Tillitsreform på innpust, bemanningskrise på utpust

Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag.

SYNSPUNKT. Rett etter sommerferien pakker Kommune-Norge, byråkratiet og PR-byråene ned regnearkene sine og reiser til Arendalsuka. Der skal det drikkes hvitvin og snakkes i store bokstaver om «Kommune 3.0», «samskaping» og «innovative velferdsløsninger». Det er den årlige festivalen der systemet feirer sin egen fortreffelighet.

Men når rusen legger seg og høsten kommer, venter en beinhard politisk virkelighet.

Øystein Blymke påpekte nylig her i Dagens Perspektiv et slående paradoks: Regjeringens oppskrytte «tillitsreform» mangler fullstendig krav om økt kostnadseffektivitet. Mens Solberg-regjeringens ABE-reform brukte kutt som pisk, lener Støre-regjeringen seg på grasrot-medvirkning og varme samarbeidsrelasjoner. Begge deler minner om kosmetikk når vi ser på den demografiske veggen vi er i ferd med å treffe.

Den virkelige kalddusjen kom med Helsepersonellkommisjonens NOU «Tid for handling» (NOU 2023:4). Utvalget slo brutalt fast at vi rett og slett går tom for folk. Vi kan ikke bemanne oss ut av eldrebølgen, og andelen av arbeidsstyrken som jobber i helse- og omsorgstjenestene kan ikke fortsette å øke.

Hvordan svarer det politiske systemet på at velferdsstaten mangler hender? Svaret finner vi i oppfølgeren Helsepersonellplan 2040 som ble lansert på fredag. Her lanseres redningsplanken, mesterlig innpakket i det George Orwell ville kalt ren nytale. For å bøte på mangelen på fagfolk introduseres begreper som «en digital førstelinje for en mer selvhjulpen befolkning» og «oppgavedeling».

For byråkraten høres «mestring» og «selvhjulpenhet» ut som frihet og myndiggjøring. I klartekst, nede på gulvet hos renholderen Jørn eller den utslitte hjelpepleieren, betyr det noe ganske annet: Du får ikke lenger hjelp av et menneske. Du er overlatt til deg selv og en chatbot.

Når den tyske sosiologen Jürgen Habermas advarte mot at «systemet» — byråkratiet og økonomien — ville kolonisere «livsverdenen», våre nære relasjoner og vennskap, var det nøyaktig dette han mente. I byråkratiets planer for fremtidens helsevesen slås det åpent fast at «nivået av pårørendeinnsats holdes konstant». Smak på den setningen. Din pliktfølelse for en syk ektefelle, eller din kjærlighet til en døende mor, er ikke lenger bare en mellommenneskelig relasjon. Den er omgjort til en fast, ubetalt innsatsfaktor i statens budsjetter for at systemet ikke skal gå i minus.

Dette er de store spørsmålene vi må tørre å stille når høstens debatter om helse og bemanning braker løs:

• Snik-avprofesjonaliseringen: Når byråkratiet snakker om «kompetansebasert oppgavedeling» fremfor profesjonskrav — er det da egentlig bare et skalkeskjul for å bytte ut dyre sykepleiere med ufaglært arbeidskraft for å få vaktlistene til å gå opp?

• Klassejustisen i Kommune 3.0: Når kommunen går fra å være tjenesteleverandør til å bli «tilrettelegger» for innbyggernes eget dugnadsarbeid — hvem betaler prisen? Denne «samskapingen» fungerer utmerket for ressurssterke pensjonister med tid og overskudd. For dem uten nettverk er det ikke samskaping. Det er ensomhet med nytt navn.

• Rovdriften på varme hender: Hvordan kan vi i det ene øyeblikket snakke varmt om tillitsreform uten effektiviseringskrav, for så i neste øyeblikk kreve «produktivitetsvekst» — les: færre hender, høyere tempo — fra en allerede utslitt, kvinnedominert arbeidsstyrke i omsorgssektoren?

Det moderne arbeidslivets retorikk gjør at vi både ler og gråter — helst samtidig, og helst ikke foran sjefen. Som når konsulenten booker hyttetur for å «løfte den kollektive energien», mens HR dagen etter kaller sparken for «en spennende anledning til å utforske din egen kompetansereise». Vi ler, fordi det er billigere enn terapi — og fordi gråt, i disse sammenhengene, fort blir tolket som et «utviklingspotensial».

Og det er akkurat den logikken som gjennomsyrer hele Helsepersonellplan 2040. Din utmattelse er ikke et faresignal. Den er en ressurs som ennå ikke er optimalisert.

Så kjære ledere, byråkrater og politikere: Nyt sommeren. Nyt Arendalsukas debatter om agile innovasjonsprosesser og apper som skal løse eldrebølgen. For til høsten kommer regningen. Og den betales ikke i kroner. Den betales i form av utbrente mellomledere, ufaglærte nattevakter, og kjærlighet som staten har lært seg å regne med uten å betale for den.