Å mestre kvadratet – Michelangelos hemmelighet om hvordan universet skapes innenfor boksen

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i entrepenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge.

SYNSPUNKT. Men jo eldre jeg er blitt, desto tydeligere ser jeg at dette er en illusjon. Den virkelige prøven ligger ikke utenfor, men i å lære seg å tenke innenfor boksen.

Denne innsikten ble særlig sterk for meg i fjor, da vi var til stede på en av de siste messene til den avdøde pave Frans. Vi hadde audiens på podiet hos ham – et øyeblikk preget av stillhet, alvor og symbolsk kraft. Stemningen bar preg av en tyngde som ikke bare var høytidelig, men som også virket formende. Etter dette øyeblikket ble vi ledet inn i Det sixtinske kapell.

Kapellet er en boks. Et rom bygget etter geometriens lover, med proporsjoner og symmetri som ingen tilfeldighet. Stramt, avgrenset, et kvadratisk rom. Og nettopp i dette kvadratet skapte Michelangelo sitt mesterverk. Han malte ikke utenfor, men innenfor boksen. Og innenfor disse veggene rommet han alt: skapelsen, syndefallet, dommen og frelsen. Et helt univers fanget i en ramme.

Å stå der, rett etter audiensen, var som å gå fra det symbolske til det billedlige. Fra paven som en levende representant for tradisjon og autoritet, til kapellet som et arkitektonisk og kunstnerisk symbol på boksen selv. Det var en erfaring som fikk meg til å forstå at rammen ikke er et hinder, men en nøkkel.

Kvadratet er mer enn en form – det er et språk. Fire sider, fire hjørner – balanse, jord, fundament. Kvadratet minner oss om hjørnesteinen, den skjulte men bærende steinen som holder byggverket oppe. Det minner oss om at ingen storhet kan bygges uten orden, presisjon og disiplin.

Men kvadratet er også styring. Fire retninger, fire prinsipper. Den som kan navigere i kvadratet, kan lede. Den som ikke forstår geometrien, mister orienteringen. Ledelse handler ikke om å rive ned rammen, men om å bruke den klokt, bygge i den og fylle den med mening.

Og nettopp her ligger vår oppgave: Vi er alle uferdige steiner satt inn i en boks. Vår oppgave er ikke å flykte fra den, men å hugge, polere og meisle – slik at vi kan passe inn i et større byggverk. Boksen er ikke et fengsel. Den er et verksted. Et sted for arbeid, for innsikt, for dannelse.

Når lyset faller inn gjennom vinduene i Det sixtinske kapell, blir dette tydelig. Maleriene lever. Fargene åpner seg. Det som først virket stramt og begrenset, blir plutselig uendelig. Slik er også livet: våre rammer kan synes trange, men fylt med lys, kan de romme alt.

Derfor tror jeg ikke lenger på myten om grenseløs frihet. Jeg tror på kraften i rammen. Jeg tror på kvadratet. Jeg tror på boksen – og på menneskets evne til å fylle den med mening. For når vi bygger innenfor boksen, bygger vi ikke bare murer, men vårt eget indre tempel.

Michelangelo lærte oss dette: At selv innenfor de strengeste rammer kan man skape et univers. At kvadratet, når det beherskes, kan romme evigheten. At boksen ikke er en grense, men en vei.

For kvadratet er fundamentet. Sirkelen er evigheten. Og trekanten er stigen mellom dem. Den som lærer å mestre kvadratet, kan løfte blikket mot sirkelen – og finne veien dit gjennom trekanten.

Det er da vi forstår: Den sanne friheten ligger ikke utenfor, men innenfor boksen.