering av Aker på 2000-tallet og gikk rettens vei. Sveaas, sammen med en rekke minoritetsaksjonærer, tapte i tingretten i vår. Sveaas gir seg ikke. Denne uken kom meldingen om at han har anket til lagmannsretten.

Langt på vei dreier det seg om nullsumspill i næringslivet. Noen vinner, andre taper. Noen gjør suksess, andre går konkurs. De store gevinstene er gjerne knyttet til stor vilje til å ta risiko.

I politikkens verden gjelder helt andre regler for makt og risiko. Her gjelder det også å skille mellom å sitte med ansvar og å være i opposisjon.

Politikere har til felles den risikoen som følger med å ta standpunkt. Noen vil være imot, andre for. Rutinerte politikere forstår gjerne hvor grensen går. De tar ikke større risiko enn de kan kontrollere.

For Jonas Gahr Støre gjelder det å beholde makten. Som statsminister har han makt, men han løper en risiko om han går for langt i å utøve den. Han må jobbe mye med å forankre det han vil foreta seg.

Stoltenberg og Støre

Støres høyre hånd, Jens Stoltenberg, vet at han løper en risiko ved å åpne for et skattekompromiss med høyresiden. Det er sterk motstand i eget parti, i Rødt og SV mot det Skattekommisjonen foreslår. Uenigheten dreier seg først og fremst om formuesskatten og at de rike får betydelig lavere skatt.

Da Skatteutvalget leverte sin innstilling i desember 2022, skjøt daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum ned forslaget med en gang. Han tok ikke risikoen ved å åpne en debatt om boliger og eiendom burde beskattes hardere.

Støre og Stoltenberg har ikke skutt ned forslaget til et nytt helhetlig skattesystem som ble lagt frem i går, selv om det er like radikalt og omstridt som det som ble foreslått i 2022. De tar risikoen ved å kjøre en prosess – i alle fall så langt.

Støre og Stoltenberg er kjent for sin vilje til kompromiss, og for at de gjerne legger politikken noen grader til høyre om de tror landet er tjent med det. De har nok tillit i partiet til at de tåler å stå i den motstanden som mulige skatteendringer skaper.

Men om frontene skjerpes og det blir tydelig at dette ikke er en vinnersak blant velgere, kan de avlyse et skattekompromiss med høyresiden og gå videre med sin egen skattepolitikk.

Trump mislykkes i Iran

Donald Trump tok en stor risiko da han gikk til krig mot Iran. Det ga ikke de resultatene han hadde forventet. Han tar ikke lenger sjansen på å fortsette, ettersom det innebærer at Hormuzstredet forblir stengt, med de negative konsekvensene det har for verdensøkonomien og bensinprisene i USA.

Trump fremstår som en president som er villig til å ta stor risiko. Fra sin tid i næringslivet har han lært at det må til for å lykkes. Men i politikken gjelder andre lover. Her må det grundige vurderinger og forankring til før beslutninger fattes.

Trump beslutter i hytt og vær. Han er blitt en president som demonstrerer hvor galt det kan gå når viljen til å ta risiko ikke er balansert mot det mulighetsrommet en opererer innenfor.

Da Joe Biden var president og Jens Stoltenberg generalsekretær i Nato, var Nato opptatt av å ikke eskalere krigen i Ukraina. Nato skulle ikke bli involvert. USA tok ikke risikoen ved å gi Ukraina langdistansevåpen som kunne ramme mål langt inne i Russland.

Den strategien er forlatt. I går ba Volodymyr Zelenskyj om å få så mange langdistanseraketter som mulig slik at Ukraina kan intensivere krigen mot Russland. Han tror det vil tvinge Russland til forhandlingsbordet.

Analytikere og statsledere har begynt å snakke om at en krig mellom Nato og Russland er blitt mer sannsynlig. Noen hevder vi løper en risiko for atomkrig ved å øke angrepene på Russland.

I løpet av de kommende ukene vil vi ventelig få debatt i Nato om hvor stor risiko vi skal akseptere ved å la Zelenskyj få det som han vil – og hvor stor risiko vi løper ved ikke å angripe Russland hardere.