Annonse
SYNSPUNKT
Aslak Molvær: Snillismen skjuler en aldersfiendtlig politikk
Norsk eldrepolitikk pakkes inn i velformulerte fraser om verdighet og omsorg, men bak dette språket skjuler det seg en systematisk nedvurdering av mennesker over 50.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Aslak Molvær kaller seg selv endringsentusiast og er styremedlem i tenketanken Sustinentia.
SYNSPUNKT. Politikerne later som de bryr seg, men snakker om voksne mennesker som om de er på vei ut av samfunnet, ikke som en integrert del av det.
La oss være tydelige: Retorikken om eldre handler sjelden om arbeid, kompetanse eller samfunnsverdi. I stedet handler den om hvor syke, ensomme og hjelpeløse de er. Og det gjelder ikke bare de eldste. Det gjelder folk i 50-årene. En alder der folk i dag har toppet både karriere, fysisk form og sosial kapasitet.
Forskningen slår fast: 50–75-åringer er i gjennomsnitt like kognitivt velfungerende som yngre voksne. De står for det meste av frivillig arbeid i landet. De skaper flest nye bedrifter. De har livserfaring, faglig tyngde og sosial kapital. Likevel snakker norske politikere om dem som «verdige mottakere av hjelp». Det er ikke respekt. Det er snillistisk diskriminering, og det er ikke tilfeldi – det er strukturelt.
Vi trenger en ny eldrepolitikk – ikke omsorgspolitikk, men aldersinkludering
Partiprogrammer, offentlige utredninger og budsjettdokumenter snakker om eldre nesten utelukkende i omsorgskategorier. Frivillighet og palliativ behandling nevnes hyppigere enn arbeid og kompetanse. Samfunnets blikk er rettet bakover – mot svekkelse, avvikling og død. Ikke fremover, mot mulighet, erfaring og bidrag.
Dette handler ikke bare om språk. Det handler om prioriteringer. Hvem skal inkluderes i arbeidslivet? Hvem får tilgang til kompetansehevingsmidler? Hvem regnes som investering, og hvem sees som kostnad? Den uuttalte konklusjonen er at 50+ er en byrde.
Dette må utfordres. Vi trenger en ny eldrepolitikk – ikke omsorgspolitikk, men aldersinkludering. Det handler om representasjon, arbeid, utdanning og innovasjon. Det handler om å se voksne mennesker som likeverdige borgere, ikke som et politisk alibi for å vise medmenneskelighet.
Patronisering kamuflert som respekt er fortsatt diskriminering. Politikerne må slutte å snakke ned voksne mennesker med livserfaring. Det er ikke bare urimelig – det er samfunnsøkonomisk uklokt.
Sann respekt starter med ærlighet: Eldre er ikke svake – de er sterke, men samfunnet må være designet slik at det er mulig å vise det. Det kan ikke skje når ubevisst snillistisk diskriminering/alderisme er det som definerer oss som er 50 +!
