Da Sarkozy møtte sitt eget strafferegime

«I høst sonet den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy rundt 20 dager av en dom på fem år i Sarkozy–Kadhafi-affæren om ulovlig valgkampfinansiering fra Libya.»

Frihetsberøvelsen i La Santé-fengselet i Paris ble overraskende avbrutt i påvente av videre rettsbehandling og ankeforhandlinger i flere saker.

Kort tid etter utga han boken Le journal d’un prisonnier (En fanges dagbok), lansert 10. desember. Utgivelsen utløste en voldsom mediestorm i Frankrike, og reiser ubehagelige spørsmål om forholdet mellom politisk makt og lederskap, ansvar og personlig erfaring.

Fengselet sett innenfra

I dagboken beskriver Sarkozy fengselet som et sted uten stillhet: konstant støy, grå omgivelser og små, kummerlige celler. Ankomsten fremstilles som nedverdigende – en langsom marsj gjennom lange korridorer, trapper og gitterporter som gir en «følelse av at tiden stanser». Han skriver om savnet av det mest trivielle: å kunne se biler passere utenfor et vindu.

En uttalt hensikt med boken var å beskrive oppholdet som en eksistensiell prøvelse som skal ha «rystet sjelen» og forandret livet hans. I fullt alvor trekker Sarkozy paralleller til både Josef K. i Prosessen av Kafka og Alfred Dreyfus – referanser til rettslig absurditet og urett.

Et atypisk fengselsopphold

Når denne selvfremstillingen holdes opp mot faktiske forhold, tegner det seg et annet bilde. Sarkozy sonet kort tid og under særordninger. Han disponerte en oppgradert enecelle med egen dusj, kjøleskap, kokeplate og TV, hadde kontinuerlig politibeskyttelse og langt hyppigere tilgang til advokater og familie enn ordinære innsatte.

Avstanden mellom den beskrevne «lidelsen» og den faktiske erfaringen er påfallende. Dette var et privilegert fengselsopphold, langt fra hverdagen i franske fengsler.

Boken avslører en tidligere president som fortsatt forsvarer et strengt strafferegime, men som ikke tåler å bli møtt av det, selv i sterkt moderert form. 

Sarkozy møter Sarkozys politikk

Reaksjonene i mediene var delte. Mens deler av høyresiden uttrykte lojal støtte, var andre kommentatorer nådeløse. Flere beskrev boken som selvopptatt og patosfylt, særlig sett i lys av at soningen varte i knapt tre uker og fant sted under forhold som ligger langt fra hverdagen i franske overfylte fengsler.

En advokat formulerte kontrasten slik: «Hvis 20 dager i en romslig celle oppleves som umenneskelig, hva er da 18 måneder i en overfylt celle for en arbeidsløs tenåring uten advokat fra Seine-Saint-Denis?»

Kritikken peker mot et grunnleggende paradoks. Som først innenriksminister i til sammen fire år, og senere president (2007–2012) bygget Sarkozy sin politiske identitet på orden, autoritet, skjerpet straff og en konsekvent hard linje mot «kriminelle gjengangere». Han innførte minstestraffer og bidro til et høyere straffenivå, med en markant økning i fengselsbefolkningen som konsekvens.

Nettavisen Mediapart oppsummerte det tørt: «Sarkozy har endelig møtt Sarkozys strafferegime. Det tok 16 år – og 20 dager var nok.»

Bakteppet: Strasbourg

Sarkozys beskrivelse faller inn i et rettslig landskap der franske fengsler i en årrekke har vært gjenstand for alvorlig menneskerettskritikk. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg har i flere avgjørelser, blant annet i saken J.M.B. m.fl. mot Frankrike (2020), fastslått at kronisk overbefolkning og dårlige soningsforhold utgjør brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3 om forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Frankrike er pålagt å redusere overbelegg og etablere effektive rettsmidler for innsatte. Etterlevelsen har vært begrenset. 

Frankrike hører til blant statene EMD har domfelt flest ganger for fengselsforhold. Den gjennomsnittlige innsatte i franske fengsler soner måneder eller år i trange celler, ofte tre–fire på et rom, med nærmest åpent toalett, dårlige lysforhold og svært begrenset tid utenfor cellen.

System i krise

Amnesty International og franske rettighetsorganisasjoner beskriver et system i vedvarende krise: varetektsfengsler med rundt 140 prosent belegg, tusenvis av innsatte som sover på madrasser på gulvet, og over halvparten av fangene plassert i fengsler med mer enn 120 prosent kapasitetsutnyttelse – enkelte langt over 200 prosent. Totalt er det i dag over 85 000 innsatte for rundt 62 000 fengselsplasser.

Overbefolkningen forsterker allerede alvorlige problemer: mangelfull hygiene, dårlig ventilasjon, begrenset helsetilgang og fravær av privatliv. Det statlige kontrollorganet for frihetsberøvelse (CGLPL) har dokumentert nedslitte og delvis helsefarlige fengsler, preget av fukt, skadedyr og ødelagte sanitæranlegg.

Europarådets torturforebyggingskomité og FNs torturkomité har begge pekt på overbefolkning og utilstrekkelige soningsforhold som kan innebære brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling.

Mens Sarkozy satt med makten, valgte hans regjering i stor grad å bagatellisere både nasjonal og internasjonal kritikk, herunder dommene fra EMD i Strasbourg.

Dette er resultatet av et system Sarkozy nå beskriver som rystende. Hans sjokk sier mindre om forholdene enn om en republikk som liker å tro at likhet for loven og respekt for bindende internasjonale normer er en realitet. De forholdene han møtte i La Santé, har for lengst vært juridisk kvalifisert som systematiske krenkelser av EMK artikkel 3.

Hva sier dette om rettsstaten?

Sett i et menneskerettighetsperspektiv peker saken i tre retninger.

For det første handler krisen i franske fengsler ikke om midlertidige avvik, men om systematiske brudd på nasjonale og internasjonale normer. Krisen er veldokumentert av nasjonale tilsynsorganer, sivilsamfunn og internasjonale menneskerettsinstitusjoner, og berører både rettssikkerhet, menneskeverd og statens menneskerettslige forpliktelser.

EMD har i flere dommer karakterisert forholdene som systemiske krenkelser av EMK – en betegnelse forbeholdt vedvarende og mønsterpregede mangler. Det er i seg selv tankevekkende at Frankrike her plasseres i samme kategori som Italia, Ungarn og Romania.

For det andre bekrefter kriminologisk forskning at straffesystemet forsterker sosiale ulikheter. Flertallet av innsatte kommer fra de laveste sosioøkonomiske gruppene. Minstestraffer og skjerpet straffepolitikk – sentrale elementer i Sarkozys reformer – rammer unge menn, personer med innvandrerbakgrunn og lavinntektsgrupper særlig hardt. 

Når Sarkozy selv reagerer med forferdelse over soningsforholdene, synliggjør det et paradoks: Det han opplever som uverdig, er hverdagen for titusenvis av andre, uten politisk gjennomslag eller offentlig sympati. 

Rettssikkerhet tilsidesatt

For det tredje avdekker saken en politisk kultur på både høyre- og venstresiden der hensynet til samfunnssikkerhet over tid har fortrengt rettssikkerhet og verdighet. EMK-artiklene 3, 5 (frihetsberøvelse) og 6 (rettferdig rettergang) er ikke politiske preferanser, men bindende rett.

Sarkozys forferdelse avslører derfor ikke et uhell i systemet, men et system i samsvar med hans egen politiske logikk: et strafferegime han selv bidro til å skjerpe, med høye straffer og uverdige soningsforhold i strid med EMK. At dette først vekker offentlig oppmerksomhet når det rammer en tidligere president, sier mindre om fengslene enn om den politiske kulturen som har akseptert dem.