Digital sikkerhet er teknologiens nye frontlinje

Silvija Seres er teknolog, matematiker og investor.

SYNSPUNKT. Når digitale angrep truer industri, energi og velferd, oppstår også nye muligheter.  

Google kjøpte det israelske cybersikkerhetsselskapet Wiz for 32 milliarder dollar. Det er det største oppkjøpet i selskapets historie – større enn kjøpet av Motorola i 2012, og større enn YouTube, DoubleClick og Nest til sammen. Det er også den høyeste verdien noensinne betalt for et cybersikkerhetsselskap, og det største oppkjøpet av et venturefinansiert teknologiselskap noensinne.

Googles oppkjøpsstrategi har lenge vært tydelig: først reklame (DoubleClick, AdMob), så mobil (Motorola, Nest), deretter data og sky (Looker, Mandiant). Nå går selskapet all in på digitalt forsvar. Med Wiz tar de posisjon i kampen om å sikre fremtidens skyinfrastruktur, der kundene ikke bare etterspør funksjon – men trygghet.

Dette skjer ikke i et vakuum. Microsoft har gjort tilsvarende oppkjøp, og Cisco betalte nylig 28 milliarder dollar for cybersikkerhetsselskapet Splunk. Private equity-selskapet Thoma Bravo har brukt over 40 milliarder dollar på cybersikkerhet de siste årene. Over alt i teknologiverdenen flyttes strategiske investeringer fra vekst til vern.

Det er særlig i kriser at ny industri bygges. Når truslene er tydelige og tempoet høyt, endres hva som anses som mulig – og hva som er nødvendig. Den økende geopolitikken rundt teknologi og sikkerhet gjør cybersikkerhet til et område der det ikke lenger handler om konkurranse alene – men om beredskap, allianser og kontroll.

Dette er tidspunktet hvor små, tillitsbaserte teknologinasjoner har mulighet til å bygge noe stort. Norge har en sjelden kombinasjon av fortrinn: vi har en høyteknologisk energisektor, avansert digital infrastruktur under havoverflaten, og en offentlig sektor som er blant de mest digitaliserte i verden. Vi har også selskaper, kompetansemiljøer og regulatorer med erfaring i å bygge systemer for kritisk infrastruktur – med høy grad av sikkerhet og ansvarlighet.

Skyen er ikke lenger bare IT. Den er blitt selve ryggmargen i alt fra industri og transport til forvaltning og helse. Sikkerheten i denne infrastrukturen er derfor ikke lenger et teknologisk valg – men et samfunnsspørsmål.

Norges digitaliseringsminister har uttalt at vi må frigjøre oss fra den «ekstreme avhengigheten» av amerikanske plattformselskaper. Samtidig arbeides det med nasjonale og nordiske skyløsninger som skal være både sikre og suverene. Dette gir mulighet for industriell koordinering rundt digital sikkerhet som strategisk satsing – ikke bare i offentlig sektor, men på tvers av næringer.

Dette handler ikke bare om å beskytte data. Det handler om hvem som kontrollerer det digitale grunnfjellet samfunnet vårt bygger på.

Norge er allerede verdensledende på fysisk forsvarsteknologi. Selskaper som Kongsberg, Nammo og Andøya Space har bygd tillit, eksport og verdikjeder over mange tiår. Men på digitalt forsvar er vi mer fragmenterte. Vi har sterke fagmiljøer – som NorCERT, NSM og NCSC – og et lovverk som nylig er styrket gjennom digital sikkerhetslov. Men vi har ennå ikke gjort digitalt forsvar til en strategisk industri.

Samtidig vokser markedet raskt. Det norske cybersikkerhetsmarkedet er forventet å vokse med over 11 prosent årlig de neste fem årene, særlig innen energi, helse, transport og hav. Det er nettopp i dette krysningspunktet mellom kritisk infrastruktur og cybersikkerhet at Norge har noe helt spesielt å tilby.

Googles kjøp av Wiz er et tidstegn. Det viser hvor raskt makten og kapitalen flyttes fra dem som bygger teknologi, til dem som beskytter den. Det sier også noe om tempo: selskaper handler, mens stater ofte fortsatt utreder.

I en tid med økt satsing på forsvar, er det naturlig å spørre hva det digitale tilsvarer. I stedet for nye skatter, ligger svaret kanskje i det vi allerede skaper: ekstraordinære inntekter fra olje, gass og forsvarsindustri. En del av dette kunne investeres i fremtidens digitale forsvarsevne – med samme strategiske alvor som vi investerer i kampfly og ammunisjon.

Dette krever ikke store reformer, men samkjøring, prioritering og vilje til å tenke strategisk. Vi snakker ofte om behovet for tempo og gjennomføringsevne. Men det handler også om å se mulighetene som ligger i vår egen posisjon.