Ofret på kontrollsamfunnets alter

Holte er den tredje Nav-sjefen som må trekke seg fordi statsråden ikke lenger har tillit etter at det er avdekket kritikkverdige forhold. De som har fått jobben som sjef for Nav, er hentet fra øverste hylle.

Det gir mening å hevde at å være sjef for Nav er den mest krevende jobben i offentlig sektor. Det er ikke like ille som det var å forsøke seg som trener for Rosenborg for ti-femten år siden, men krevende nok. En del helseforetak har også hatt hyppige bytter av toppsjef. 

Arbeidsminister Kjersti Stenseng sier at feilinformasjon er hovedårsaken til at Holte må gå av som Nav-direktør. Det høres unektelig ille ut at Nav gir feilinformasjon både til departementet og Riksrevisjonen. Da har den interne kontrollen sviktet. Det er Holte enig i. Han forsøker ikke å unnskylde seg eller Nav, men understreker at feilen ikke er gjort med hensikt eller for å skjule noe.

Enten er det en person i systemet som har sviktet, eller så har ikke Nav prioritert kontroll høyt nok. Grunnen til det er at ressursene er knappe. Den feilen som er gjort, har imidlertid ikke rammet noen.

Skandalen i 2019

Holte ble sjef i Nav etter den virkelig store skandalen i 2019. Da ble over 7.500 personer rammet fordi Nav tolket EØS-regelverket feil. Over 50 ble feilaktig dømt for trygdesvindel.

Da Holte ble ansatt, var det bred enighet om at man knapt kunne ønske seg en bedre sjef. Fra 2008 til 2013 var han direktør for Direktoratet for forvaltning og IKT, og fra 2013 direktør for Skatteetaten. Han utmerket seg som skattedirektør blant annet ved å digitalisere og effektivisere. Det var en sjef med en slik kompetanse Nav ønsket seg. De fikk det de ville ha.

Holte har gjennomført store endringer i Nav. Men det har også vært en del misnøye og uro. Det vil det alltid være når det skal skje endringer i offentlig sektor. Her skal det males langsomt med langdryge prosesser, og fagorganisasjonene passer på at de ansattes interesser ivaretas.

Fagorganisasjonene kritiserer at Holte får sparken. Lederen for Akademikerne i Nav, Alexander Berget, sier til VG at feilene som er avdekket, ikke er av det alvorlige slaget og følgelig ikke tilsier at Holte må avsettes. Han mener bevilgningene ikke strekker til for at Nav skal få utført alle kontrolloppgavene.

Skatteetaten ble også kraftig kritisert av Riksrevisjonen for sviktende kontroll. I fjor slapp for eksempel 93 prosent av risikoflaggede meldinger gjennom uten kontroll. Det ser imidlertid ikke ut til at skattedirektør Nina Schanke Funnemark sitter utrygt i stolen. Men blir det avdekket kontrollsvikt senere, kan hun ligge tynt an.

Svarstad Haugland trakk seg

I fjor måtte Valgerd Svarstad Haugland trekke seg som statsforvalter fordi klager på tvangsmedisinering ikke ble behandlet som de skulle. I ettertid reagerte Svarstad Haugland kraftig på at hun fikk sparken, fordi hun hadde informert departementet om at bevilgningene ikke rakk til for å utføre alle oppgavene de er pålagt.

Altinget skriver, etter å ha snakket med Kjersti Stenseng, at feilinformasjonen bare var dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er saken i sommer, der det ble kjent at Nav ville bruke opp pengene på arbeidsmarkedstiltak lenge før årsskiftet, som trekkes fram. Slikt gjør seg dårlig i en valgkamp.

Daværende arbeidsminister Tonje Brenna kalte Holte inn på teppet. Hun måtte vise at hun gjorde noe. Det endte med at Brenna forsikret at Nav både skulle overholde sin budsjettramme samtidig som folk får hjelp til å komme ut i arbeid gjennom året. Holte kunne ikke annet enn å være helt enig i det.

Nav møter kritikk fra alle hold. Da kritikken fra Riksrevisjonen ble kjent, begynte Frp med en gang å rasle med sablene. Det er avgjørende for Kjersti Stenseng å vise at hun har kontroll på Nav. Da må Holte fungere som syndebukk.

Politisk handlekraft

Nav ble oppmerksom på feilinformasjonen 10. september og informerte departementet. Det var først da Riksrevisjonens rapport ble offentliggjort at det måtte vises politisk handlekraft. Det er ikke minst viktig når vi har en regjering med et svakt parlamentarisk grunnlag.

Altinget skriver at departementet har bestilt en ekstern gjennomgang av internkontrollen i Nav. Stenseng peker på at det er for lang saksbehandlingstid på enkelte ytelser, at deler av regelverket er for komplisert og at flere av IT-systemene er for gamle.

Ingen ville vært bedre i stand til å løse disse utfordringene enn Hans Christian Holte. Derfor sier han rett ut at han gjerne ville fortsatt i stillingen. Samtidig sier han at han forstår at han må trekke seg.

Vi har utviklet et enormt regelverk de siste tiårene. Internkontroll skal sikre at reglene blir fulgt. Riksrevisjonen følger også med. Ulike tilsyn kan også banke på døren.

Når kontroll tas på alvor slik at øverste leder får sparken, kan det sees på som en triumf. Kontrollsamfunnet fungerer. Det nytter ikke å sluntre unna med kontrollen.

Om etatene sluntrer unna med kontroll fordi bevilgningene ikke strekker til, er det i det minste et tankekors. Vi vil ikke bruke nok penger på den kontrollen vi vil ha.

Et nederlag

Når gode ledere ofres på kontrollsamfunnets alter, fordi en statsråd må vise handlekraft i møte med en opposisjon som sikler etter å kunne angripe, er det et nederlag både for politikere og forvaltningen.

Det må være lov å være ansvarlig for feil – i alle fall når feilen er at «loggene i en database ikke er aktive» og at det derfor oppstår feil.

Det er tvilsomt om Hans Christian Holte kunne reddet sitt eget skinn ved å avsette den som er ansvarlig for at loggene ikke var satt på.

Hadde Holte vært sjef i en bedrift, hadde han ikke fått sparken for denne typen feilinformasjon. Her ville det vært avgjørende om han leverer gode resultater og fungerer godt som sjef.

Han hadde også overlevd i Nicolai Tangens regime i Norges Bank. Han skriver i alle fall i boka si om hvor viktig det er at vi tillater feil.

I den reviderte utgaven av «Grunnlag for god ledelse i staten» pekes det på at feil må kunne aksepteres: «Ledere har også en viktig oppgave i å bygge kultur for innovasjon, ved å tillate å prøve og feile – og lære av feilene», heter det.

Det skal altså være takhøyde for feil. I praksis er det tydeligvis vanskelig for politikerne å praktisere det de i teorien er for.