Hvor sårbart skal Norge bli i KI-alderen?

Nicolai Andersen jobber med digital vekst og kunstig intelligens i Curamando. 

SYNSPUNKT. En av mine sommertradisjoner er å høre Karl Bomann-Larsen fremføre Terje Vigen på Lyngør. I år festet én tanke seg mens jeg hørte på.

Norge har aldri vært selvforsynt.

Ibsens dikt er lagt til Napoleonskrigen, da den engelske blokaden stengte oss ute fra handel. Terje Vigen ror over Skagerrak for å skaffe korn til familien sin. Norge opplevde hungersnød, ikke fordi vi var avhengige, men fordi avhengigheten var ensidig.

Jeg tror det ligger en lærdom her, også for hvordan vi tenker om kunstig intelligens.

Europas avhengighet av amerikansk teknologi er blitt et stadig viktigere spørsmål om sikkerhet og selvråderett. Utviklingen innen KI har gjort spørsmålet enda mer aktuelt. Jeg tror ikke spørsmålet er om Norge eller Europa skal bli selvforsynte på KI. Spørsmålet er hvor vi trenger kontroll og hvor vi trenger reelle alternativer.

Ingen land utvikler alt selv. Vi importerer mat, legemidler, teknologi og energi. Vi lever av handel, samarbeid og spesialisering. Det nye er at KI er i ferd med å bli en grunnleggende teknologi, på linje med Internett og databrikker. Allerede i dag brukes KI i norske virksomheter til alt fra offshore og industri til helse og logistikk. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bruke KI, men hvordan vi unngår å gjøre oss unødig avhengige.

KI er ikke én teknologi. Vi snakker ofte om KI som om det var ett produkt, men egentlig består den av flere lag som bygger på hverandre. Skal vi forstå hvor Norge trenger kontroll og alternativer, må vi se på lagene hver for seg, og på hvordan de henger sammen.

KI gjør oss avhengige på flere nivåer

Det første laget er infrastrukturen: brikker, datasentre, strøm og skyplattformer. Her er Europa langt fra selvforsynt, og Norge enda mindre. Norge har god tilgang på kraft, kjølig klima og gode forutsetninger for datasentre, som vi må utnytte riktig.

Vi må unngå at Norges rolle begrenses til å levere kraft mens andre eier datasentrene, teknologien, kundene og verdiskapingen. Datasentre handler ikke bare om kraft, men om hvem som kontrollerer infrastrukturen. Den norske forskeren og KI-eksperten Inga Strümke har sammenlignet datasentre med våpenfabrikker, fordi de bare er så trygge som geopolitikken rundt dem.

Vi trenger reelle alternativer

Det neste laget er modellene. En KI-modell er motoren i et KI-system. ChatGPT, Claude og Gemini bygger på språkmodeller. Mye av den største verdien, både kommersielt og for samfunnet, vil komme fra mer spesialiserte modeller i energisektoren, helsevesenet, industrien, den maritime næringen og forsvaret.

Målet kan ikke bare være en europeisk kopi av ChatGPT. Det viktigste er å vite hvilke modeller vi må kunne utvikle eller forstå selv, og hvor vi trenger reelle alternativer.

Nye modeller kommer på løpende bånd. Åpne modeller blir stadig bedre. Å trene de største grunnmodellene krever fortsatt enorme investeringer. Det som er blitt enklere, er å bruke, tilpasse og drifte modeller.

Teknologien er fortsatt ung, og utviklingen går dessuten raskere enn de fleste av oss klarer å ta inn. Derfor er det for tidlig å konkludere med at Europas muligheter allerede er borte.

Kollegene mine i Q42, Eidras teknologimiljø i Nederland, testet nylig åpne modeller mot de ledende amerikanske tjenestene. Forsøket viste at åpne modeller er reelle alternativer, og hvordan de brukes betyr minst like mye som hvilken modell som velges.

Verdien skapes når KI tas i bruk

Verdien oppstår først når modellen kobles til virksomhetens data, systemer og arbeidsprosesser, håndterer fagspråket og fungerer sammen med menneskene som skal bruke den. Dette er anvendelseslaget. Og når gode modeller blir tilgjengelige for stadig flere, flyttes mer av verdien nettopp hit: til hvem som klarer å gjøre modellen nyttig, ikke til hvem som bygde den.

Vi trenger derfor ikke eie alle modellene, så lenge vi bygger de beste løsningene der vi allerede har sterke fagmiljøer, virksomheter og data. Men det forutsetter at modellene kan driftes under vår kontroll eller byttes ut hvis pris, tilgang eller politiske rammer endres. Bygger vi kritiske løsninger tett inn mot en lukket modell eid i USA eller Kina, låser vi oss bare til en ny form for ensidig avhengighet.

Norge har lykkes med spesialisering før

Norge har stått overfor noe lignende før. Da oljenæringen ble bygget opp, forsøkte vi ikke å kontrollere hele verdikjeden. Samspillet mellom industri, forskning og myndigheter gjorde leverandørindustrien verdensledende. Små land trenger ikke være best på alt for å bli verdensledende på noe.

For de fleste virksomheter er oppgaven heller ikke å bygge egne språkmodeller, men å bygge egen kompetanse: å ha kontroll på dataene, forstå prosessene og lage løsninger som skaper verdi.

Det offentlige må prioritere sammen med næringslivet

Erfaringen fra olje- og havnæringene viser også at dette ikke kan overlates til enkeltbedrifter alene. Det offentlige har en egen rolle, ikke først og fremst å bevilge mer penger, men å tørre å prioritere sammen med næringslivet. Datasentrene er et godt eksempel: her må vi bestemme hvem vi slipper inn, på hvilke vilkår, og hva vi krever tilbake. Like viktig er det å være en krevende kunde og å forvalte norske fellesdata klokt i stedet for å gi dem bort.

Det er forskjell på samarbeid og ensidig avhengighet. Avhengighet er uunngåelig, ensidig avhengighet er et valg.

Derfor bør politikere, næringsliv og forskningsmiljøer stille tre enkle spørsmål:

• Hva kan vi trygt kjøpe?

• Hvor trenger vi reelle alternativer?

• Og hva har vi ikke råd til å miste kontrollen over?

For til syvende og sist handler ikke dette om KI. Det handler om hvilket handlingsrom Norge ønsker og trenger. Vi kommer aldri til å eie alt. Men vi bør eie nok til at vi fortsatt har et valg.