Et balansert syn på cellekontoret

Trond Ramsøskar er interiørarkitekt MNIL ved Monn interiørarkitekter.

SYNSPUNKT. Dagens utforming av arbeidsplasser er drevet av fire krefter: teknologi og krav til henholdsvis økonomi, fleksibilitet og samhandling. Bruken av lokalene styrer innredningen – ikke omvendt – og slik må det være.

Digitalisering er hoveddriveren. Åpne landskap har vokst frem fordi de reduserer arealbehovet og dermed kostnadene, har få begrensinger i form av vegger og andre strukturer og forenkler samarbeid. Overgangen mellom samhandlingsarenaer, arbeidsplass-soner og rene sosiale soner er glidende.

Hele verdikjeden har innrettet seg på denne utviklingen. Møbelprodusentene leverer frittstående og flyttbare møbler til store, åpne rom. Vi har fått flyttbare møterom, flyttbare stillerom og fleksible modulmøbler. Det er ingen overdrivelse å si at kontoret er blitt et flerfunksjonsrom som er i stadig endring. Det som kan forandres, blir forandret.

Men alt kan ikke flyte. I praksis viser det seg at den grenseløse fleksibiliteten kan bli en ny utfordring heller enn en god løsning for et arbeidsliv i forandring. Organisasjoner med høy endringstakt har behov for at noe er stabilt. Stadige endringer utløst av manglende fysiske rammer virker forstyrrende på organisasjonens liv og arbeidsprosesser. Organisasjonen får aldri «satt seg».

Egentlig sier det seg selv: Et rigid oppsett bestående av bare cellekontorer fungerer dårlig i de fleste sammenhenger, men det gjør også det totale frislippet der fleksibiliteten er enerådende.

De beste løsningene ligger som regel et sted mellom ytterpunktene. I mange tilfeller treffer man godt med f.eks. 60 prosent fleksible plasser i åpent landskap, 20 prosent prosjektområder og 20 prosent lukkede rom/pods eller cellekontorer. Kombinert med demonterbare systemvegger og fleksibel infrastruktur, vil man på den måten både dekke behovet for løpende endringer og behovet for faste, avskjermede arbeidsplasser.

I dag krever markedet organiske arbeidsmiljøer uten altfor stramme oppsett. Det kan for eksempel dreie seg om en sosial kjerne midt i lokalet med skjermede arbeidsplasser i ytterkant – eller omvendt. Det kan være svært utradisjonelle fellesområder kombinert med arbeidsplasser i to fløyer – én aktiv og én skjermet.  Men det kan også være lokaler med bare cellekontorer. Listen kan forlenges: Poenget er å utvikle løsninger som dekker oppdragsgivers definerte behov.

Cellekontoret har lenge vært betraktet som lite fremtidsrettet. Jeg mener det er på tide å tone ned ulempene slik at vi kan dra nytte av fordelene. Det finnes i alle fall tre grunner til å revurdere løsningen:  

• Beredskapstiltak: Egenberedskap er et viktig tema både for enkeltindivider og bedrifter. Åpne landskap har sine svakheter i gitte situasjoner, og utformingen av arbeidsplasser er derfor relevant i et beredskapsperspektiv. I det siste har jeg registrert at mange beslutningstakere er opptatt av temaet.

  Ved en total nedstengning betyr det lite hvordan arbeidsplassen er organisert, men vi må ta høyde for scenarier av ulik alvorlighetsgrad på skalaen fra et normalt fungerende arbeidsliv til arbeidslivet slik vi opplevde det under Covid 19.

  Det er ingen tvil om at lukkede kontorer er mest skjermet. De er fordelaktige både når influensaen herjer og når medarbeideren føler seg litt småsyk.

• Etterlengtet konsentrasjon: Det går mange historier om folk som velger hjemmekontor fordi det fysiske arbeidsmiljøet er for urolig og avbrytelsene for mange. Flere ønsker seg en kontorarbeidsplass som minner om det isolerte hjemmekontoret. Dette kan vi kanskje tolke som drømmen om retur til cellekontoret.

  I utgangspunktet er hjemmekontoret en god løsning, men kostnaden er at fellesskap og bedriftskultur svekkes. Dette er en av årsakene til at mange bedrifter strammer inn regelverket knyttet til arbeidssted. Det er selvsagt vanskelig å tallfeste den nevnte kostnaden, men en utydelig bedriftskultur med dårlig fellesskapsfølelse er noe enhver leder ønsker å unngå.

  Skal arbeidsgiverne lykkes med å trekke folk tilbake fra hjemmekontoret, må de skape rammer for ro og konsentrasjon. Cellekontoret er en av løsningene, men selvfølgelig ikke den eneste.  

• Alle jobber ikke i callsentre: Det finnes mennesker som ikke trives i store kontorlandskap, og det finnes arbeidsoppgaver som ikke passer der. De fleste bedrifter har et varierende antall medarbeidere som ikke samhandler mye med andre eller som har jobber med høye krav til konfidensialitet. Det siste gjelder bl.a. HR-ansatte, helsepersonell, advokater og ulike typer rådgivere og konsulenter. For disse er avskjermede arbeidsplasser et must og cellekontoret en naturlig løsning.

Hensikten med dette innlegget er ikke å markedsføre cellekontoret, men å påpeke at lokaler som skal tåle svingninger i bemanning, sykdomsbølger og varierte roller bør planlegges med diversifiserte arbeidsplasser. Det er ikke snakk om enten eller, men både og. Forskjellige roller, personligheter og funksjoner har ulike behov. Disse kan bare dekkes ved å tilby en god mix av arbeidsplasser – cellekontorer inkludert.