Det store energitapet: Virksomheter uten retning

Bjarne Berg Wig er fagbokforfatter og Norges første sertifiserte «Systems Thinking Trainer» (Cabrera Research Lab). Han har gitt ut flere lærebøker innen forbedringsledelse og er fagansvarlig for Systemlederskolen.

SYNSPUNKT. Uten en visjon, et tydelig felles formål, mister organisasjoner mening og retning. Hvis du ikke vet hvor du skal, kan du jo gå hvor du vil. Det blir som et skip uten kompasskurs – alle ror, men ikke samme vei. Det kan fortsatt være mye aktivitet, mange planer og gode intensjoner, men kraften i systemet spres i alle retninger. De fleste virksomheter har en visjon, men den kan ofte karakteriseres som nytteløs kakepynt.

En enkel og felles visjon samler energi, gir mening og gjør at alle vet «hvorfor vi er her» og hvorfor vi hele tiden må forbedre og fornye oss. En organisasjon uten et slikt langsiktig varig formål, mister energi. Gradvis går den i oppløsning – først usynlig, så tydelig.

Uten retning, uten mening 

Når visjonen ikke er tydelig og deles av alle, vil hver del av organisasjonen lage sin egen forståelse av «hvor vi skal». Resultatet blir mange aktiviteter, men liten effekt, alle har det «travelt». Folk jobber og sliter, men organisasjonen står og stamper. En god visjon gir mening. Og når denne meningen leves av de toneangivende lederne, skaper den energi. I kakepynt-visjoner, og virksomheter der toppledelsen er mest opptatt av å berike seg selv, får det motsatt effekt: Hvem vil ofte seg for ledere som er mest opptatt av å berike seg selv?

Når visjonen mangler, oppstår et tomrom – og dette tomrommet fylles fort med intern politikk og konflikter, unødvendig byråkrati og likegyldighet. Folk «gjør bare jobben sin», uten entusiasme. Vi har sett det så altfor ofte. I pauserommet, i møter, i språk, i vitsene om «tåkeheimen» – en organisasjon uten sjel.

Det store energitapet 

Uten et langsiktig varig og nyttig formål, begynner toppledelsen å «styre på symptomer». Man løper etter problemer i stedet for å bygge framtid. Tegnene er typiske:

• Nye strategier lanseres ofte, men uten sammenheng.
• Planer endres før de rekker å virke.
• Folk blir slitne av stadige omorganiseringer.
• Fokus flyttes hit og dit – fra utvikling til drift.

Alt virker fornuftig hver for seg, men helheten er borte. Organisasjonen «jobber seg utmattet». Det store energitapet utspiller seg i full åpenhet.

En visjon skaper balanse 

Visjonen fungerer som et systemisk balansepunkt (såkalt homeostase) mellom stabilitet og fornyelse. Når den mangler, tipper systemet til den ene eller den andre sida: Enten for trygt og det stagnerer, eller for utrygt og det blir kaotisk.

Visjonen gjør at forandringer blir mulige å forstå. Når vi vet hvorfor forandring skjer, tåler vi mer. Uten dette «hvorfor», oppleves forandring som en trussel. Systemet prøver da automatisk å forsvare seg – det søker tilbake til det kjente.

Siktelinjen 

En organisasjon lærer når den kan sammenligne nåsituasjonen med en ønsket framtidig tilstand (det vi ofte kaller en tydelig siktelinje). Uten den mister læring retning. Man evaluerer tiltak, men vet ikke helt hva «forbedring» betyr. Resultatet blir tilfeldig læring – forbedring uten sammenheng. 

En visjon er ikke bare rasjonell – den er emosjonell. Den gir folk stolthet, samhold og tilhørighet. Når virksomhetens formål forsvinner ut av samtalen, skjer forvitringen ved at man lager sine egne «stammer». Organisasjonen blir teknisk velfungerende, men menneskelig tom. Noen eksempler:

• I offentlig sektor: Mange reformer starter med gode intensjoner, men uten tydelig felles visjon. De som skal utføre endringen, forstår ikke hensikten. Reformen blir et krav – ikke et felles prosjekt. Resultatet blir reformtrøtthet.
• I industrien: Når Lean-arbeid innføres uten visjon, reduseres det til tavler, møter og skjema. Folk «gjør Lean», men forstår ikke hvorfor. Forbedringsarbeidet blir et ritual.
• I utdanning og forskning: Universiteter uten felles samfunnsvisjon ender i intern konkurranse. Institutter slåss om ressurser og rangeringer, i stedet for å bygge ny kunnskap sammen.

Det er denne negative kjedereaksjonen som skjer sakte, nesten umerkelig. Men over tid mister systemet evnen til å tenke, lære og skape i fellesskap. Våre nåværende og framtidige lederes fremste oppgave er derfor: Å utvikle en enkel, meningsfull og delt visjon.