Må åpne Oljefondet for å nå klimamål

Det som var så forfriskende med Canadas statsminister Mark Carneys tale i Davos, var at han la politikerspråket på hylla, var ærlig og sa tingene som de er. Han la nye premisser for samtalen om folkerett og samarbeid, og om små og mellomstore staters muligheter og begrensninger.

I Politisk kvarter i dag fortalte klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen for ørtende gang at det går framover med å kutte klimautslipp, og at vi skal nå de målene som er satt.

For et par år siden var målet at utslippene i Norge skulle kuttes med 55 prosent sammenliknet med 1990 innen 2030. Nå er målet 70 prosent innen 2035.

Slik EU legger opp til

Det handler ikke lenger bare om utslippskutt her til lands. Målet inkluderer også kjøp av klimakvoter i andre land, slik regelverket i EU legger opp til.

Kunne ikke Bjelland Eriksen sagt rett ut at de for få år siden innså at det går for sakte med å kutte klimagassutslippene til at det er mulig å nå det opprinnelige 2030-målet, men at utslippsmålet for 2050 kan nås dersom Norge er villig til å bruke flere titalls, kanskje hundretalls, milliarder kroner fra Oljefondet på kvotekjøp i utlandet?

Det ville gitt oss en sannere debatt. I stedet begynner Andreas Bjelland Eriksen å snakke om nullutslipp i 2050. Spar oss for luftige tanker om en fjern framtid. Snakk heller sant om nåtiden og de nærmeste årene.

Det forsøker filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen å gjøre. Han har skrevet utallige artikler og flere bøker om klimakrisen. Denne gangen ønsker han å nå et internasjonalt publikum og gir ut den akademiske boken Living with Disappointment på forlaget Routledge.

Vetlesen sier rett ut at han er skuffet. Det er fordi han hører politikere prate i vei om mål og planer, mens det i praksis skjer fint lite.

Det går ikke an å lukke øynene for klimakrisen. Vi ser den utfolde seg foran øynene våre. Krisen forsterker seg, og det er all grunn til å frykte konsekvensene.

I revers med Trump

I USA har Donald Trump beordret full revers i klimapolitikken. «Drill, baby, drill» er Trumps parole. USA skal satse på fossil energi, og han vil stanse utbyggingen av fornybar energi.

Equinor har investert over 50 milliarder kroner i et gedigent havvindsprosjekt som skal levere energi til New York. Trump vil stoppe prosjektet, men Equinor har vunnet fram i retten.

I Kina startes det fortsatt opp kullkraftverk samtidig som de satser tungt på fornybar energi. I mange andre land er satsingen på fornybar så som så. I fattige land går det svært sakte. I EU går utviklingen i riktig retning, men tempoet er skrudd ned.

Krigen i Ukraina fører til klimagassutslipp på et nivå som tilsvarer det et middels stort land slipper ut i løpet av ett år.

I Norge går omleggingen til fornybar energi framover med museskritt.

Vetlesen konstaterer at oppslutningen om politiske partier som ønsker å gjøre lite eller ingenting med klimaproblemet, er økende.

Han tror de fleste er bekymret for klimaendringene, men hevder at de som snakker for mye om problemet, eller som avstår fra handlinger som forverrer det, risikerer å bli sosialt utstøtt.

Fornektelse

I en samtale med Klassekampen sier han at når det skjer altfor lite på klimaområdet, handler det i stor grad om fornektelse.

– Benektelse og bagatellisering er ulike forsvarsmekanismer som i stor grad er sosialt organisert, sier han.

I boken forsøker Vetlesen å sette denne fornektelsen inn i en større kulturell og politisk sammenheng. Nøkkelen til å forstå det som skjer, mener han, ligger i nyliberalismen.

– Den nyliberale politikken som vokste fram i Vesten på 1980- og 90-tallet, har ført til nedbygging av institusjoner og en individualisering av ansvar. Den har også gitt grobunn for ideen om at klimaproblemet kan løses uten å gjøre noe med den materielle veksten, sier han, og legger til at dette er en fullstendig feilslutning.

Han viser til Brundtland-rapporten fra 1987, der det ble hevdet at vi kan få både økt materiell velstand og økologisk bærekraft samtidig.

– Det var feil allerede da, og i dag er det overtydelig. Grunnproblemet er vekst- og profittimperativene i det økonomiske systemet vi har, som Norge er fullt integrert i. Forbruket må ned, sier han.

Det er ingen partier som går til valg på at forbruket i Norge skal reduseres. MDG var inne på tanken for noen år siden.

Det er et paradoks at et parti som SV for eksempel ivrer for kutt i klimautslippene, samtidig som de vil at folk flest skal få bedre råd. Det betyr økt forbruk.

Materiell levestandard

Regjeringen sier rett ut at vi skal øke den materielle levestandarden.

Partiene forholder seg ikke til Vetlesens påstand om at økt materiell levestandard i Norge innebærer økte klimagassutslipp.

De håper at ny grønn teknologi kan gi lavere utslipp, slik at de slipper å vedta upopulære tiltak. Det er lov å håpe at tempoet i utbyggingen av fornybar energi øker. Men dersom forbruket samtidig øker, går vinningen fort opp i spinningen.

Det nytter ikke å gi politikerne skylden for at det går for sakte med å få utslippene ned. Politikerne går ikke fortere enn velgerne gir dem mandat til.

Derfor er det ikke bare grunn til skuffelse. Det er også grunn til en viss pessimisme.

Men klimakrisen kan bli mer akutt. Da får vi håpe at borgere og myndigheter klarer å samle seg om tiltak som faktisk får klimautslippene ned.