Vi trenger en grundig gjennomgang av det etablerte systemets institusjonelle arkitektur

Terje Tvedt er professor i  historie og forfatter.

SYNSPUNKT. Sist uke ble jeg invitert til "Debatten" på NRK for å diskutere hvordan man kan forstå den institusjonelle og historiske bakgrunnen til at norske diplomater kunne bli knyttet til eller søkte å bli knyttet til Epsteins nettverk. Jeg takket, som NRK kan bekrefte etter en god del nøling, ja. Jeg fikk nemlig gjentatte forsikringer om at de var interessert i å gi god tid til å forklare min forståelse av hele dette politikkfeltet fremvekst og struktur. Det ble også eksplisitt understreket at de ville at jeg skulle få frem forholdet mellom dette og det jeg har kalt "Det nasjonale godhetsregimet". Jeg fikk gjentatte lovnader om dette opplegget, fordi jeg understrekte at jeg har ingen interesse av å delta i en overfladisk krangel basert på synsing og sterke meninger.

Det var ikke akkurat det som skjedde, for å si det sånn ... Da jeg kom til Marienlyst ble jeg fysisk plassert midt i en partikrangel, og debatten og talelengden ble deretter. Dette er ingen kritikk av debattledelsen, kun en påpekning av hvor vanskelig det er å organisere samtaler om kompliserte ting på en fruktbar måte. Og siste innlegget i programmet jeg var invitert til, og som blant annet skulle handle om det "humanitær-politiske komplekset", ble av alle ting Frølich sin påstand om at det jeg snakket om var "effektiv bistand" – som om han ikke hadde fått med seg ett ord av hva jeg sa. –

Mot denne bakgrunnen, og i en situasjon hvor den utenrikspolitisk ledelse – som av mange historiske grunner ikke har vært vant til å tenke selvstendig om hva som i det korte og lange løp er i Norges interesse – er tvunget til på egen hånd å utvikle en overordnet utenrikspolitisk strategi, må det være viktig at den tenker kritisk gjennom det utenrikspolitiske apparatet den har etablert. Derfor skriver jeg her noe av det jeg hadde tenkt å si i går.

Espen Barth Eide, som nå skal ta stilling til om det er fornuftig med en skikkelig gjennomgang av hva som har skjedd i utenrikspolitikkens navn, har jo selv en fersk historie som illustrerer noe av problemets kjerne. Etter hans forrige periode som utenriksminister og helt frem til han ble minister på nytt var han blant annet dypt involvert i tre viktige nettverksorganisasjoner. Han satt i ledelsen i Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue med hovedkvarter i Sveits fra 2016 til 2021, inntil han ble utenriksminister. Senteret har til sammen fått 949 millioner kroner fra Norge og mange av dem i Eides tid i ledelsen. De som gidder kan gå inn på organisasjonens hjemmeside (ttps://hdcentre.org/) og bli kjent med et språk om verden som er, med respekt å melde, overlesset av floskler, uklare mål, og ikke minst, uklar "track record" om hva de har fått til (etter at Eide sluttet har for øvrig tidligere utenriksminister Eriksen Søreide blitt en del av organisasjonens styre). Eide var også direktør i World Economic Forum fra 2014-2016 (også i Sveits), en organisasjon som året etter at Eide ble direktør, i 2015, for første gang fikk penger fra Norge - 14,5 millioner. Siden da, inkludert under Børge Brendes ledelse, har organisasjonen fått over 120 millioner kroner fra Norge). Eide var også i den mellomperioden han ikke var utenriksminister seniorrådgiver i Centre for Strategic and International Studies i Washington DC.

For å understreke det selvfølgelige: Dette er ingen insinuasjon om at Eide på noen måte er korrupt. Det er heller overhodet ikke et argument mot at Norges utenrikspolitikere deltar i internasjonale fora. Men det må være betimelig å spørre: Hvorfor må de ha sentrale posisjoner i internasjonale nettverksorganisasjoner, til dels finansiert av norske skattebetalere? For kan Barth Eide garantere at pengene i sentrene/organisasjonene/stiftelsene han var i ledelsen av ble benyttet på en rasjonell måte, og har Norge eller norsk offentlighet noen muligheter til å sjekke hvordan de norske bevilgningene ble brukt? Hvem fikk hva? Og hvorfor? Hvilke bånd knyttes? Hvorfor og med hvilket mål? Det fremstår som umulig for utenforstående å finne ut, og jeg vil tippe at ingen i UD heller har den fulle oversikt over dette.

Det som trenger et svar er hvorfor ikke den utenrikspolitiske ledelsen griper disse avsløringene fra USA om hva toppen i dette norske humanitær-politiske komplekset har holdt på med, til å undersøke og dermed forstå hvordan dette har kunnet utvikle seg uten at noen har stoppet det. Men i noen tilfeller, men tvert om bidratt til å finansiere det. Når Frølich og Barh Eide hele tiden snakket om enkeltpersoners "dårlige dømmekraft" ser de nettopp bort fra det essensielle ved dette systemet slik det fungerer: I utgangspunktet ærlige mennesker med gode intensjoner vil hele tiden bli plassert i potensielt korrumperende situasjoner og fristelser, og bruke mye tid og ressurser innenfor nettverk hvor Norges sikkerhetspolitiske eller økonomiske interesser aldri er i sentrum.

Poenget er at dette systemet, finansiert over «bistandsbudsjettet», holder på med helt andre ting enn hva folk tror: For hvorfor har Norge gitt 116,8 millioner kroner til BBC (ja, mediebedriften i England!), og til et titalls store tenketanker i USA, som bl.a. Brookings Institution (110 millioner), Carnegie Endowment for International Peace (25,8 millioner), og Atlantic Council (5,1 millioner) til og med 2024. Dette er selvsagt aldri nok til at de kan bidra med noe substansielt for disse pengene, verken redde fattige, skape fred eller fremme Norges interesser. Eller hvorfor ga Norge nesten en milliard til Clinton-stiftelse, av alle stater i verden bare slått av Saudi Arabia, mens verken den danske eller svenske staten ga en krone (om dette skrev jeg en kronikk i Aftenposten for syv år siden og som er inkludert i "Norske tenkemåter", 2024).

Er det dette UD skal holde på med? Og hva gjør disse bevilgningene, hvis sentrale funksjon er som døråpnere til nettverkskanaler, med elitedannelsens sosiologi? Og med tenkningen og forståelsen av verdensutviklingen og Norges sikkerhetspolitiske situasjon?

Avsløringene i USA har gitt hele det norske folk en ny, overraskende innsikt, i hvordan deler av den absolutte toppledelsen i det norske humanitær-politiske har operert. Den utenrikspolitiske ledelsen har derfor blitt plassert i en valgsituasjon med to muligheter: Vil den benytte anledningen til en offentlig dyneløfting og en grundig gjennomtenkning av det etablerte systemets institusjonelle arkitektur, eller vil det bli politikk som vanlig.

Denne teksten er gjengitt med tillatelse fra Terje Tvedts Facebook-side. 

5 siste Synspunkt

• Jobbene som forsvinner nå

• Slik kan Stortinget hjelpe 11.500 flere unge inn i jobb

• Fra Sodoma til Epstein-nettverket: Når makt blir tomhet

• Rasputin er ikke død – han har bare blitt konsulent

• 34937 kommunestyrer på valg: Vedvarende politisk høykonjunktur i Frankrike