Nettverks-granskning i blodtåka

Mye av det Terje Rød‑Larsen har drevet med, er blitt avslørt tidligere. Hans relasjon til Jeffrey Epstein, som blant annet innbefattet et lån, førte til at han for fem år siden mistet jobben som leder for International Peace Institute i USA.

Offentliggjøringen av alle Epstein‑filene kaster nytt lys over samarbeidet mellom Epstein og Rød‑Larsen. Det har imidlertid ikke kommet fram noe som så langt har ført til at Økokrim har innledet etterforskning.

Økokrim er derimot i gang med å etterforske Thorbjørn Jaglands relasjoner til Epstein. World Economic Forum har satt i gang en granskning av sin daglige leder, Børge Brende.

Utenriksdepartementet undersøkelser også hvilke relasjoner Mona Juul har hatt til Epstein. Hun valgte i går å trekke seg som ambassadør – før vurderingen av det hun eventuelt har vært med på, er kjent og vurdert.

Hvor alvorlig er det?

Det er ikke sikkert dette vil vise seg å være så alvorlig. Det kan like gjerne være styrt av utenriksminister Espen Barth Eides behov for å vise handlekraft. Han sier til VG at han ikke engang vil utelukke at Mona Juul kan få sparken. Så kom ikke her å si at han ikke ser alvorlig på saken.

Det minner litt om Kjersti Stenseng som ba Hans Christian Holte trekke seg som Nav‑sjef for en feil som ikke var av det alvorlige slaget. Men hun fikk markert overfor opposisjonen at det ikke var noen grunn til å tvile på at hun ville rydde opp i Nav.

Politikerne er langt på vei svimslåtte av det Epstein‑filene har avdekket. De må vise at de tar saken på alvor. De må det en granskning til. Sylvi Listhaug var den som ropte først og høyest om det. Onsdag vil hun samle partiene for å drøfte mandatet for en uavhengig granskning.

Jonas Gahr Støre sa i helgen at Stortingets kontrollkomité bør granske saken, og at det å nedsette et eget, eksternt granskingsutvalg er en «lite egnet måte å opplyse saken på».

MDG er misfornøyd med at det kun er utenrikstjenesten som skal granskes.

– Dette handler jo ikke bare om korrupsjon, men om politisk påvirkning, og da kan vi ikke begrense oss til bare UD, sier partileder Arild Hermstad.

Granskning som kirurgi 

Høyres Peter Frølich mener det er særlig viktig å granske hvordan UD fremmer kandidater til viktige internasjonale verv, og hvordan de følges opp.

– Høyre stiller seg helt og holdent bak en uavhengig granskning av relevante forhold i utenrikstjenesten. Det må gjøres med kirurgisk presisjon – grundig og ordentlig, skriver Frølich i en melding til NTB.

Videre mener han at UD må ha enda grundigere kontroll med dem Norge sender til toppstillinger i internasjonale organer.

Forvirringen er stor når det gjelder hvilket mandat en granskning skal få. Med sin «kirurgiske presisjon» er Frølich på et blindspor. Det er da ingen som har tvilt på at Norge har sendt sine beste folk til utlandet.Børge Brende, Thorbjørn Jagland, Mona Juul og Terje Rød‑Larsen hadde bunnsolid tillit.

Det er heller ikke noe som tilsier at kulturen i UD som bør granskes. Er det noe som bør granskes, er det politikken som begrunner den aktiviteten vi ser utfolde seg.

Saken skal diskuteres på et møte i kontroll‑ og konstitusjonskomiteen på Stortinget i morgen. Det spørs om ikke Ap også innen den tid må gå inn for en uavhengig granskning. Det er ikke noe sjakktrekk at regjeringen er de eneste som ikke vil ha en uavhengig granskning.

En granskning kan ta utgangspunkt i professor Terje Tvedts teori om at vi i Norge gjennom de siste tiårene har utviklet et humanitær‑politisk kompleks.

Norge har ønsket å markere seg globalt som en fredsnasjon. Vi er rike, og derfor er vi rause med støtte til en rekke gode tiltak verden over. Vi gir millioner til organisasjoner, både hjemme og ute, som skal arbeide for fred og menneskerettigheter.

Nettverksbyggerne

Det bygges store nettverk, nasjonalt og internasjonalt. Det er mye penger i systemet, og noen faller for fristelsen til å utnytte det til egen fordel.

Folk som kjenner hverandre godt, sirkulerer rundt i systemet i ulike posisjoner. De støtter hverandre mer enn de kontrollerer hverandre, nær sagt uansett hvilken rolle de har.

Det som også har skjedd de siste 20–30 årene, er at milliardærer har opprettet stiftelser som engasjerer seg i bistand. Dette har Norge medvirket til, uten at vi har hatt en prinsipiell debatt om hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker.

Terje Tvedt skriver: Hvorfor har Norge gitt 116,8 millioner kroner til BBC (ja, den britiske mediebedriften), og til et titalls store tenketanker i USA – blant annet Brookings Institution (110 millioner), Carnegie Endowment for International Peace (25,8 millioner) og Atlantic Council (5,1 millioner) fram til og med 2024? Dette er selvsagt aldri nok til at de kan bidra med noe substansielt – verken redde fattige, skape fred eller fremme Norges interesser. Eller hvorfor ga Norge nesten én milliard kroner til Clinton‑stiftelsen, av alle stater i verden bare slått av Saudi‑Arabia, mens verken Danmark eller Sverige ga en krone?

• Les Tvedt innlegg her:  Vi trenger en grundig gjennomgang av det etablerte systemets institusjonelle arkitektur

Slik kan vi fortsette. Norge har penger, skaffer seg posisjoner og bygger nettverk.

Skal det granskes, er det dette brede perspektivet vi må se nærmere på – ikke Epsteins nettverk. Det er snøen som falt i går.