Annonse
Leder
Suget etter veivisere
I det kaoset som preger verden, oppstår det et sug etter ledere som kan vise vei og oppildne borgere til å ta ansvar før vi mister for mye det vårt samfunn er bygget på.
Annonse
Det ble holdt to taler i Davos som fikk mye oppmerksomhet. Størst oppmerksomhet fikk naturlig nok Donald Trump. Én ting kan han: å skaffe seg oppmerksomhet.
Trump mestrer talerstolen når hans egne tilhengere fyller salen. Han snakker så folk forstår ham. Han skaper tilhørighet, og folk kjenner seg igjen. Han lykkes i å formidle: «Jeg er deres mann.»
Langt utover Maga-bevegelsen ble han sett på som en veiviser, en som ville vise vei – delvis tilbake til «de gamle stiene», delvis inn i den nye digitale verden. Derfor vant han valget. Folk trodde på ham. Han fremsto som en fornyer som «the establishment» fryktet.
Når oppslutningen om Trump nå synker raskt på meningsmålingene, skyldes det at han må forholde seg til virkeligheten. Han kan ikke tale på samme måte lenger, for nå er det han som har ansvaret.
Det som forhindret at talen ble stemplet som en ren katastrofe, var at han gjorde det klart at han ikke ville overta Grønland med makt.
Pinlig
Trumps tale i Davos var noe av det mest pinlige som er blitt framført fra den talerstolen. Her var det få tilhengere, og mange tilhørere som mener han er en ulykke for USA og for verden.
Likevel durte Trump i vei i kjent stil. Den første halvtimen gikk med til å skryte av alt han angivelig har fått til på ett år. Det meste av det han sa, stemte ikke, ifølge dem som følger USA tett.
Tre siste ledere fra Magne Lerø
Etter talen var det flere som undret seg over om Trump var vel bevart. Selv om han opptrer som om han vet og kan alt, pekte flere på at det virker som om det glipper for ham når det gjelder å forstå hva som skjer i verden og rundt ham.
I Davos ble han avslørt. Tilhørerne lot våset passere uten å reagere. Det Trump sier, må alltid tas med en klype salt. Det som forhindret at talen ble stemplet som en ren katastrofe, var at han gjorde det klart at han ikke ville overta Grønland med makt. Senere droppet han også planene om straffetoll for land som hadde sendt militært personell til Grønland.
På hjemmebane vil flere nå oppdage at Trump sprer forvirring. Han er ingen veiviser inn i en ny tid.
«Hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød?» spurte Jesus en gang. Trump gjør det.
Annonse
Verdibasert realisme
Trumps tale er alt gått i glemmeboken. Den var verdiløs. Den talen som lever videre, er talen Canadas statsminister Mark Carney holdt. Mange av hans anliggender kan samles rundt begrepet «verdibasert realisme».
Begrepet har han fra Finlands president, Alexander Stubb, som forklarer hva han legger i det i en bok han nylig har gitt ut.
«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme», heter det i Henrik Ibsens Vildanden.
Om vi løfter denne erkjennelsen opp på et samfunnsnivå, er Carneys poeng at vi i vestlige land lenge har holdt oss med en livsløgn: troen på folkeretten og en lovregulert verdensorden. I dagens geopolitiske virkelighet har stormaktene forlatt denne forpliktelsen. Russland, Kina og USA tar seg til rette. De gjør det de vil for å sikre egne interesser, og de forholder seg ikke til vedtak i FN eller andre internasjonale organer.
USAs lederskap har ikke villet innrømme dette. Trump sier det rett ut. Det er bare hans egen moral som begrenser ham.
Dette er realitetene små og mellomstore stater må forholde seg til. Canada vil ikke være i lomma på USA. Carney tar derfor til orde for at små og mellomstore stater må samarbeide.
«De mektige har sin makt. Men vi har også noe: Evnen til å slutte å late som, til å fastslå realitetene, til å bygge nasjonal motstandskraft og til å handle sammen,» sa han.
Talen ble lagt merke til fordi den var velformulert, aktuell og preget av mot og ærlighet.
Nøkternhet
Carney fremsto med en kombinasjon av nøkternhet og en «det nytter»-holdning. Han lanserte ikke seg selv som ny leder for Vesten når USA gradvis trekker seg tilbake fra lederrollen de har hatt. Men det er en leder av Carneys format Europa trenger.
Frankrikes president Emmanuel Macron holder jevnlig taler, men de er forutsigbare og mangler realisme. Han står også svakt i eget land, og hans presidentperiode er over neste år.
Keir Starmer, Friedrich Merz og Ursula von der Leyen har så langt ikke vist som veivisere. De forvalter det bestående. Alexander Stubb er den som utmerker seg med kompetanse og evne til nyorientering.
Det er mulig samfunnet er blitt så polarisert at det nærmest er umulig for en politisk leder å være en veiviser utover eget parti og eget land.
Dagens politiske lederskap i Europa står svakt. Noe av forklaringen er at de holder seg med en retorikk som Mark Carney i et frimodig øyeblikk kan beskrive som mytologisk. Retorikken når ikke fram til velgerne.
Det er høyresiden som har vind i seilene i de store europeiske landene. Skal de moderate kreftene beholde makten, må de tale ærlig og tydelig og finne ut av hva «verdibasert realisme» betyr.
