Brussel mangler valgte myndigheter

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT/ANALYSE. Belgierne er et flegmatisk folkeferd. Selv ytterpartiene bærer preg av det. Høyreekstremistene i Flandern og ytre venstre i Wallonia fortsetter å forhandle med sikte på omforente løsninger basert på styrkeforholdene slik folket etablerte dem ved siste valg, 9. juni i 2024. Det gjelder både nasjonalt og lokalt i Brussel. Hovedstaden er en region med eget parlament, og byen har vært uten «regjering» i over 500 dager.

På nasjonalt plan har landet en regjering, men ikke noe omforent budsjett. Statsminister Bart De Wever fra det flamske nasjonalistpartiet N-VA (Ny Flamsk Allianse) truer indirekte med å gå av hvis det ikke lar seg gjøre å bli enige om budsjettet for denne valgperioden, som går fram til 2028. Han sier at i så fall vil han «gå til Kongen». Den belgiske kongen har en noe mer aktiv politisk rolle enn de fleste andre monarker i demokratiske land, men han kan neppe gjøre noe annet enn å forsøke å finne en annen statsministerkandidat hvis De Wever gir seg, eventuelt å skrive ut nyvalg etter langvarige sonderinger og konsultasjoner med alle partiene. Sannsynligvis vil Kongen be De Wever prøve én gang til.

 Hovedstaden Brussel har ikke en gang noen regjering, og dermed heller ikke noe budsjett. Det betyr at nesten alt er på vent. Men meningen er å gi både landet og hovedstaden overgripende koalisjonsregjeringer som samler befolkningen uavhengig av språklige og historiske skillelinjer.

Konspirasjonsteorier

 Det store spørsmålet er: Har «noen» interesse av å forhale konstitusjonelle nasjonale prosesser? Spørsmålet har lenge vært undertrykt fordi det er så sensitivt i et land som historisk og kulturelt er delt. Det stilles på fransk og er myntet på statsminister De Wever. Er han en ekte belgier, eller er han først og fremst en flamlender slik han alltid tidligere har framstått. Har han en agenda – er han i realiteten en muldvarp som undergraver staten og dens institusjoner for å kunne etablere et bortimot selvstendig, framtidsrettet, rikt og effektivt, flamsktalende Flandern?

 De Wever skiftet tilsynelatende ham foran valget i 2024. Før den tid – som partileder og borgermester i Antwerpen – var han Wallonias verste og mest effektive fiende. Gjennom et par tiår bidro han til framstillingen av den sørlige landsdelen som en økonomisk og kulturell bakevje. Men han skiftet retorikk og strategi foran det siste valget. Da hadde en mer høyreradikal politisk bevegelse enn N-VA fått vind i seilene i Flandern. De Wevers parti ble presset inn mot sentrum. Ved valget i for to og et halvt år siden kom N-VA best ut i Flandern, og De Wever ble statsminister.

Koalisjoner og pragmatisme

Koalisjoner er nødvendige i et så sammensatt land som Belgia, og landet har særdeles mange politiske partier – gjerne ideologisk de samme på begge sider av språkskillet, men likevel med nyanser og særstandpunkter som hindrer automatiske partikonstellasjoner. De samme partiene kan ha forskjellige agendaer i hver av landsdelene og i Brussel. Terrenget er så uoversiktlig at politikerne får mindre kritikk enn de antagelig ville fått i et mer samlet politisk landskap. Eksempelvis er sosialistene med i den nasjonale regjeringen, men vil ikke samarbeide med de liberale i Wallonia. De liberale og konservative/høyreradikale står svakt i sør.

Dette politiske lappeteppet er selvsagt vanskelig å få til å fungere, men det har latt seg gjøre på nasjonalt og lokalt plan i tiår etter tiår. Nå er kompromisset som politisk redskap imidlertid svekket – i tråd med mer allmenne utviklingstrekk i mange europeiske land. I Belgia får dette ekstra stor effekt på grunn av landets oppsplittede styringsmodell, og dagens problemer illustrerer dette.

Tilliten til politikerne og til landets styrings-system er likevel ikke blitt vesentlig svekket – hittil. Trolig har dette å gjøre med at andre modeller virker vanskelige å få til i et land med en så finjustert, mangfoldig og komplisert styringsmodell. Spørsmålet er om dette kan fortsette: I slutten av måneden, 25., 26. og 27. november, er det varslet streiker og aksjoner over hele landet.

Hjem til Antwerpen?

Bart De Wevers nye pragmatisme som leder for en bred koalisjonsregjering overbeviser ikke alle. Han mistenkes for å gjøre budsjettforhandlingene vanskeligere enn de er nødt til å være – for bedre å kunne forlate regjeringen og dra tilbake til Flandern og fortsette sin politiske virksomhet der han slapp. Han har stilt et ultimativt krav til sine regjeringspartnere om å øke statsbudsjettet fram til neste valg med ti milliarder euro for å unngå enda strammere vilkår for Belgia i forhold til landets kreditorer. Fristen for å komme til enighet er satt til torsdag i inneværende uke. Hvis ikke går altså turen til slottet i Laeken. Sier De Wever i alle fall nå.

Få politiske kommentatorer og få politikere fester lit til hans framstilling av nødvendigheten av det løpet han legger opp. I manges øyne er og blir han en flamsk agitator som benytter alle midler for å komme løs fra «åket» i Sør-Belgia. Skulle han gå til Kongen torsdag, vil det endre det politiske bildet ikke bare i Belgia, men også i EU – der ytterliggående høyrepartier er på offensiven og setter et stadig tydeligere preg på debattene og det politiske arbeidet.

 Et nytt og foreløpig lite omtalt element i denne sammenheng kan være utfallet av valget i Nederland i forrige uke, der Geert Wilders høyrepopulistiske parti tapte sin dominerende posisjon. Nederland får etter alt å dømme en regjering med andre mål og metoder enn de siste par årene.

Valgutfallet betyr ikke at Wilders høyreradikale velgere er svært svekket. Men det tyder på at terrenget kan være i endring. Og da må kanskje hans meningsfeller i regionen justere kartet i tråd med nye realiteter.