Hvordan får vi et forsvarlig rehabiliteringstilbud fremover?

Torbjørn Furulund er bransjedirektør, Helse og Velferd, NHO Geneo.

SYNSPUNKT. Nylig tildelte Helse Sør Øst (HSØ) avtaler innen tverrfaglig rehabilitering for de private og private ideelle virksomhetene, men hvor man i praksis har halvert tilbudet.

29 avtaleparter har blitt til 17, og tilbudet er vridd til polikliniske dagtilbud. Flere institusjoner står uten avtale, selv om de leverer dokumentert god kvalitet, og bistår pasienter i tusentall hvert år. Nå er det altså ikke bruk for dem, mener staten.

I Spesialisthelsetjenesten utgjør private og private ideelle institusjoner over halvparten av rehabiliteringstilbudet som gis i offentlig regi gjennom avtaler. Det er de regionale helseforetakene, som gjennom anbud og tildelinger, skal sørge for at vi har nok kapasitet, kvalitet og kompetanse utover egenregi.

Når pasientene skrives ut fra sykehusene skal de før eller siden til sin hjemkommune som har ansvaret for opptrening/rehabilitering og tilrettelegging. Opptrening og rehabilitering av en rekke pasientgrupper er en investering i manges fremtidige helse, livssituasjon og mulighet til å klare seg selv uten bistand fra en hardt presset helsetjeneste. 

Behovsvurderinger og realiteter 

Alle helseregionene har gjennomført behovsanalyser for fremtidig rehabilitering forut for anskaffelsesprosessene. Den gjennomgående konklusjonen, ikke minst forut for Helse Sør Øst (HSØ) anskaffelsen, er at sykehusene skal ta mer av tidlig rehabiliteringen og kommunene sen rehabiliteringen. Tilbudet skal vris fra døgnbaserte opphold til polikliniske dagtilbud, alternativt dag med overnatting. Det siste er nå det planlagte hovedtilbudet private institusjoner skal få levere i avtaler med HSØ.

Problemet er at sykehusene foreløpig i begrenset grad har kapasiteten. Det gjenstår å se hvordan tilbudet vil bli styrket. Kommunene har for det meste hverken kompetansen, ressursene eller kapasiteten til å sikre god rehabilitering, særlig ikke små og mellomstore kommuner.

Riksrevisjonen avdekket manglende senest i en rapport fra 2024:

• Over 60 prosent av kommunene mener at det er vanskelig å gi innbyggerne gode rehabiliteringstjenester.
• Alle kommuner skal ha lege, sykepleier, psykolog, fysioterapeut og ergoterapeut tilgjengelig for de som trenger rehabilitering. Likevel mangler mer enn 85 prosent av kommunene en eller flere av disse yrkesgruppene i dette arbeidet.
• Det er stor variasjon i hvor mange som får rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten, og hvor du bor avgjør hva slags tilbud du får. Pasienter med samme diagnose får svært ulik hjelp.

Vi blir 400.000 flere mennesker over 65 år innen 2040 (SSB). Demens, kreft, muskel og skjelettplager er de store folkesykdommene vi får mer av, og som må forebygges og lindres. Behovet vil altså øke, og selv om både behandlingsformer, fagutvikling og teknologi gir effektivitetsgevinster, vil det fortsatt være behov for helhetstenkning rundt pasientens behov og ikke ansvarsforskyvninger mellom stat og kommune uten tilstrekkelig faglig eller økonomisk dekning.

Rehabilitering handler om sammensatte behov, medisinske, funksjonelle, sosiale og psykiske. Kunnskapsgrunnlaget er fragmentert, og det som ikke lar seg måle, risikerer å telle mindre. Det betyr at viktige deler av helheten, livskvalitet, mestring og deltagelse, kan får mindre plass.

Overliggerdøgn koster 

For det er kommunene som betaler regningen for pasienter som er for dårlige til at de kan tas imot fra sykehusene, gjennom bøter for overliggerdøgn på sykehusene. Selv for store kommuner med mer ressurser og kompetanse enn små, utgjør dette betydelige beløp. Kommunene betaler 5891 kroner for et overliggerdøgn (Helsedirektoratet). I 2022 var det ca. 4000 utskrivningsklare pasienter totalt som ikke fikk et tilbud i sin kommune (Helsedirektoratet). Tallet er heftet med betydelig usikkerhet, fordi datamaterialet mangler en del rapportering. Likevel gir størrelsesforholdet en klar indikasjon på utfordringene kommune har.

Selv for en stor kommune som Bærum, utgjorde dette 8,7 millioner kroner frem til oktober i år, ifølge kommunens egne tall. Samtidig behandler Godthaab Helse og Rehabilitering i Bærum ca. 1100 pasienter i året fordelt på 14.500 behandlingsdøgn og ca. 5000 dagbehandlinger. Herunder er anslagsvis 30-40 prosent utskrivningsklare pasienter med bostedsadresse i Asker/Bærum. Godthaab er en av dem som ikke har fått fornyet avtale med HSØ.

Kommunene sitter på «gull» hvis de er så heldige å ha slike tilbud i sin kommune eller nabokommuner. Rehabiliteringsinstitusjoner rundt i landet representerer både tverrfaglig kompetanse, solide pasienttilbud i nærmiljøet og arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

Ser vi også på sykehusøkonomien og pasientbehandlingen der, vil overliggerdøgn utgjøre store kostnader for sykehusene, dersom kommunene ikke kan ta imot pasienter. Behandling av nye planlagte operasjoner kan bli utsatt og akuttberedskapen kan utfordres.

Et nasjonalt løft 

Vi trenger et nasjonalt løft for tverrfaglig rehabilitering, og mer kunnskap og dokumentasjon på hva som virker og har effekt. Vi må bruke kunnskapen til utvikling og endring. I mellomtiden kvitter vi oss med gode kompetansemiljøer og historiske institusjoner rundt i landet, uten at troverdige alternativer er på plass.

Utfordringen går derfor både til Helseministeren, regjeringen, Stortinget og kommunepolitikerne om å sikre et forsvarlig rehabiliteringstilbud, som forebygger uhelse og mer behandling i sykehusene enn nødvendig.