Monument-syndrom og offentlige bevilgninger

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. I 1969 hadde det amerikanske nasjonalparkvesenet en direktør ved navn George Hartzog. Kongressen reduserte bevilgningene til nasjonalparkvesenet, og som innsparingstiltak iverksatte Hartzog stengning av nasjonalparkene, inkludert Grand Canyon og Washington-monumentet i to dager per uke.

Folk flest tok dette ille opp, og som følge av det upopulære nedstengningstiltaket gjenopprettet Kongressen finansieringen.

Dette hendelsesforløpet har gitt navnet til et fenomen. Det kalles ofte Washington-monumentet-syndromet. Et tenkt eksempel fra norske forhold ville være om Stortinget reduserte bevilgningene til Ullevål sykehus og sykehusdirektøren valgte å la hele reduksjonen gi redusert tilbud ved barnekreftavdelingen.

Men i Norge trenger vi ikke å gå til eksempler der byråkrater kynisk utnytter sympatier fra det jevne publikum for å forhindre kutt fra øverste bevilgende myndighet. Politikerne klarer det helt fint selv. Det går ikke lenge mellom hver gang det trues i for eksempel Dagsnytt 18 om å kutte i velferden når det skal gis skatteletter. Den såkalte opposisjonen er ofte ikke veldig flink til å arrestere motstanderen når det gjøres. Og når nevnte opposisjon er i posisjon, gis ofte den politiske motstander gode kort. Innstramning i brillestøtten til barn under Solberg-regjeringen kan sies å være et eksempel på det.

Velferdskutt snakkes om ellers også i samfunnsdebatten, som om det skulle være det eneste alternativet til å la det skure, herunder av Magne Lerø. Det kan helt sikkert diskuteres om velferdstilbudene burde bli mindre rause, men det er ikke poenget her.

Det finnes mange svindyre klimatiltak, blant annet skipstunnelen. Vi kan la være å bygge toglinje fra Bodø til Tromsø. Det bygges for tiden ut t-banenett i hovedstadsområdet til en nedlagt flyplass, som fint kunne latt seg betjene med elektriske busser i større grad enn hittil – med lavere kostnad enn banen under utbygging.

Selvsagt burde velferdstjenester også kunne gjøres mer effektive. Å påstå at det ikke finnes sløsing eller daukjøtt i offentlig sektor som man ikke kan gjøre noe med, burde avfeies som eventyrfortelling.

Vi bør slutte å snakke om velferdskutt som om det er den eneste muligheten for å redusere offentlige budsjetter. Alle som vil vårt samfunn vel, bør være interessert i å finne andre muligheter for slanking og effektivisering.

Det ryktes for øvrig at en tidligere McKinsey-topp skal ha funnet en del å kutte i uten at det går utover velferden.