Hva har skolen sluttet å levere?

SYNSPUNKT. Hvem bestemte at skolen skulle bli slik?  

PISA og den norske skolen

Ståle Langvik er lektor og styremedlem i Nasjonalt senter for aldring og helse. Før han gikk tilbake til klasserommet, arbeidet han med ledelse i norske velferdsinstitusjoner. Han har dermed erfaring både fra rommene der systemene utformes og fra hverdagen der konsekvensene skal håndteres. Langvik har i fire artikler delt sine refleksjoner om PISA og norsk skole i Dagens Perspektiv. 

LES MER:

•  Elevene som ikke er med i PISA-tallene

• Læreren i spagaten

• Når systemet svarer med mer system

Ingen.

Ingen strategier ble laget for å gjøre skolen dårligere til å lære barn det mest grunnleggende.

Likevel viser Riksrevisjonen at andelen elever med svake grunnleggende ferdigheter har steget kraftig siden 2015. Det er kanskje det mest ubehagelige ved utviklingen, og den trenger ikke ha vært planlagt for å være virkelig. 

Så hva gikk tapt på veien?

Løftet

Barn velger ikke selv om de skal gå på grunnskolen. Det er fellesskapet som pålegger dem ti år med skolegang, og samtidig har bestemt hva opplæringen skal gi dem. Opplæringslova sier at elevene skal utvikle «kunnskap, dugleik og haldningar som gjer at dei kan meistre livet sitt og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».

Det er store ord og et fint løfte. Lesing, skriving og regning er ikke hele innholdet, men de er viktige verktøy som gjør mye av resten mulig. Et barn som strever med å forstå en tekst, får også vanskeligere tilgang til kunnskapen, fellesskapet og mulighetene skolen skal åpne.

Utdanningsfilosofen Gert Biesta minner oss om at skolen skal mer enn å lære bort fag. Han beskriver tre oppgaver: kvalifisering, sosialisering og subjektivering.

Barna skal lære noe, bli en del av et fellesskap og utvikle seg som selvstendige mennesker. Det er verdt å ha med seg når PISA-tallene diskuteres. Barna er mer enn det en prøve kan måle, og skolen er mer enn resultatene i lesing og matematikk.

Men nettopp fordi skolen skal gi mer enn det som kan telles, er det alvorlig når så mange elever går ut av grunnskolen med svake ferdigheter i lesing, skriving og regning. Da handler det ikke bare om resultater. Det handler også om at fellesskapet ikke har klart å gi alle det grunnlaget for videre utdanning, arbeid og deltakelse som vi har lovet dem.

Tegnene

I PISA 2025 lå 34 prosent av norske 15-åringer under nivå 2 i lesing, og 38 prosent i matematikk. Nivå 2 er ikke en karakter, men den grensen PISA bruker for hva elever bør mestre for å være godt rustet til videre utdanning og arbeidsliv. Ti år tidligere var andelene 15 prosent i lesing og 17 prosent i matematikk. Gruppen som ligger under denne grensen, er altså mer enn doblet i begge fag siden 2015.

Men heller ikke disse tallene viser alle elevene. I artikkelen «Eleven som ikke er med i PISA-tallene», skrev jeg om de 10,4 prosentene som ikke fikk delta i den norske PISA-undersøkelsen. OECDs grense er fem prosent, og organisasjonen advarer om at den høye andelen som ikke deltok, kan ha gjort de norske resultatene bedre enn de ellers ville vært.

Tilbakegangen er heller ikke bare særnorsk. Norge, Island, Finland og Danmark er blant OECD-landene som har falt mest siden 2015, og gjennomsnittet for OECD har også gått ned. Forskerne bak PISA peker ikke på en enkelt forklaring, men på flere samfunnsendringer, blant annet nye medievaner, digitalisering og sosial ulikhet.

Tallene forteller ikke hele historien om norsk skole, men de forteller at stadig flere elever står svakt i noen av ferdighetene som skulle hjelpe dem videre.

Forvitringen

Samfunnet endrer seg, og skolen må følge med. Nye oppgaver har kommet til: digital kompetanse, inkludering, vurdering, dokumentasjon og stadig større krav til tilpasset opplæring. Hver for seg er de godt begrunnet.

Men skoledagen har fortsatt bare et visst antall timer. Det samme gjelder oppmerksomheten til lærere og ledere. Når noe nytt skal inn, må noe annet få mindre plass.

Det er her læreren settes i spagaten: Strategidokumentene kan romme både og, men skolehverdagen må velge enten eller.

Det er sjelden noen bestemmer hva som skal vike. Det skjer litt etter litt, i små valg gjennom skoledagen og skoleåret. En time her. Litt mindre øving der. Litt mindre tid til fordypning. De fleste slike valg er for små til å bli politiske saker, men summen av dem kan over tid forandre skolen.

Hvordan kan en skole gradvis bli en annen uten at noen har bestemt at den skal bli det?

NOU 2026:10 Fellesskolen peker på nettopp dette paradokset. Utvalget skriver at summen av mange godt begrunnede endringer kan ha blitt mer enn skolen faktisk har hatt kapasitet til å håndtere. Skolen beskrives som en kompleks institusjon der det ikke finnes noen enkel sammenheng mellom tiltak og resultater.

Når resultatene svikter, svarer systemet gjerne med mer system. Men også nye, gode tiltak må finne plass i den samme skolehverdagen.

Og kanskje er det knappeste godet i skolen verken planer, ambisjoner eller nye tiltak, men tid.

Tid

De fleste av elevene som deltok i PISA våren 2025, hadde begynt i første klasse høsten 2015. Da skolene stengte våren 2020, gikk de i femte klasse. Resultatene i norsk skole hadde begynt å falle allerede før pandemien, selv om pandemien ser ut til å ha forsterket utviklingen.

Sommeren 2025 var de ferdige med grunnskolen. Først høsten året etter kom PISA-resultatene.

Et departement kan revidere en strategi. Et direktorat kan rette et måleinstrument. Et barn kan ikke gå femte klasse om igjen.

Institusjoner kan undersøke hva som har gått galt, endre kurs og prøve på nytt. Nye planer kan skrives, tiltak kan justeres og feil kan rettes. Det er nødvendig. Slik skal et samfunn lære.

Barnet har også nye muligheter. Mennesker kan lære senere, hente inn det tapte og finne nye veier. Men de får ikke disse skoleårene tilbake.

Et barn får bare gå på grunnskolen en gang.

Porten

Siste skoledag i juni går en jente og en gutt ut porten for siste gang. De var seks da de kom inn. Hun har vitnemålet i sekken, uten å ha åpnet det. Han har allerede glemt jakka med sitt vitnemål i garderoben.

Ti skoleår er gått. Fellesskapet har hatt ansvaret for opplæringen deres.

Nå går de videre.

I august kommer nye seksåringer inn gjennom den samme porten, med sekker som er litt for store, navn på matboksene og hele skoleløpet foran seg.

Skolen skal gi dem kunnskap og ferdigheter. Den skal hjelpe dem inn i fellesskapet og ruste dem til å finne sin egen plass i verden.

Ti år senere vil også de gå ut gjennom porten.

Da gjenstår det enkleste og vanskeligste spørsmålet:

Holdt vi det vi lovet?