Hva med å la en ikke-jurist få jobb som høyesterettsdommer?

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høgskole.

SYNSPUNKT. Når dagens sjef for e-tjenesten, Nils Andreas Stensønes, snart går av kan han få en sivil etterfølger, for første gang E-tjenestens historie, skriver Forsvarets Forum.

– Ved å utvide søkermassen til stillingen får vi et bredere grunnlag å velge fra, uavhengig av militær eller sivil bakgrunn, er begrunnelsen Forsvaret selv gir FF.

Denne uimotståelige begrunnelsen har bare en hake: Det er ingen som kan eller vil si hvem den kandidaten skal være. Vi må derfor tro at noen har tenkt å gi bort jobben til en bekjent. Dette er et spørsmål om demokratiets troverdighet og Riksrevisjonen bør på banen.

Det sies ofte om statlige investeringer at «staten ikke er god til å plukke vinnere». Dette problemet er enda verre når det gjelder toppledere. Statlig styrte institusjoner har ingen overbevisende suksesser å vise til i lederrekruttering. Norsk Tipping alene har måttet kaste to toppsjefer i skandaler. Det er ikke så rart: Det er nemlig ingen som kan plukke vinnere i en lederrekruttering, selv ikke erfarne tippere.

Hvis Riksrevisjonen kan påvise entydige suksesskriterier i denne stillingen, med like entydige målemetoder, så bør opphavsmannen få et professorat i psykologi i posten. Dette ville være en nyvinning.

For hundre års forskning på lederutvelgelse viser at selv de beste metodene vi har (strukturerte intervjuer, evnetester) bare forklarer en brøkdel av hvordan folk faktisk presterer i jobben. Korrelasjoner mellom rangering i seleksjon og suksess i jobben ligger rundt 0,3–0,4. For en enkeltstående, kompleks topplederroller er presisjonen enda lavere.

I klartekst: Det finnes ingen seleksjonsteknologi som garanterer at den nye lederen blir bedre enn den forrige. Vi snakker om tipping.

Problemet ligger i forestillingen om at ledelse er en generell, overførbar evne. Ideen om at «en leder kan som leder lede hva som helst», som management-guruen Kenning formulerte det på 1950-tallet.

For bedrifter i næringslivet betyr dette mindre enn man skulle tro, for der retter feilen seg selv. Velger styret galt, straffer markedet selskapet, og lederen byttes ut – uten at noen trenger å vite nøyaktig hva som gikk galt. Ledere fyller ikke de allmektige skoene vi tillegger dem. En stor svensk undersøkelse av administrerende direktører viser for eksempel at de bare er litt over gjennomsnittlig intelligente, ikke de skarpeste knivene i skuffen.

Ledere blir vel så mye selektert av markeder, bransjer og tilfeldigheter. Forskning på toppledere i amerikansk næringsliv tilsier at vi sparker for få, ikke for mange ledere. Det har nemlig ingen konsekvenser å skifte ut ledere litt ofte. Det klare beviset på dette ser man når toppledere dør mens de er i rollen: Det skjer ingen ting med selskapene. Med andre ord, det ligger fullt av «uerstattelige» folk på kirkegården.

Min egen forskning på amerikanske børsselskaper viser at når en svak toppsjef byttes ut, henter avkastningen seg inn, men det skjer omtrent like raskt i selskaper som beholder lederen sin i samme situasjon. Korreksjonen ligger i systemet, ikke i personen.

Offentlig styrte virksomheter har ikke denne selvkorrigeringen. Det finnes ingen kurs som varsler at retningen er feil, og en leder må i praksis bare gå dersom noe kriminelt eller åpenbart skandaløst inntreffer. Det finnes ingen konsekvenser av at virksomheten føres inn i en middelmådig, men fullt lovlig, blindgate. Den etterfølgende korreksjonen mangler.

Institusjoner som kirken, domstolene, sykehusene og forskningsmiljøene har tradisjonelt en annen løsning. De forfremmer fagfolk som jobber seg oppover i systemet, før man når toppledelsen. Det er en form for kvasi-darwinistisk seleksjon der man ikke nødvendigvis finner geniet, men man har luket ut de mest håpløse underveis.

En jevnt over dyktig fagperson er samtidig bærer av en faglig kultur og representant for et miljø som har tillit både innad og utad. Derfor velges aldri en «spennende» kandidat utenfra til stillingene som høyesterettsjustitiarius, kirkens preses, eller kirurgisk overlege.

For samfunnet er det tryggere å velge en høyt kvalifisert representant for faget. I fravær av et korrigerende marked skal institusjonen styres av samfunnets kontrollmekanismer, ikke av én heroisk skikkelse.

Men med e-tjenesten har man altså tenkt å gå samme vei som Norsk Tipping – og her oppstår alvoret. Innenfor eierstyring finnes en gammel teori kalt prinsipal-agent-teori. Den tar utgangspunkt i det velkjente fenomen at det er ansatte som stjeler mest fra butikker og at det er lederne som stjeler for de største beløpene. Ledere som får disponere andres ressurser kommer til å foreta beslutninger som beriker dem selv og ikke de som eier ressursene.

Den som får disponere retten til topplederseleksjon av Norges hemmelige tjenester vil bli fristet av litt av hvert.

Hvis «den beste kandidaten» ikke er en som er utvalgt gjennom Forsvarets egne silingsmekanismer, må det være fordi kandidaten er en som gjør som oppdragsgiveren sier. Man ønsker ikke en brysom fagmilitær med egne meninger.

Når det er uklart hva en «bedre» leder er, og når kriteriene holdes skjult, øker sannsynligheten dramatisk for at den som ansettes i realiteten er agent for et miljø som vil bringe institusjonen under sin kontroll.

Kort sagt, den viktigste teorien om eierstyring tilsier at en kandidat fra utsiden kommer til å være en kompis av den som fant på ordningen. Konsekvensen rammer ikke bare den enkelte virksomhet: hver gang ledelsen av en offentlig institusjon fylles på ugjennomsiktig vis, svekkes tilliten til offentlige organer som upartiske forvaltere av samfunnets maktstrukturer. Det er en demokratisk kostnad, ikke bare en personalsak.

Det finnes en sjanse for at jeg tar feil, men nettopp derfor bør Riksrevisjonen kontrollere noe den allerede er satt til å gjøre: Gjennom den årlige selskapskontrollen undersøker den hvordan staten ivaretar eierskapet og utøvelse ved valg av styrer i heleide selskaper.

Skrittet videre er kort: Riksrevisjonen bør kreve at offentlig styrte virksomheter gjør det eksplisitt og etterprøvbart hva som regnes som en bedre lederkandidat, hvem som har fastsatt kriteriene, og hvordan kandidatene måles mot dem. Der kriteriene er uklare eller hemmelige, bør det i seg selv utløse kritikk – for uklarheten er den egentlige risikoen.

Dersom Riksrevisjonen mener at Forsvaret ikke evner å frambringe sine egne etterretningssjefer, må dette også på bordet – så får man gjøre noe med rekrutteringen utdanningen, avlønningen og karriereløpene. Vi kan ikke spå hvem som blir den beste lederen; det er en luftspeiling. Men vi kan kreve å få vite etter hvilke regler vedkommende velges. I et demokrati må ikke bare lederne, men selve kriteriene de velges etter, kunne stilles til ansvar.

Med opptrappingen av Forsvaret og all uroen rundt ledelsen av forsvarssektoren har dette blitt et presserende ledelsesfaglig problem. Det er ingen ting ved offentlig eierskap eller private konsulentfirmaer som tilsier man har geniale lederløsninger på lur innenfor jernbanedrift, helseforetak, nasjonal sikkerhetsmyndighet eller for den saks skyld Norsk Tipping. Men der er i alle fall navnet dekkende.

Navnet «Gyldenløve» var et adelsnavn forbeholdt den danske kongens horesønner. Tre av dem fikk det norske postvesenet som sin personlige inntekt – noe skulle jo guttene leve av. I dag har vi et mer meritokratisk syn på ledelse. La det ikke bli en Gyldenløve neste gang.