Stortinget viser både muskler og avmakt

«All makt i denne sal», slo Johan Sverdrup fast i 1872. Selv om makten skulle fordeles mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, skulle det ikke herske tvil om hvor den politiske styringen lå. Det var de folkevalgte på Stortinget som skulle styre landet.

Det er dette Stortinget er opptatt av å markere for tiden. Nesten hver uke skjer det at regjeringen ikke får gjennomslag for sine forslag. Slik er det ofte når vi har en mindretallsregjering. Regjeringen må bøye seg for det flertallet på Stortinget vedtar.

Men ikke helt og fullt. Stortinget fatter såkalte anmodningsvedtak på løpende bånd. Det betyr at Stortinget vedtar å be regjeringen om å foreta en bestemt handling, utrede en sak eller fremme et lovforslag. Vedtakene formuleres som «Stortinget ber regjeringen …» og brukes til å styre politiske prioriteringer, selv om de ikke er rettslig bindende på samme måte som lover.

250 anmodningsvedtak

Før 2013 ble det i gjennomsnitt fattet under hundre anmodningsvedtak i året. De siste fem årene er det vedtatt 1.295 anmodningsvedtak. De siste årene har antallet ligget på rundt 250 årlig.

Anmodningsvedtak er ikke rettslig bindende for regjeringen. Likevel kan de ikke bare legges i en skuff. Regjeringen må som et minimum utrede saken og komme tilbake til Stortinget med en begrunnelse dersom vedtaket ikke følges opp. Det kan handle om utilsiktede konsekvenser, manglende finansiering eller konflikt med andre lover og vedtak.

Regjeringen kan også velge å sette saken på spissen og legge frem et forslag som avviker betydelig fra det anmodningsvedtaket la opp til. I så fall må en mindretallsregjering være forberedt på å lide nederlag.

Vedtaket før påske om å redusere drivstoffavgiftene var ikke et anmodningsvedtak. Det burde det vært. Da kunne regjeringen kommet tilbake til Stortinget etter å ha vurdert forslaget i lys av EØS-avtalen og anbefalt en løsning som minimerte risikoen for at ESA griper inn.

Høyre fikk kalde føtter, men valgte likevel å stå ved flertallsvedtaket. Det er oppsiktsvekkende at et styringsparti går inn for å fatte vedtak etter knapt ett døgns saksbehandlingstid. Men slik har politikken blitt når kampen om velgernes gunst tilspisser seg.

Dårlig utredet

Det vil komme flere vedtak fremover som ikke er tilstrekkelig utredet. Da blir det opp til regjeringen å sette foten ned, dersom den mener grensene er overskredet.

En milliard her og en milliard der kan regjeringen leve med. Det samme gjelder vedtaket som fattes i dag om at søkere til familiegjenforening må dokumentere en inntekt på 500.000 kroner i året. Det ligger over minstelønnen i staten.

I forrige uke skrev First House-partnerne Ingvild Kjerkol og Odd Holen-Sevje en kronikk i Aftenposten, der de hevdet at vi har en regjering som ikke følger opp stortingsvedtak, og et storting som ikke straffer regjeringen for det.

De peker på at regjeringen ikke leverer slik Stortinget forventer, og stiller spørsmål ved om det er i ferd med å etablere seg en ny parlamentarisk sedvane som innebærer en betydelig maktforskyvning i retning av regjeringen.

Det er et større problem at Stortinget øser på med anmodningsvedtak enn at regjeringen ikke følger opp alle vedtak slik Stortinget ønsker. Når antallet vedtak blir for stort, svekkes deres reelle betydning.

Maktbalansen mellom storting og regjering er ikke konstant. Det er stor forskjell på Stortingets faktiske makt i møte med en flertallsregjering og med en mindretallsregjering, slik situasjonen er i dag.

Et flertall på Stortinget kan tillate seg å opptre populistisk i sak etter sak. Det må en mindretallsregjering tåle til en viss grad.

Regjeringen kan leve med å tape mange enkeltsaker i Stortinget. Det de ikke kan akseptere, er å miste kontrollen over den økonomiske styringen.

I dag kom meldingen om at Norges Bank hever styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Det gjør det mer krevende for de rødgrønne partiene å bli enige om revidert nasjonalbudsjett. Det må de likevel klare. Ingen er tjent med en regjeringskrise nå.