Ledelse når ressursene ikke strekker til

Med LIS-serien har NRK lyktes med å plassere norsk sykehushverdag i en politisk, styringsmessig og lederfokusert kontekst. Vi møter de unge legene Petra, Joakim, Samuel og Kissy – turnusleger, eller LIS-leger som de nå kalles: leger i spesialisering.

De pålegges et enormt ansvar. De må ta beslutninger når det står mellom liv og død, ofte i en situasjon preget av overbelegg, ressursknapphet og et høyt tempo gjennom hele dagen. LIS-legene er usikre, de gjør feil – og noen av feilene får dramatiske konsekvenser.

Selvtilliten svekkes. De tviler på om de orker presset, men fortsetter å gjøre sitt beste.

Petra i systemet

Hovedpersonen Petra er tøff og nekter å la seg føye inn i systemet uten videre. Hun vil stå opp for pasienter hun mener ikke får den behandlingen de har krav på. Det er lettere sagt enn gjort når man bare er en liten brikke i et stort system.

I den grad noen har oversikt, er det sykehusdirektør Bjørn Ivar. Men også han opplever at kontrollen er illusorisk. Han varsler at han vil slutte dersom styret vedtar kutt i to avdelinger. Styret trekker kuttvedtaket – men ber i stedet om at det spares andre steder.

Et budsjett er et budsjett. Det må en direktør forholde seg til. Kostnader kuttes litt her og litt der. Det betyr færre ansatte på vakt, samtidig som antallet pasienter øker. For LIS-legene blir arbeidshverdagen enda tyngre.

Kirurgene går med på dugnad for å få ned ventelistene. Overtiden presses til grensen av det forsvarlige. Direktøren er fornøyd, for han kan rapportere oppover at målene er nådd.

Samtidig må det brukes tid og ressurser på saker som i alle fall den kvinnelige avdelingslederen mener det ikke er noe å bry seg med. En beruset pasient tar en vikarierende sykepleier på rumpa. Hun varsler om seksuell trakassering og opplever at ledelsen ikke tar saken på alvor. Da må direktøren gripe inn og pålegge tiltak.

Ministerens varsel

LIS har slått an som TV-drama. men dilemmaene rundt prioriteringene i sykehusene er et drama også i virkeligheten. Og da er det ikke underholdning, men beinhard virkelighet.  

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har varslet at det ikke kan legges opp til vesentlig vekst i bevilgningene til sykehusene framover. Det er å oppfatte som et varsel om kutt. Han sier helseforetakene må prioritere hardere, det må jobbes mer effektivt og redusere det han omtaler som «tidstyver» og unødvendig byråkrati.

Samtidig understreker han at regjeringen vil skjerme pasienttilbudet, selv om sykehusene opplever økonomisk press.

Sykehuslederne lar seg ikke berolige. De vet at kostnadskutt uunngåelig rammer både ansatte og pasienter.

Må prioritere hardere

Men det er ikke helseforetakene som må prioritere hardere. Det er politikerne som viker unna de reelle prioriteringene. Det er politikerne som kan vedta redusert byråkrati – ikke sykehusene.

Da helseforetaksmodellen og prinsippene fra New Public Management ble innført for over 20 år siden, var tanken at sykehusene skulle styres «litt» som bedrifter. De skulle få større selvstendighet enn tradisjonelle forvaltningsorganer.

Men sykehus skiller seg fundamentalt fra andre virksomheter. Når inntektene svikter i en bedrift, må kostnadene ned. Når bemanningen reduseres, må også oppgavene reduseres. Det er ledelsens ansvar.

Når tillitsvalgte ved Munchmuseet uttrykker bekymring for økt arbeidspress og sykefravær etter at staben skal reduseres med 10 prosent, er dette et problem som kan løses. Ledelsen kan bestemme hvilke oppgaver de skal slutte med når de blir færre ansatte.

I Nav og i forvaltningen ellers håndteres misforholdet mellom ressurser og oppgaver ved at saksbehandling tar lengre tid. Vi har for tiden en streik gående fordi Nav ikke makter å behandle  sykmeldinger raskt nok. Politiet kan bruke år på å etterforske saker som i praksis blir liggende.

På sykehusene er situasjonen annerledes. Her kommer pasientene kontinuerlig. Mange trenger akutt behandling, andre har rett til behandling innen fristene politikerne har vedtatt. I tillegg blir pasienter liggende for lenge på sykehus fordi kommunene mangler egnede tilbud til utskrivningsklare pasienter.

Sykehus kan ikke kutte i oppgaver slik andre virksomheter kan. De kan i liten grad utsette lovfestet behandling eller bryte ventelistegarantier. De må ta imot pasientene – uansett.

Sykepleiere slutter

En landsdekkende undersøkelse viser at 5 000 av om lag 12 000 sykehusleger er usikre på om de fortsatt vil jobbe i sykehus om to år. De peker på at arbeidsbelastningen er for stor.

SSB har også meldt at stadig flere sykepleiere i pasientnært arbeid slutter. Sykefraværet i helse- og sosialtjenestene ligger på 7,1 prosent, det høyeste på 15 år. Det er et nederlag at så mange forlater yrket fordi arbeidshverdagen oppleves som uholdbar.

Det er et økende misforhold mellom ressurser og oppgaver i sykehusene. Dette er politikernes ansvar, men det er ledere og ansatte i linjen som må håndtere konsekvensene.

Norge har fortsatt et av verdens beste helsevesen. Det er ikke gitt at vi klarer å opprettholde den posisjonen. Vi har penger nok, hvis vi vil bruke dem på helse. Problemet er i økende grad mangelen på kvalifisert arbeidskraft.

Regjeringen har løftet problemstillingen, men konkrete resultater lar vente på seg. Det hjelper ikke å be helseforetakene prioritere hardere og effektivisere mer. Politikerne må våge å foreta reelle prioriteringer, også knyttet til hvem som skal få hvilken behandling – og når.

I dag er det legene som i praksis trekker grensene. De burde ha tydeligere politiske føringer.

Vi trenger også en ny arbeidsdeling mellom helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. Og vi må se på om sykehusene bør få flere unntak fra arbeidsmiljøregelverket, slik at unge, friske og arbeidsvillige som ønsker å jobbe mer, faktisk kan gjøre det.