Sparket sjef i ny sjefjobb?

Det er en statsråds privilegium å avsette en etatssjef uten å ha en særlig god begrunnelse for det. Arbeidsminister Kjersti Stenseng hadde en syltynn begrunnelse for å gi Hans Christian Holte sparken som sjef for Nav. De feilene som ble rapportert, hadde liten betydning og kunne ikke knyttes til at Holte manglet kontroll på det en etatssjef faktisk må ha kontroll over.

Holte var en dyktig sjef for Nav som våget å gjøre endringer – noe som av og til skapte oppstuss. Slik er det som regel når man forsøker å reformere store organisasjoner.

Holte var sjef i Nav i fem år. Før det var han leder for Skatteetaten og Direktoratet for forvaltning og IKT. Nå har han søkt stillingen som direktør for den nye KI‑etaten. Det er over 40 søkere til stillingen. Selv om søkerlisten ikke er kjent, vil det overraske om det finnes kandidater som er bedre kvalifisert enn Holte.

Holte har vært toppsjef i to av landets største offentlige etater, som begge har vært langt fremme i bruken av IT. Det vesentlige for den nye lederen av KI‑etaten er ikke at vedkommende selv er IT‑ekspert, men at han eller hun har solid erfaring fra organisasjoner som anvender og omstiller seg gjennom avansert bruk av IT.

Det bør ikke være Holte til ugunst at han måtte slutte som sjef i Nav. Vi har en rekke eksempler på at ledere som får sparken, senere hentes inn til like spennende og høythengende sjefsstillinger. Grunnen er enkel: De er dyktige.

Jørn Eggum med smekken

En annen profilert leder som måtte trekke seg i fjor, var Jørn Eggum, som hadde vært leder i Fellesforbundet i ti år. Han var påtenkt som ny LO‑leder, men avsløringen av at han hadde hatt et forhold til en tillitsvalgt, og hadde sendt flere meldinger med tvilsomt innhold, førte til at han mistet tilliten.

Dette ble oppfattet som en #metoo‑sak, og det ble håpløst for Eggum å forklare seg.

– Jeg klarte ikke å holde smekken min lukket, og det tok rotta på meg, hvis jeg skal bruke det begrepet. Jeg fratok meg drømmen min selv. Det er mitt eget ansvar. Jeg er ikke bitter eller sur på noen. Jeg falt for eget grep, derfor tok jeg konsekvensen av det og gikk av, sa han i et intervju med Aftenposten for vel en uke siden.

Eggum er 53 år, utdannet gullsmed og har arbeidet i fagbevegelsen på heltid siden 2004. For ham var det dramatisk å falle ut av arbeidslivet. Hans kompetanse ligger i rollen som tillitsvalgt, og nettopp den tilliten mistet han.

Han var langt nede, sov og spiste knapt og holdt seg unna folk. Nå har han kommet seg på beina. Han har opprettet et eget selskap som skal drive med rådgivning og lobbyvirksomhet.

Eggum er en ivrig snuser og har innledet et samarbeid med svenske Swedish Match. Han skal hjelpe dem med politisk strategi og kommunikasjon knyttet til å realisere deres røykfrie visjon, sier han – å drive lobbyvirksomhet for snus, med andre ord.

Det er ikke utenkelig at Eggum kan få en lederjobb i en interesseorganisasjon. Men i fagbevegelsen er løpet kjørt, selv om det heller ikke der er slik at alle går rundt med elefanthukommelse.

En ålreit skurk

Det mest spektakulære fallet i norsk næringsliv står Stein Lier‑Hansen i Norsk Industri for. Han har gitt et lengre intervju i Dagens Næringsliv, der han både innrømmer overtramp og samtidig protesterer mot å bli stemplet som korrupt.

Dommen er ennå ikke avsagt. Skulle han bli frikjent for korrupsjon, har han likevel gjort seg skyldig i et så betydelig underslag at han må regne med å tilbringe en periode i fengsel.

Stein Lier‑Hansen ble for varm i trøya, tok seg til rette og mente han fortjente bedre betingelser enn det den offisielle lønnen ga uttrykk for. Mens toppsjefene i medlemsorganisasjonene økte sine lønninger, måtte Lier‑Hansen forholde seg til rammen i frontfagsoppgjørene.

Dermed spiste han middager, leide sjøfly og arrangerte jaktturer for godt over en million kroner i året. Relasjonsbygging, kalte han det. Og er det noe Lier‑Hansen kan, så er det nettopp å bygge relasjoner. Han må ha en av landets lengste telefonlister.

Det hjelper ham ikke nå, selv om det er en utbredt oppfatning at Lier‑Hansen er en ålreit skurk.

Lier‑Hansen er 70 år og har god pensjon fra NHO. Han kan drive jakt på heltid, men han etablerer nok også et selskap. Det er neppe mangel på folk som gjerne vil betale for å få tilgang til noe av hans erfaring og kompetanse.

Brende løy

Børge Brende har trukket seg som leder for World Economic Forum. Det har trolig sammenheng med hans tilknytning til Jeffrey Epstein.

Hadde det kun dreid seg om noen e‑poster og middager med Epstein, kunne han kanskje reddet seg i land. Det virkelig alvorlige er at han løy om kontakten med Epstein. Det ble først klart da e‑postene ble offentlig kjent.

Brende er 60 år. Han kunne vært aktuell for en lederstilling her hjemme, men ikke nå når han har mistet tilliten. Høyre har sagt rett ut at partiet ikke vil satse på sin tidligere utenriksminister.

Brende er neppe interessert i en lederstilling i en lavprofilert organisasjon. Han vil trolig prøve seg som konsulent. Det finnes nok aktører som mener at hans innsikt og kompetanse er verdt å betale for – selv om det i Norge kan bli færre av dem, i takt med at bistand og satsing på internasjonalt fredsarbeid tones ned.

Men Brende klarer seg. Han hadde rundt 20 millioner kroner i lønn i fjor. Så mye hadde neppe Terje Rød‑Larsen kommet på å be om.