Annonse
VERNE ELLER PUMPE? Hamnøy i Lofoten i solnedgang. Foto: Yuriy Garnaev / CC
Premissleverandørene

Klimakamp og oljeeventyr​Kutte ute – pumpe hjemme

Klimaforkjemperen Anders Bjartnes står og vifter med legoklosser foran et morgentrøtt publikum på Kulturhuset i et høstkledd Stavanger.

– Klimapolitikk og oljepolitikk henger sammen, sier han og trekker pusten.

Ingen reiser seg og går eller hytter med neven. Et par menn i salen med tilknytning til oljebransjen løfter så vidt på et øyenbryn. Noen gjesper. Åpenbart er ikke koblingen nok til å få blodet til å bruse i oljehovedstaden.

Men det burde det. For norsk oljepolitikk har siden 80-tallet handlet om å opprette vanntette skott mellom Norges internasjonale klimaforpliktelser og inntektene fra oljeproduksjonen. Og nå lekker skottene.

Det kan fremskyve solnedgangen for norsk oljeindustri.

De siste årene har fornybar energi blitt mer konkurransedyktig, samtidig som oljebransjens fortreffelighet fikk seg et banesår med prisfallet i 2014. Mens den ene er på vei opp, er den andre på vei ned. Men bak disse megatrendene sitter det hundrevis av aktører og følger med. Noen dytter i den ene retningen, andre dytter tilbake. Alle er de premissleverandører i norsk olje- og klimapolitikk.

Departementets tankesett smitter veldig fort. Det skjedde med SV for de rødgrønne og det har skjedd med Siv Jensen for de blåblå

Finansdepartementets formet norsk klimapolitikk

«Det er soleklart at det er Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet som bestemmer retningen på klimapolitikken», sier en kilde med lang fartstid fra miljøbevegelsen.

Faktisk formet Finansdepartementet klimapolitikken ved et tidlig veikryss. UIO-forsker Kristin Asdal har samlet data til forskningen sin i Finansdepartementet. Hun mener slutten av 80-tallet var en viktig periode i klimadebattens «formative år». Etter utgivelsen av Brundtland-rapporten som ga verden begrepet bærkraftig utvikling, oppstod det en debatt om hvordan Norge skulle leve opp til utslippskuttene i rapporten og samtidig øke oljeproduksjonen på sokkelen.

Finansdepartementets løsning var at alle utslippskutt måtte være kostnadseffektive. Dette prinsippet ble senere nedfelt i en rapport som skulle få langtrekkende konsekvenser – klimapolitikken måtte utformes på en slik måte at utslippsreduksjonene burde tas der hvor kostnaden var lavest – og det var ikke i oljerike Norge.

Internasjonalt endte vi opp med et system for kvotehandel slik at Norge kunne kjøpe billige utslippskutt i andre land og opprettholde høy produksjon på sokkelen. Dette skillet mellom å kutte utslippene hjemme og ute, nasjonalt eller globalt, har siden vært avgjørende i klimadebatten. Mens de som vil verne Lofoten og Vesterålen gjerne tar større kutt hjemme, vil de som ønsker konsekvensutredning gjerne fortsette å kjøpe billige utslippskutt ute.

Langt fra alle har vært enige i at dette har vært den beste måten å gjennomføre norsk klimapolitikk på. Mange har etterspurt mer nasjonale tiltak, også på politisk nivå. I 2008 vedtok Stortinget at to tredjedeler av norske utslippskutt skal skje i Norge.

Men prinsippet om en kostnadseffektiv klimapolitikk lever fortsatt i beste velgående. Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg var selv en svoren pådriver. Da han ga ut selvbiografien sin i 2016 viste han til det han omtalte som et «miljøindustrielt kompleks» bestående av industri- og miljøaktører som presser igjennom lite kostnadseffektive miljøtiltak på norsk jord. Ordningen med grønne sertifikater, som er anslått å koste det norske samfunnet mellom 20 og 40 milliarder kroner mot at det bygges ut fornybar energi her i landet, var bare et av eksemplene til den forhenværende statsministeren.

Og han omga seg med folk som tenkte i de samme banene. Kilder vi har snakket med peker ut tidligere statssekretær Kjetil Lund fra Ap som i dag er direktør for myndighetskontakt i Statkraft. Også SV-statssekretær i Finansdepartementet, Roger Schjerva som dag er direktør i IKT-Norge, adopterte veldig raskt holdningene til kostnadseffektivitet som rådet i gangene hos departementet, vises det til.

«Departementets tankesett smitter veldig fort. Det skjedde med SV for de rødgrønne og det har skjedd med Siv Jensen for de blåblå», sier en kilde.

Eventyret om oljen

BRÅK: Da Dagsavisen avslørte Aps hemmelige oljenettverk, ble det rabalder. (Faksimile av ­Dagsavisens forside 28. januar 2004).

Oljebransjen har selvsagt også selv vært en viktig premissleverandør. Skodd med argumenter som at norsk oljeproduksjon er renere enn annen oljeproduksjon og at norsk gass er et bedre alternativ enn kull, har flere norske politikere forsvart fortsatt høy leteaktivitet på sokkelen.

Tidligere informasjonsdirektør i Statoil, Wenche Skorge, mener noe skjedde med oljebransjens lobbyarbeid rundt år 2000. OLF som i dag er blitt til Norsk Olje og Gass, strømlinjeformet budskapet, forteller hun. Man skulle skape en fortelling om det norske oljeeventyret og knytte det tett opp mot velferdsstaten. Det var omtrent på denne tiden man begynte å kalle opp oljefeltene etter norske helter.

Men eventyret startet lenge før det. Dyktige politikere og embetsmenn la allerede på 60-tallet grunnlaget for en oljepolitikk som nasjonen Norge har høstet godt av helt fram til i dag. En milepæl kom i 1972, gjennom opprettelsen av Den Norske Stats Oljeselskap – senere bedre kjent som Statoil, Norge og Nordens største selskap.

Første sjefen i Statoil var Arve Johnsen, tidligere statssekretær i Industridepartementet for Ap og den mektige industriministeren Finn Lied. Første styreformann i selskapet var Jens Christian Hauge – Milorg-sjef, krigshelt og tidligere både justis- og forsvarsminister. At båndene mellom Ap og Statoil var tette, er bare fornavnet.

Statoil er kanskje det enkeltselskap i Norges moderne historie som har hatt størst politisk innflytelse. Nå leder de forsiktig an i det grønne skiftet også. Flere av kildene vi har snakket med, peker på at Statoil i dag er en pådriver for en strengere klimapolitikk og at selskapet ofte går lenger enn oljebransjen ellers. Særlig fremheves arbeidet til bærekraftsdirektør Bjørn Otto Sverdrup som grensesprengende.

Men grensene mellom politikk og næring har noen ganger vært vanskelig å skille i Statoil-sfæren.

Det er denne symbiosen mellom politikk og næring som klima- og miljøbevegelsen har hatt som en hovedmotstander siden 1970-tallet. Og egentlig har det vært rått parti. Selv om miljøbevegelsen har hatt et godt forhold til partier som SV og Venstre, er norsk oljepolitikk et ektefødt barn av Arbeiderpartiet.

Faktisk er det Høyre som i Stortinget har revet opp og forsøkt å splitte de aller tetteste båndene mellom Ap og Statoil. Det var Regjeringen Willoch, med sin politiske rådgiver Terje Osmundsen og statssekretær Hans Henrik Ramm i Olje og energidepartementet som fikk æren av å «vingeklippe» Statoil, ved en reform i 1984 som lot staten – og ikke kun Statoil – få mer av inntektene fra norsk oljevirksomhet.

I sin bok «De beste intensjoner – Oljelandet i klimakampen» – skriver forfatter Anne Karin Sæther, som har bakgrunn fra Bellona, utfyllende om de tette båndene mellom politikk og oljeutvinning, mellom Arbeiderpartiet og Statoil.

Hun trekker blant annet fram en avsløring av «Arbeiderpartiets hemmelige oljenettverk» som Dagsavisen slo opp 28. januar 2004. Avisen kunne fortelle at et knippe utvalgte Ap-politikere siden begynnelsen av 1980-tallet hadde hatt hemmelige og regelmessige møter med næringslivets mektigste oljefolk. Det ble rabalder.

At politikere har kontakt med næringslivet, er både smart og naturlig. Men dette var et hemmelig nettverk der bare noen fikk være med. Energi- og klimapolitikere fra Ap med en noe mer kritisk holdning til oljebransjen, ble holdt utenfor. Til Dagsavisen kunne Ap-kjempen Torbjørn Berntsen fortelle at han «ikke visste at nettverket eksisterte» da han var miljøvernminister og nestleder i partiet på 1990-tallet.

Aps oljegruppe ble ifølge Sæthers bok etablert nettopp på grunn av Høyre-regjeringens reformiver og kritiske holdning til Statoil:

«Ap og oljebransjen ville ikke lenger ha mulighet til å ha den samme kontakten når Høyre skulle inn å styre oljepolitikken. De trengte et nytt møtested».

Alle oljestatsråder fra Ap har vært med i «oljegruppa». Det samme har sentrale energipolitikere. Sæther skriver også om Jens Stoltenbergs barndomsvenn Rune Bjerke, som var med i gruppen i mange år. Det samme var Stoltenberg-venn, Ap-politiker og tidligere stifter og leder av analyseselskapet Econ, Kjell Roland. I dag er Roland daglig leder i Statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund. Han er også nestleder i styret til gruveselskapet Nordic Mining.

Aps oljegruppe lever i beste velgående i dag også, skriver Sæther. De holder en håndfull møter på våren og høsten. Men gruppa er ikke hemmelig lenger.

Det var omtrent på denne tiden man begynte å kalle opp oljefeltene etter norske helter

Verdifulle forbindelser

Også Høyre har sine oljekontakter i orden, ifølge Sæther. Der i gården har man ikke hatt så stor politisk strid om oljeutvinning som i Ap, der spennet kan være stort mellom kraftsosialister og klimatilhengere. Det kan forklare at Høyre ikke har etablert en egen oljelobby. Men kontakten er der likevel, påpeker forfatteren: «Oljefolket er sentralt plassert i det blå regjeringsapparatet».

Lars Arne Ryssedal, som var generalsekretær i Høyre fra 2010 til 2016 kom rett fra direktørstilling i Norsk olje og gass. Sigbjørn Aanes, som er statssekretær og pressesjef for statsminister Erna Solberg, har tidligere talt oljebransjens sak som informasjonssjef i Norsk olje og gass. Høyres Børge Brende satt i Statoilstyret frem til han ble utenriksminister, og statssekretæren hans de to første årene var Bård Glad Pedersen, som kom fra stillingen som Statoils internasjonale talsperson. I 2015 gikk Pedersen tilbake til Statoil, der han ble mediesjef».

Mange politikere er også barn av oljebransjen, eller de fødes inn i den i løpet av sin politiske karriere. Tidligere statssekretær i Finansdepartementet for Ap, Geir Axelsen, gikk fra politikken til Statoil etter valget i 2009. Samme vei gikk også hans statssekretærkollega i UD, Torgeir Larsen, som siden fulgte Jens Stoltenberg til NATO.

En av dagens viktigste oljepådrivere er tidligere statsråd Karl Eirik Schjøtt Pedersen. Etter det rødgrønne valgnederlaget i 2013 prøvde han først å bli sjef i Innovasjon Norge. Da det ikke gikk, grep han sjansen og ble direktør i Norsk olje og gass. Og snart hentet han inn en gammel kollega, Ap-mann og tidligere statssekretær i Regjeringen Stoltenberg, Torbjørn Giæver Eriksen fra PR-byrået First House for å bli sjef for kommunikasjon og samfunnskontakt i Norsk olje og gass.

Også oljebyråkratene blir pleiet og tatt pent vare på av oljebransjen. Det er Norsk olje og gass sitt legendariske krepselag et eksempel på. En gang i året ble toppbyråkratene i departement og direktorat invitert på krepselag av oljebransjen. Og der ble det visstnok ikke spart på noe som helst, skriver Anne Karin Sæther. Etter hvert la man denne tradisjonen på hylla i frykt for negativ omtale. Men fortsatt treffes byråkrati og næring, skriver hun:

«I Oslo har tirsdagspils for herrer i oljebransjen vært fast tradisjon i mange år. De har møttes ulike steder, deriblant på Fridjof Pub ved Rådhuset. På disse treffene kan toppbyråkrater møte oljefolk fra norske og utenlandske selskaper og snakke uformelt om det som måtte oppta dem».

Det er viktig at politikk og forvaltning kjenner og «kan» den bransjen de er satt til å forvalte. Derfor er det naturlig med kontakt. Anne Karin Sæther understreker også dette flere ganger i sin bok. Men boken viser også flere eksempler på at slik kontakt kan bli svært tett og til tider også nærme seg grensene for hva som er akseptabelt. Blant annet er mange kritiske til at det er Olje- og energidepartementet som forvalter statens eierskap i Statoil. Flere mener den porteføljen burde ligge hos Næringsdepartementet, slik at båndene ikke blir for tette.

Miljøbevegelsen

PÅVIRKNING? Lars Haltbrekken, Abid Raja og Marius Holm ved fremleggelsen av Venstres alternative budsjett i 2015. (Foto: NTB-scanpix).

Selv om oljebransjen dominerer, stammer mye av klima- og miljøpolitikken fra miljøbevegelsen. I Norge kan klimafolket grovt deles inn i tre grupper.

På den ene siden finner man de som ønsker å verne naturen eller at man går tilbake til en mer bærekraftig versjon av samfunnet. Dette er organisasjoner som kan trekke lange linjer tilbake i norsk historie. De ble kanskje til i en kamp, for eksempel mot utbygging av vassdrag, og så har de funnet seg nye kamper etter hvert.

Et eksempel er Naturvernforbundet, som nå har mistet sin innflytelsesrike leder Lars Haltbrekken til Stortinget. Men det er mange flere. I denne leieren finner man en underskog av større og mindre grupper som alle har til felles at de har sine beste forbindelser i de politiske småpartiene, SV, MDG, og V. Av og til inkluderes også KrF.

Selv om miljøbevegelsen gjerne forsøker å gi inntrykk av at folk stemmer grønnere og grønnere, og både Haltbrekken og Fremtiden i Våre hender-leder Arild Hermstad har tatt steget inn i politikken, har de ikke tallene med seg. De siste 20 årene har miljøpartiene stort sett fått mellom 10 og 15 prosent ved valgene. Toppåret var i 2001 da SV og Venstre til sammen fikk 16,4 prosent.

Men denne delen av miljøbevegelsen bokser i en tyngre vektklasse enn oppslutningen skulle tyde på. Under den rødgrønne regjeringen ble mye politikk snakket om og testet ut med miljøbevegelsen. Miljødelen i den rødgrønne regjeringsplattformen var «godkjent» av Lars Haltbrekken og andre miljøtopper i forkant.

Regnskogsatsingen er for eksempel et ektefødt barn av miljøbevegelsen. Regnskogssatsingen til regjeringen Stoltenberg kom etter initiativ fra Regnskogsfondet og Naturvernforbundet i fellesskap – fra Lars Løvold og Lars Haltbrekken. Hit går det fortsatt store penger. Brasil var lenge Norges største mottaker av bistand kun av denne grunnen.

Og først blant likemenn var alltid Frederic Hauge som ble rikskjendis allerede som 17-åring 

Teknologioptimistene

KUNNE LAGE HELVETE: Frederic Hauge i Bellona har vært en av miljøbevegelsens mest toneangivende premissleverandører. (Foto: NTB-scanpix).

I nyere tid har det dukket opp en ny gruppe premissleverandører som har vokst på sin opposisjon til bremsekloss-taktikken i miljøbevegelsen ellers. Hvis tanken om at ny teknologi gir miljøvennlige løsninger uten tap av økonomisk vekst, er deres religion, er Tesla deres Messias.

Ikke uventet er det leir nummer to som har hatt mest innflytelse i Norge de siste årene.

Og først blant likemenn var alltid Frederic Hauge som ble rikskjendis allerede som 17-åring da han hoppet av videregående for å aksjonere på heltid. 

Hauges stil var tøff og konfronterende. Det ga resultater og vekket oppmerksomhet, samtidig som det førte til en del feider.

«Frederic var en slik type som kunne finne på å gå mot et forslag hvis det ikke hadde vært innom ham», sier en kilde.

«Hauge var i stand til å lage et sant helvete», sier en annen.

Da den rødgrønne regjeringen offentliggjorde skrinlegging av planene om fullskala CO2-fangst på Mongstad, hadde finansminister Kristin Halvorsen allerede vært igjennom saken over en flaske vin med Frederic Hauge.

Bellona ble til i 1986 da Hauge traff fem år eldre Rune Haaland mens de begge var aktive i Natur og Ungdom.

Mens Hauge er den mest kjente av Bellona-gründerne, er det flere av folkene fra dette miljøet som påvirker gjennom andre kanaler i dag. Haaland er for eksempel leder for den Brusselbaserte industristiftelsen Electric Vehicle Union som driver påvirkning i EU-systemet.

Dagens norske elbilpolitikk kan også spores tilbake til Hauge og Haaland som søkte Finansdepartementet om fritakt for engangsavgift til sin importerte elbil i 1988 – og fikk ja av finansminister Gunnar Berge. To år senere var tiltaket blitt innført i statsbudsjettet.

Men Hauge, som det ryktes har mer enn én Tesla i garasjen, er en fallende stjerne i det politiske miljøet. Det er ikke det at Bellona ikke er relevante lenger, men de har kanskje vokst litt ut av andedammen, er oppfatningen.

En av organisasjonens viktigste kampsaker, satsing på karbonfangst og lagring (CCS) har så langt, og på tross av stort engasjement og ivrige heiarop fra oljebransjen, ikke ført til et industrielt gjennombrudd. Hauge selv virker å være mest opptatt av Bellonas Sahara Forest Project som er et utstillingsvindu for CCS-teknologi.

Samtidig har regjeringen tilsynelatende begynt å miste interessen for CCS. I statsbudsjettet for 2018 foreslås det å kutte satsingen på karbonhåndtering fra to milliarder kroner i 2016 til en halv milliard neste år.

Velfrisert lillebror

Flere av kildene vi har snakket med, peker på Marius Holm når det er spørsmål om hvem man bør holde seg inne med i dag. Holm er lederen i Zero og har også han bakgrunn fra Bellona-miljøet og PR-selskapet Burson-Marsteller. Zero er på mange måter Bellonas velfriserte lillebror. Organisasjonen har siden starten i 2002 bygget seg opp gjennom teknologioptimisme og målrettet samarbeid med næringslivet.

Holms kunnskap om den offentlige debatten har bidratt til å løfte Zeros innflytelse de siste årene. Og den innflytelsen er tydeligst for den lille ringen av klima- og mediefolk som hvert år samles på organisasjonens konferanse som har vokst seg stor og sterk – årets konferanse som starter i neste uke huser 120 innledere og 1300 deltakere fra politikk og næringsliv. Internasjonale navn som Arnold Schwarzenegger og Rajendra Pachauri har gjestet konferansen de siste årene. I år er temaet «Grønn vekst».

Et mål for Zero har vært å finne frem til løsninger som kan gi betydelig volum og raskt føre til utslippsreduksjoner. Elbiler passet beskrivelsen og organisasjonen har spilt en viktig rolle for den helt unike posisjonen disse bilene fortsatt nyter i avgiftspolitikken i dag.

Det er ikke opplagt at det skal være slik. SSB-forskere har igjen og igjen påpekt at elbiler subsidieres alt for høyt i Norge sett opp mot klimaeffektene de har.

Kilder forteller at man i Zero aldri anså SSB-forskere som den største trusselen mot elbilpolitikken.

– Men motstand i embetsverket var og er et større problem, og Arbeiderpartiet var heller ikke alltid like positive til alt vi ønsket, sier en kilde med bakgrunn fra organisasjonen.

Innbitte forskere

Den tredje gruppen premissleverandører på miljøsiden er forskerne, og særlig miljøet rundt universitetene. En fremstående institusjon er Cicero som i dag ledes av tidligere finansminister Kristin Halvorsen og som har fått internasjonal oppmerksomhet for satsingen på såkalte grønne obligasjoner som skal finanisere miljøvennlige investeringer.

Det var forskere som først slo alarm om klimatrusselen, og forskermiljøene mobiliserte gjennom FNs klimapanel.

Forsker Bård Lahn ved Cicero tror tvert imot at forskningen er i ferd med å vinne kampen om vanlige folks oppfatning gjennom det han omtaler i Dagbladet som «en ny vitenskapelig forståelse av klimaproblemet som har vokst fram i løpet av de siste åtte årene: Tanken om at verden har et «karbonbudsjett» som avgjør hvor mye klimagasser vi kan slippe ut».

Det var forskere som først slo alarm om klimatrusselen, og forskermiljøene mobiliserte gjennom FNs klimapanel

Næringslivets økende innflytelse

Da Solberg-regjeringen inntok regjeringskontorene, var de klare for å omgi seg med nye premissleverandører, og med en borgerlig regjering skulle så klart næringslivet få en viktigere rolle. En vanlig oppfatning er at klimaministeren er ansvarlig for klimamålene, men ikke sitter på noen av virkemidlene. Det måtte man også gjøre noe med.

Regjeringens første klima- og miljøvernminsiter Tine Sundtoft var visstnok av den oppfatning at forskningen og ekspertene i for lang tid hadde fått legge premissene for klimakampen. Slik hun så det, ble avstanden til problemet forstørret for vanlige folk hver gang en ny forskningsrapport påviste mangler i den forrige forskningsrapporten. Planen var å flytte noe av makten fra ekspertene og over til næringslivet.

Og ganske kort tid etter at hun tok over etter SVs Bård Vegar Solhjell i 2013 økte antallet næringslivsfolk som tråkket ned dørene ved Klima- og miljøverndepartementet betydelig.

Sundtoft kom utenfra, hun hadde ingen gamle forpliktelser til miljøbevegelsen og heller ikke mye politisk kapital å miste. Hvis noen politiker kunne flytte litt på hvem som fikk påvirke klimadebatten, kunne det være henne.

Sekretariet som kjøper klimakvoter ble flyttet fra Finans- til Klima- og miljøverndepartementet i denne perioden.

I 2014 opprettet hun Klimarådet. Der sitter representanter fra næringslivet, som blant andre Torbjørn Johannson i ASKO og Norges Gruppen som har ivret for mer miljøvennlige løsninger i en årrekke, men også den frittalende oljeanalytikeren Thina Saltvedt. Statoil fikk også plass med den gang direktør for fornybar energi, Siri Espedal Kindem, som senere har blitt områdedirektør for Statoils drift Nord. Det er her jakten på den neste oljen er på sitt mest intense.

Godt plasserte kilder omtaler Klimarådets samtaler som usedvanlig viktige for forankring av regjeringens planer frem mot klimatoppmøtet i Paris, et møte som vi skal se har fått store konsekvenser for Norges klimapolitikk.

Men Sundtoft var ikke ferdig med å heve næringslivets posisjon. Juni 2015 utnevnte hun Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Flere næringsvennlige stemmer hadde da allerede i lang tid ytret ønske om å få en viktigere posisjon i klimakampen.

Leder i Finans Norge Idar Kreutzer satt allerede i Klimarådet da han fikk oppdraget med ekspertutvalget sammen med Connie Hedegaard. Viktige innspill i arbeidet kom fra Norge 203040-gruppen hvor blant annet Ex-McKinsey og investor Jens Ulltveit-Moe og Zero fortsatt er viktige premissgivere. Ulltveit-Moe har i lang tid forfektet klimavennlige investeringer og sitter også som styreleder i Cicero.

Som en del av ekspertutvalgets arbeid ble det opprettet en rekke arbeidsgrupper med en lang rekke representanter fra næringslivet som har kommet med veikart for hvordan de ønsker å bidra til å kutte CO2-utslipp og samtidig bevare konkurransekraften. Veikartene og ideene er i dag gjenstand for drøftelser i Klimarådet fire til fem ganger per år, noe som gir direkte tilgang på politisk ledelse.

EU som nytt nav for klimapolitikken

NY PREMISSLEVERANDØR: EUs klima- og energikommisær, Miguel Arias Canete. (Foto: NTB-scanpix).

Men så klart blir ikke de største avgjørelsene tatt i et regjeringsoppnevt råd. Når det kommer til de aller viktigste spørsmålene, som hvor tunge utslippskutt vi skal påta oss, er EU blitt en viktig premissleverandør. Og det har vært en villet politikk fra aktører innerst i regjeringen.

Den norske energipolitikken har i lang tid vært tett knyttet opp mot EU. Det er i EU vi selger det mest av gassen vår. Det var bakgrunnen for at man i 2014 startet arbeidet med å knytte norske utslipp til EU.

Noen peker på at skiftet oppstod som en ide blant Høyrefolk i Klima- og miljøverndepartementet, mens andre peker på dagens Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen er opphavet fra den gangen han var EU-statsråd ved statsministerens kontor. Uansett skjedde det en liten revolusjon i norsk klimapolitikk dette året.

Lina Christensen ved Cicero har foretatt en dyptpløyende analyse av hva som skjedde da regjeringen valgte å knytte norske klimamål til EU.

Hun peker på at man på oppløpet til Paris-avtalen i 2015 så en dreining mot mer nasjonalt ansvar for utslippene enn det som til da hadde vært vanlig. Dette gjorde at de fremtidige mulighetene til å kutte utslipp i utviklingsland, altså Norges modus operandi, stod i fare. 

Ifølge henne markerer tilknytningen til EU et skille der den globale kostnadseffektiviteten erstattes med europeisk kostnadseffektivitet.

Det er ikke snakk om et direkte brudd med den gamle kutt ute og pump hjemme-modellen. Omleggingen kan likevel få betydelige konsekvenser. Hvis Norge og EU blir enige, vil vi også ta del i EUs ordning for ikke-kvotepliktig sektor. Denne delen av EUs klimapolitikk setter et tak på hvor mye hvert EU-land kan slippe ut innenfor landbruks-, bygg-, avfalls- og transportsektorene.

Mye gjenstår før vi vet hvordan en slik avtale blir seende ut, men ting tyder på at Norge, med sin rikdom, vil være blant landene som må ta de tøffeste kuttene.

Grunnen til at avtalen så langt ikke har ført til oppstandelse i embetsverket, er at EU antagelig vil la Norge «kjøpe seg ut» med kutt i andre europeiske land hvor det er mer kostnadseffektivt å kutte. Kostnadseffektiv klimapolitikk skal vi fortsatt ha, men nå skal den skal være europeisk.

Tilknytningen til EU markerer et skille der den globale kostnadseffektiviteten erstattes med europeiske kostnadseffektivitet

Money talks

Når oljen til slutt fases ut, er det kanskje ikke som følge av dagens premissleverandørers arbeid. Et nytt argument gjør seg stadig mer gjeldende, og det handler om penger.

«Den største endringsagenten på feltet ligger i et lønnsomheten er i ferd med å forsvinne. Risikoen ved produksjonen er økende», sier en kilde.

Det er stikkord for ex-McKinsey-konsulent og karrierebyråkrat i Finansdepartement Martin Skancke. I fjor kom rapporten til FSB Task Force om klima-relatert risiko for finansmarkedene. FSB ble ledet av tidligere New York-ordfører og mediamogul Michael Bloomberg og Skancke var medlem i rådet bak rapporten som viste at store summer stod på spill som følge av klimaendringene.

Skancke skal nå lede et regjeringsutnevnt utvalg som skal vurdere klimarisikoen for Norge som våre kilder tror vil kunne spille en viktig rolle i klimapolitikken fremover.

Tilbake i kulturhuset i Stavanger står klimaforkjemper Anders Bjartnes nå og diskuterer klimarisiko med sjeføkonomenes definitive alfahann Eirik Wærness i Statoil.

– Vi risikerer å tape investeringene i fossil energi når oljen blir verdiløs i fremtiden. Vi må avrunde oljealderen med like stor suksess som vi bygde den opp, sier Bjartnes.

– Vi er i rask omstilling. Vi skal fortsette å levere energi, og den kommer til å være både fossil og fornybar, svarer Wærness.

Statoil har lagt tiden med skitten oljesand bak seg, og selskapet har planer om å investere 100 milliarder kroner i fornybar energi de neste ti årene.

Samtidig er planene for investeringer i nye oljefelt fem ganger så store.

De har maktens øre


Hvem opererer i maktens randsoner og gir politikerne innspill, råd og advarsler? Hvem foreslår ny politikk? Hvilke formelle og uformelle roller påvirker en regjerings arbeid?

Dagens Perspektiv har snakket med tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere. Vi har intervjuet tidligere departementsråder og andre nøkkelpersoner i embetsverket. Vi har snakket med lobbyister, konsulenter og organisasjonsfolk. Lest bøker, biografer og analyser.

I en artikkelserie høsten 2017 vil vi forsøke å komme litt nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er de viktigste premissleverandørene til norsk politikk?

ALT OM PREMISSLEVERANDØRENE HER:

INTRO

​ORGANISASJONENE

​KLIMAKAMP OG OLJELOBBY

HODEJEGERNE

STATSFORVALTNINGEN

​EU

HELSE

ØKONOMI

MAT OG DRIKKE

BISTAND


 

Annonse

De har maktens øre


Hvem opererer i maktens randsoner og gir politikerne innspill, råd og advarsler? Hvem foreslår ny politikk? Hvilke formelle og uformelle roller påvirker en regjerings arbeid?

Dagens Perspektiv har snakket med tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere. Vi har intervjuet tidligere departementsråder og andre nøkkelpersoner i embetsverket. Vi har snakket med lobbyister, konsulenter og organisasjonsfolk. Lest bøker, biografer og analyser.

I en artikkelserie høsten 2017 vil vi forsøke å komme litt nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er de viktigste premissleverandørene til norsk politikk?

ALT OM PREMISSLEVERANDØRENE HER:

INTRO

​ORGANISASJONENE

​KLIMAKAMP OG OLJELOBBY

HODEJEGERNE

STATSFORVALTNINGEN

​EU

HELSE

ØKONOMI

MAT OG DRIKKE

BISTAND


 

Annonse