Verdibasert realisme – refleksjoner rundt Mark Carneys Davos tale

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har lang erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Grund skriver fast i  Dagens Perspektiv.  Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Som ansvarlig redaktør Magne Lerø sier peker Carney på at vi lenge har holdt oss med en livsløgn; «troen  på folkeretten og en lovregulert verdensorden. I dagens geopolitiske virkelighet har stormaktene forlatt denne forpliktelsen». Russland, Kina og USA tar seg til rette for å sikre egne interesser, og de forholder seg ikke til vedtak i FN eller andre internasjonale organer.

Uten å nevne USA med navn, forsøkte Carney å peke ut en mulig videre retning for de progressive og dominerende kreftene, i en tid hvor den dominerende nasjonen oppfører seg som en bølle ved å si «vi midtmakter» kan ikke lenger anta at geografi og alliansemedlemsskap automatisk vil gi oss velstand og sikkerhet.

Vår nye tilnærming bygger på, det Finlands president Alexander Stubb har kalt «verdibasert realisme». Vi må både være prinsipielle og pragmatiske. Prinsipielle i vår forpliktelse til grunnleggende verdier, suverenitet, territoriell integritet, bruk av makt (unntatt i tråd med FN-pakten) og respekt for menneskerettigheter, og pragmatiske i erkjennelsen av at framgang ofte er gradvis, at interessen spriker, og at ikke alle samarbeidspartnere deler våre verdier.

Verdibasert utenrikspolitikk  

Verdibasert utenrikspolitikk er ikke et entydig definert begrep. Det sentrale er at utenrikspolitiiske aktører har verdier som betydningen av demokrati og rettsstat, menneskerettigheter, internasjonalt samarbeid, bærekraft og klimaansvar. Dessuten må de ha en kultur preget av reflekterte dialoger og tillit .

Reflektert tillit betyr at det er en kime av mistillit og åpenhet for motforestillinger. Aktører må våge å ta risiko i samhandling med andre aktører, institusjoner og land. En forskjell på demokratiske og autoritære regimer er, som professor Lars Svendsen sier, at demokratiske ledere ber om en reflektert tillit, mens de autoritære krever den blinde. Kjernen i en verdi- og tillitsbasert utenrikspolitikk må være at et land i sin tilnærming til utenrikspolitikken vektlegger tydelige verdier og reflektert tillit som et bærende prinsipp i relasjoner mellom stater, internasjonale organisasjoner og andre aktører til fordel for å dominere og ensidig presse gjennom egne sentrale interesser. En verdi- og tillitsbasert utenrikspolitisk kultur handler om at land er opptatt av å bygge sentrale relasjoner basert på troverdighet, forutsigbarhet og samarbeid. 

Realistisk utenrikspolitikk

Men hva er så en realistisk utenrikspolitikk i dagens urolige tid? Med Donald Trump i Det hvite hus er rammebetingelsene for det internasjonale samfunn og den regelbaserte verdensorden totalt endret. Dermed endres også betingelsene for å ha en realistisk utenrikspolitikk. Vi har fått en verden styrt av «America First prinsippet», hvor USAs egne interesser alltid skal komme først, ofte på bekostning av internasjonalt samarbeid.

Verden preges stadig mer av nasjonalisme, populisme og mistillit til internasjonale institusjoner som FN og Nato. USA har bla. meldt seg ut av WHO. Unesco og Paris-avtalen. USA er ikke lenger tilhenger av internasjonale organer og spilleregler. Trump-regimet melder seg ut av, kutter støtte til, motarbeider og undergraver internasjonale organisasjoner. Det republikanske partiet har endret forståelsen for betydningen av «koalisjoner av villige» til en mer rendyrket stormaktsholdning der USA skal gjøre som det selv vil.

Det er dette vi ser med USA og Israels omfattende militære operasjon mot Iran, som ble gjennomført uten vedtak i Kongressen og som har eskalert til en bredere konflikt med flere land og militære og sivile tap på begge sider. Angrepet har skapt betydelig politisk og internasjonal motstand.

I USA er det stadig flere som er opptatt av at Trump ikke respekterer demokratiet og demokratiske spilleregler og maktbalansen mellom politiske, administrative og faglige organer. Et kjennetegn ved Trumps utenrikspolitikk er hans ekstreme opptatthet av hva andre sier om ham, og hvilken ros han får. Når hovedpersonen i den internasjonale politikken har en slik personlighet, som ikke aksepterer ordentlig og ærlig debatt, blir ikke politikken verdi- og tillitsbasert. Den internasjonale utenrikspolitikken har beveget seg mot en personlig og maktorientert politikk. Så lenge Trump er president i USA er dette fakta, og nøkkelspørsmålet er hva som er den rette verdibaserte og realistiske utenrikspolitikken i dagens urolige tid. Utfordringen på lengre sikt er, som professor Hilmar Mjelde sier «om den radikaliserte politikken Trump står for innevarsler en ny tid eller om han bare blir et historisk avvik»?

Veien fremover

Utenrikspolitikken må tilpasses en verden, slik Carney beskriver, som er preget av maktpolitikk og økonomisk integrasjon. Avhengighet av andre land brukes i dag som pressmiddel snarere enn av å gi  gjensidig trygghet. Carneys tale var god fordi den fanget en situasjon der land som Canada og andre «midtmakter» må  utvikle en tydelig strategi. For et lite land som Norge er det, som Carney antyder, viktig å etablere allianser for å håndtere de krevende internasjonale utfordringer som USAs nye rolle, Ukraina-krigen og klimakrisen reiser. Dette er utfordringer som nærmest virker uløselige på kort sikt. Som Carney sier vil land som ikke sitter ved bordet, bli en del av menyen.

En annen verdensordning er mulig, men det må tas viktige valg. «Dersom vi ikke skal gi Kina plass i førersetet må vi gi det globale sør reell respekt, makt og innflytelse», sier Stubb. Vesten må også akseptere at andre land ikke nødvendigvis ser på våre demokratier som ideal. Små og mellomstore stater bør videre, ifølge Carney, gå sammen med Canada i situasjonsbestemte koalisjoner der en har felles interesser. Strategien bør være å utvikle større «strategisk autonomi» for den enkelte nasjonalstat i forhold til stormaktene på områder som energi, matforsyninger, kritiske mineraler, finanssystem og forsyningslinjer.

For Norge og andre mellomstore siviliserte mindre land er det avgjørende å etablere tette allianser for å klare utvikle en verdibasert og realistisk politikk som håndterer de tre stormaktenes USA, Kina og Russlands «ønsker om å dele interesseområdene på jorda mellom seg». Vi kan ikke lenger stole på den militære støtten fra USA hvis vi trenger militær hjelp. Derfor er vi og andre europeiske NATO land «tvunget» til å bruke stadig mer ressurser på forsvar.

Selv med Trump som president er det etter manges mening viktig å videreutvikle samarbeid med USA på områder hvor det i dag er et samarbeid. Det utrykkes optimisme etter utenriksminister Marco Rubios tale på sikkerhetskonferansen der han inviterte til dialog mellom USA og Europa. Andre, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, mener «at et slapt håndtrykk fra Rubio ikke endrer noen ting». På lengre sikt, når Trump-perioden forhåpentligvis er over, vil det være mulig å etablere tettere allianser med USA. Men perioden der USA har finansiert størstedelen av NATOs forsvarsutgifter er over. 

Fra Espstein til Ukraina

For Norge reiser også historiene som rulles opp fra Epstein-filene en spesiell utenrikspolitisk utfordring. Det viser seg at mange nordmenn har vært involvert i de siste ti årenes globale verdensorden der privat kapital og rike mellommenn som Espstein har spilt en rolle. Det er å håpe at vi gjennom den granskning som Stortinget har vedtatt vil få kunnskap som kan bidra til å redusere det omdømmetapet norsk utenrikspolitikk har fått i den senere tid. Granskingen må både omfatte de ulike enkeltpersonenes rolle og en klarlegging av utenrikstjenestens og bistandsbransjens bruk av penger. Et viktig spørsmål er om det er noe ved vårt utenriks- og  bistandssystem som bidrar både til uvettig pengebruk og en form for sirkulasjon av bestemte «elitepersoner». Tidligere stortingsrepresentant Michael Tetzschner sier det så sterkt at Epstein saken ikke bare handler om enkeltpersoner knyttet til Epstein-nettverket, «men om et helt mønster av norsk utenrikspolitikk og bistandpolitisk selvforståelse».

En stor utfordring for det internasjonale samfunn og dermed også for norsk utenrikspolitikk er klimaforandringer og den internasjonale kampen mot fattigdom. Dette arbeidet er viktig for å skape vekst og bedre styresett i underutviklede land og må sees i sammenheng med vår egen politikk og sikkerhet. Klima- og naturkrisen kan bare løses om land samarbeider på bred front. For å håndtere klimautfordringene må både internasjonale og nasjonale politikerne bli bedre til å tegne bilder av hvor viktig en grønn fremtid er. Det er nødvendig for at det både internasjonalt og nasjonalt skal bli enighet om å føre en tillitsbasert og kunnskapsbasert klimapolitikk. Når det gjelde Ukraina-krigen finns det ikke enkle tiltak for å stoppe Russland 200 år gamle mål om å dominere landet for å jakte en ny storhetstid. Det er bare å håpe at dagens fredsforhandlinger fører frem ved at USA legger enda større press på Russland og at Russland erkjenner at en videre krig koster for mye. Men dagens situasjon viser ikke tegn til reell forhandlingsvilje, snarere søker russerne å påvirke amerikansk tilnærming i russisk favør. Det virker som om Putin slik diplomaten Kai Eide sier «har låst seg inn i en situasjon hvor alt annet enn hans maksimalistiske krav blir betraktet som et nederlag».

Hovedutfordringen  

Når USA ikke vil være garantist for den liberale verdensorden, så får andre land ta ansvar. For Norge bør den utenrikspolitiske strategien være som leder av Fridtjof Nansens Institutt Iver Neuman sier ,«forpliktende internasjonalt samarbeid med de andre nordiske statene, søke medlemskap i EU og arbeide for å redde den liberale verdensorden».

Det Norge kan bidra med for Ukraina er å videreføre den økonomiske og militære støtten og å sørge for at Russlands krigskostnader øker.