Epstein-ras og annen rasfare

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høyskole.

SYNSPUNKT. Kort sagt var Epstein-nettverkets største forbrytelse at det ble oppdaget?

Korrupsjon er nemlig vanligere enn regelstyring i fravær av innsyn og kontroll. All forvaltning av makt og verdier i verden kontrolleres enten gjennom regelstyring eller relasjoner. Relasjonsstyring er på fremmarsj, så dette må vi rigge oss for å forstå.

Akkurat nå minner oppvasken om Epstein-papirene litt om en svart-hvitt-film. Den som har fått epost fra Jeffrey Epstein er på lag med de slemme, og den som ikke har hørt noe fra ham, er på lag med de snille. Det virker som en slags smitte fra et sex-og-korrupsjonskompleks, der man enten er smittet eller ikke. Tverrkulturell ledelsesforskning tilsier at situasjonen er mye mer komplisert, med atskillige gråtoner.

Ettersom saken rulles opp, framstår misbruket av unge damer stadig mer som et middel og mindre som et mål i seg selv. Nettverkets hovedhensikt var å påvirke internasjonal politikk og forretningsliv gjennom forpliktende personlige relasjoner. Sex, penger, hemmeligheter og tilgang til betydningsfulle personer handler om påvirkning. Medvirkning fra ulike lands hemmelige tjenester er helt sikkert en del av reisen. Og det finnes mange andre lugubre behov enn pedofili som kan tilfredsstilles hos folk som etterpå kan presses for motytelser. Under beleiringen av Sarajevo ble rike utlendinger invitert til å skyte på sivile med snikskyttergevær fra fjelltoppene omkring.

Folkeopplysningen burde nå forklare hvor utstrakt denne formen for maktformidling er, med eller uten Epstein. Den vanligste tanken i hodet på folk på vei i en «honningfelle» er at «alle gjør jo dette». Invitasjon til lukkede kretser av makt, penger og eksotiske opplevelser er utbredt nok til at det ikke skaper alarm, annet enn for de som ikke slipper inn.

I verdensmålestokk er Norge et såkalt «høytillitssamfunn». Dette framstilles nærmest som en karakteregenskap ved nordmenn, en slags dyd vi er redde for å miste. Sannsynligvis er dette heller en funksjon av en økonomisk konstruksjon. Samfunnets lover gjelder i stor grad for alle og justisapparatet gjør faktisk noe. Vi har grunn til å håpe at rettsregler blir håndhevet relativt upartisk.

I mange land er dette systemet hverken utbredt, fullstendig eller særlig gjennomført. Her kjenner alle bare til en eneste mulighet for å sikre seg mot å bli lurt i økonomiske transaksjoner: Man må ha utviklet relasjoner til partene, og helst alliere seg med en sterk «onkel» som kan gripe inn overfor den andre parten. Epstein var en sånn onkel, men slektsstevnet byr på flere.

5 siste Synspunkt

• Bra at regjeringen vil lytte, nå ser vi frem til handling

• Digital makt og demokratisk sammenbrudd

• Fleksibilitetens bakgård – annerledeslandet, for hvem?

• Robusthet kan øves på, men hvor?

• Vi trenger en grundig gjennomgang av det etablerte systemets institusjonelle arkitektur

Vi kan dele slike systemer inn i relasjonsstyrte og regelstyrte samfunn. I regelstyrte samfunn er det feil å ansette egne venner og slektninger, og ulovlig å kreve motytelser mot å dele ut kontrakter. I relasjonsstyrte samfunn er det vanvittig å la være, ettersom det ikke finnes regler og tredjeparter som kan håndheve noe. Relasjoner og gjensidig takknemlighetsgjeld er alt du har å gå på.

Men ingen områder i verden er helt enten-eller. Særlig politikk, toppledelse, finans og publisitet er dominert av nettverksrelasjoner. Du blir ikke toppleder eller styreleder i norske bedrifter uten forbindelser. Og du blir i alle fall ikke medlem av Nobelkomiteen uten forbindelser, noe utenlandske politikere har oppdaget for lenge siden. I Norge kan du også regne ut hvor mye makt du har ved å åpne kontaktene på telefonen din. Hvem du kan ringe til dersom du er i knipe? Det gamle Ghostbusters-spørsmålet «Who you gonna call?» gjelder. «Elite-kvalitets-indeksen» fra universitetet i St. Gallen viser at norsk økonomi er særdeles avhengig av et lite knippe industrier og bedrifter som samler makt på sine hender.

Siden 1945 har Norge vært med på en reise for å gjøre verden mer regelstyrt. Det krever felles lover, håndhevende organer og transparens, og folk må akseptere dette som en fordel. Regelstyring øker produktiviteten i samfunnet og norsk produktivitet har nytt godt av dette. På mange områder kommer regelstyring likevel ikke til å bli gjengs, særlig der bare makten rår. Atomvåpen er et slikt område, der det ikke finnes noe uavhengig håndhevende organ. Internasjonal politikk og finans er i særklasse relasjonsstyrte jungler og det er derfor vi har diplomati.

Alle vi sender ut for å operere her vil møte skyggesidene ved relasjonsstyring. Samtidig er dette spillets natur for alle som megler mellom parter som ikke bare kan meldes til nærmeste politikammer. Veien går alltid gjennom gaver og motytelser, som gullur, fangeutveksling, patenter, blondiner og retten til å begå forbrytelser uten å bli tatt. Gråtonene er mange.

I alt oppstyret over de som snublet i Epstein-røysa må vi huske at dette ikke skyldes at de er norske, at de tilhører noe bestemt parti, jobber i offentlig sektor eller bor på Frogner. Det skyldes den økende rasfaren i den regelstyrte verdenen vi forsøker å bygge. Vakre ord som «dialog», «brobygging» og «tillit» er uløselig knyttet til et relasjonsbasert styringssystem. Der er fristelsen til å forsyne seg av lasset kontinuerlig.

Avsløringen av Epstein-nettverket kan få noen uventede konsekvenser, slik som å gjøre livet lettere for Epsteins konkurrerende onkler i samme bransje. Eller å gi fripass til alle som av en eller annen grunn ikke har dukket opp i dokumentene – ennå.

Jeg husker en asiadirektør for en skandinavisk bank som sa til meg: «Vi prøver å holde oss i gråsonen.» «I gråsonen,» sa jeg, «hvorfor det?» «Fordi det ikke finnes en hvit sone», svarte han. Den gang bodde jeg i Kina og hadde jeg en dyktig læremester i min sjåfør. Han var på min alder og hadde sett alle Kinas omveltninger siden kulturrevolusjonen. Da Kinas president satt i gang den såkalte «anti-korrupsjons-kampanjen» i 2013 spurte jeg sjåføren om han trodde kampanjen ville lykkes. Han så forbløffet på meg og svarte: «Ja, hva tror du når du klipper hekken, tror du at du gjør det for siste gang?»