Gull, IQ og kunstig intelligens

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høgskole.

SYNSPUNKT. Våre forestillinger om penger og IQ er dypt beslektet. Den som ikke tror meg, kan oppsøke to parallelle utstillinger på Historisk museum i Oslo: I fjerde etasje en glimrende utstilling om IQ og forskningen på fenomenet. To etasjer under, en bokstavelig gull-glimrende utstilling om den skandinaviske myntunionen, sammen med deler av Norges banks gullbeholdning.

Og fasiten er: Begrepet «IQ» er et like fiktivt konsept som gullstandarden var det for den norske kronen. Begge deler er spøkelser tryllet fram av beslektede disipliner, «psykometrien» innenfor psykologi og tanker som ble til «økonometrien» i økonomisk forskning.

Sammenhengen mellom IQ og kunstig intelligens er like aktuell som kronens sammenheng med valutamarkedet: Både IQ og kronekurs kommer under press som følge av internasjonal teknologisk utvikling. Dette er ikke ment som analogier, det er nokså bokstavelig talt fra min side.

Først litt penge-historie, utstillingen i 2. etasje:

I 1875 kom de skandinaviske landene på den gode tanken at man kunne innføre mynt-enheter av samme verdi i Sverige, Norge og Danmark. Borgerne kunne enkelt handle med hverandre, kroner og øre var de samme overalt. Dette kunne man fastsette ved å binde alle landenes kronekurser opp mot gull. Gullstandarden garanterte at en krone var like mye verdt blant alle broderfolkene.

Denne gode tanken sprakk i 1914. Utbruddet av første verdenskrig førte til at gull ble en ubrukelig standard for verdien av penger. For å finansiere krigsinnsatsen ble seddelpressene brukt til å trykke enorme mengder penger. Det var simpelthen ikke gull nok til dekning av papirpengene som ble satt i omløp. Dette kulminerte med Weimarrepublikken og hyperinflasjon i begynnelsen av 1920-årene der prisen på ett egg nådde én billion mark. Forsøket på å knytte verdien av penger til gull fortsatte med ulik entusiasme rundt i verden, inntil USA var den siste som dumpet gullstandarden innenriks i 1933 (internasjonalt fortsatte dollaren å være knyttet opp mot gull helt til 1971). Mange mennesker sliter fortsatt med å forstå dette, som om naturen krever at det må finnes en «hard virkelighet» bak verdien av penger.

Omtrent samtidig med den skandinaviske gullstandarden oppfant psykologene IQ-testing. Dette ga opphav til vitenskapen «psykometri», et sett statistiske øvelser som skal påvise «latente variable», den egentlige «verdien» bak ulike psykologiske fenomener. IQ-begrepet ble hva gullstandarden ble for pengene: En plausibel utregningsmåte som virket betryggende i utgangspunktet, men som etter hvert slår stadig dypere sprekker.

Akkurat som gullstandarden alltid viste seg å bli en tvangstrøye for nasjonalbankene, kan IQ-begrepet vise seg å begrense vår forståelse av hva «intelligens» er. I så fall er det uheldig med tanke på at vi går inn i en tid der maskiners intelligens vil være vel så viktig som vår egen. La oss først se på hva det betyr at IQ er en «latent variabel»:

Vi lar et par jobbsøkere løser et sett med oppgaver, la oss si litt resonnering, litt matematikk og noen puslespill. Senere ser vi på hvor bra de utfører jobben sin. Dersom de som var best til å løse oppgaver, også gjorde det best i jobben, så kan vi si at oppgavene «predikerer», altså forutsier, seinere prestasjoner. Alle ledere (og rektorer) ønsker å ansette de kandidatene (studentene) som kommer til å gjøre det best. Foreløpig trenger vi ikke snakke om intelligens. Hvis den som er best til å løse puslespill under intervjuet også er best på puslespillene i jobben, ansetter vi bare den som er best på puslespill.

Les vårt intervju med Jan Ketil Arnulf om han nye bok: 

Kunstig intelligens: Tjener eller herre?

Språkrobotene har avslørt oss: Vi bruker språk nærmest ukritisk. Dersom noe står skrevet, så tror vi det er en del av en virkelighet. Men så enkelt er det absolutt ikke, ifølge en ny bok av professor Jan Ketil Arnulf.

Problemer oppstår fordi arbeidsplasser og studier medfører kompliserte oppgaver som ikke lar seg gjennomføre i et kort opptaksintervju. Derfor prøver man å finne på noen smarte, men korte oppgaver folk kan løse når de søker på en jobb (eller en skole) men som likevel «predikerer» hvem som vil gjøre det best på jobben, i det lange løp. Legg merket til at disse oppgavene må teste «noe» som ikke er i selve oppgaven, men som er «transportabelt» slik at det dukker opp som prestasjoner en annen gang, et annet sted. Dette «noe» kalles i psykometrien for en latent variabel.

Samtidig med den skandinaviske myntunionen oppdaget franske og amerikanske forskere at det går an å gi barn og voksne grupper av slike oppgaver, og der de som gjør det bra på disse oppgavene også gjør det bra på skoler og i jobber seinere. Fellesnevneren mellom oppgavene og seinere arbeidsprestasjoner kalte man «intelligens». Da det ble statistikk ut av det, innførte man begrepet «intelligenskvotient» eller IQ.

Legg merke til et viktig fenomen: Ingen av de oppgavene som finnes i IQ-tester utløser «intelligens». Det finnes et utall slike typer oppgaver med og uten bruk av språk, matematikk, hukommelse, syn og hørsel. Og på samme måte er det ingen på skoler eller i arbeidslivet som produserer «intelligens». Vi tar eksamener, lager rapporter, konstruerer broer, selger biler, kurerer sykdommer og går på byen med sjefen. Ikke noe av dette er i seg selv «intelligens».

I mer enn 100 år har psykologer brukt den statistiske sammenhengen mellom alle disse oppgavene som en gullstandard for at det finnes en «intelligens». På de samme 100 årene har vi fortsatt ikke greid å finne ut hva dette egentlig er. Da jeg gikk på psykologskolen lærte vi at intelligens var arvelig, temmelig konstant, og varierer mellom folkeslag, kulturer og sosialøkonomiske klasser. Kort sagt, «IQ» var den perfekte valutaen for å sortere folk under henvisning til det matematisk-vitenskapelige grunnfjellet.

Men i løpet av de siste årtiene har sprekkene i dette fjellet vokst seg større og større, og vi må spørre oss om tiden er inne for å slippe ut av IQ-begrepet, slik valutaene ble sunnere økonomiske verktøy ved å slippe fri fra gullstandarden. Her er noen av de viktigste sprekkene:

IQ er ikke uforanderlig hverken hos enkeltpersoner eller i grupper. IQ-nivået i alle land har ikke bare økt, ujevnt og trutt. Det har også begynt å gå tilbake igjen (som i Norge), like trutt, men enda mer ujevnt. Også enkeltpersoner kan bli både mer og mindre intelligente gjennom livet. Dette kan trenes, være gjenstand for motivasjon, og variere mellom typer oppgaver. Noe arvelig inngår i IQ, men arveligheten er avhengig av sosialøkonomiske og kulturelle sammenhenger. Og selve adelsmerket, muligheten til å «predikere» seinere resultater ser også ut til å variere. De fleste forskere i dag antar langt lavere mulighet til å spå om fremtidige prestasjoner enn man gjorde før.

Siden jeg er opptatt av kunstig intelligens, så er den nevrobiologiske forskningen på IQ spesielt interessant: Folk som løser vanskelige oppgaver ser ikke ut til å bruke mer energi i hjernen, snarere mindre. Dessuten ser det ut til at ulike mennesker kan bruke ulike deler av hjernen til å løse ett og samme problem bra. Dette taler for at hjerner, som datamaskiner, kan bruke løsningsstrategier («software»), relativt uavhengig av den fysiske mekanismen under. I IT-verdenen kalles dette «virtuelle maskiner», operasjoner som kan kjøre effektivt uavhengig av om du kjører den på Mac eller PC. Hvis dette stemmer, sier det mye om det moderne menneskets evne til å oppgradere tankemønstrene sine uten å måtte bytte selve hjernen (slik du installerer nye apper uten å kjøpe ny maskin).

Akkurat denne evnen er brysom for IQ-forskerne når den dukker opp i testresultater. IQ vokser og synker fordi folk kan lære seg ting (ny programvare på hjernen) eller «glemme» (slutte å bruke gammel programvare), og dermed leverer forskjellige prestasjoner på IQ-tester. Det kaster sand i tannhjulene på forskningen fordi denne «oppdateringen» eller «slettingen» av programvare på hjernen distraherer i forsøket på å destillere en evig, «latent» intelligens der ute.

Det er ikke trist dersom IQ-begrepet kommer under press. Ingen har noensinne sett hverken «intelligens» eller «IQ», og hverken arbeidsgivere eller skolevesenet er så opptatt av det heller. Det vi ønsker oss er faktiske prestasjoner. Den «latente» variabelen er bare noe vi håper skal hjelpe oss til å forutse prestasjoner. Hvis den drukner i del-forklaringer blir IQ mindre interessant, og særlig dersom andre datapunkter gir bedre prediksjoner.

Her har psykometrien noe å lære av økonometrien. Med røtter i samme matematiske tradisjoner, mente den norske nobelprisvinneren Ragnar Frisch at gullstandarden var som «å tro på nøkken». Penger, sa Frisch, «er blitt noget som kan blåses opp eller trykkes sammen ved rent psykologiske faktorer».

Da gull-standarden ble forlatt, fikk vi flytende valutakurser og det var bra for norsk økonomi. Pengene er faktisk nyttigere hvis de får lov til å leve sitt liv som flytende ekvivalenter. Mange nordmenn er ikke klar over det, men pengemengden i Norge er egentlig skapt av utlån (penger er verdien av fordringer, ikke av metall eller annet).

Det kan ikke være tvil om at det finnes både biologi, kultur og teknologi nedfelt i alle de uttrykkene som er samlet innenfor «IQ»-begrepet. Spørsmålet er hvor lenge det er nyttig å tviholde på den ene standarden. IQ-målene har steget og sunket på grunn av komplekse samspill mellom kravene arbeidslivet stiller folk overfor og de forutsetningene de har med seg fra barnsbein og oppvekst. Både økonomi, kultur og politikk, men ikke minst teknologi spiller viktige roller her.

Det viktigste som skjer, er at vi lærer oss å ta i bruk de teknologiene vi trenger for verdiskapning, ikke at vi normerer barn til en fiktiv standard satt av Spearman i 1906. For å si det med Frisch igjen, de som tviholder på standarden «synes intet å ha sett av den store konflikt mellom den hypermoderne produksjonsteknikk og det i i hovedtrekkene århundrer gamle pengesystem».

Dersom Norges Bank skulle finne på å kjøpe tilbake gullbeholdningen ville det sikkert ha en eller annen økonomisk effekt. Denne ville likevel vært mikroskopisk sammenliknet med befolkningens evne til å adoptere og utvikle teknologi. Akkurat slik er det med IQ-begrepet også. Fullstendig uinteressant er det ikke, men de siste tiårene er det blitt en tydelig hemsko for å utvikle vår forståelse av samspillet mellom menneske og maskiner.

Vår evne til å integrere teknologi i mentalt arbeid vil vise om «IQ» er mer eller mindre nyttig enn gullstandarden for å forklare og forutsi folks verdiskapende arbeid. Sikkert er at vi trenger en bedre forståelse av teknologiens påvirkning på utfallet av utdanning. Forutsetninger for å gjøre bruk av kunstig intelligens fordrer et mer nyansert syn på hvordan informasjonsteknologi kan sameksistere i rommet mellom silikon og hjerneceller. 

Kulturhistorisk museum skal ha takk for å ha satt IQ-forskningen i relieff mot vår økonomiske utvikling.

5 siste Synspunkt

• EUs jernrammer er dårlig butikk

• Hvordan får vi et forsvarlig rehabiliteringstilbud fremover?

• Hvordan unngå et KI-kappløp mot bunnen

• Lojalitet til avtaler forplikter også arbeidstakersiden

• Hvor sårbart er arbeidslivet for KI?