Innovasjonsutfordringer i Norge

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har lang erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Grund skriver fast i  Dagens Perspektiv.  Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Det er stor grad av enighet om at innovasjon er nødvendig for å holde det norske samfunn og økonomien bærekraftig på lang sikt.

Vi skal håndtere overgangen fra et samfunn basert på  en ressursbasert økonomi til en kunnskaps - og teknololgidrevet økonomi. Den økonomisk lønnsomme olje- og gassnæringen skal trappes ned til en grønnere framtid. Samtidig strever Norge, som andre europeiske land, jfr. Europakommisjonens Draghi rapport, av at vi er for dårlige til å omsette vår digitale modenhetsteknologi til å skape tilstrekkelig verdiskapning.

Norge er i en situasjon hvor en må ha innovasjon på mange områder bl.a. i offentlig sektor. Vi får flere omsorgstrengende eldre og økte utgifter til omsorg. Samtidig blir det færre yrkesaktive. Prognoser antyder at vi er på vei mot en situasjon der statens utgifter vil  overstige inntektene og at det blir mangel på kompetent arbeidskraft i mange sektorer. For å håndtere utfordringene må offentlige aktører være innovative og tenke nytt og skape rom for noe som er originalt eller forbedre det som allerede finnes innen helse, høyere utdanning og kultur. 

Hva er innovasjon?

Det er vanlig å skille mellom ulike former for innovasjon – som sosial innovasjon, politisk innovasjon, teknologisk- og medarbeiderinnovasjon og brukerdrevet innovasjon. Gjennom innovasjon kan vi få de ressurser som ligger latent i folk og virksomheter til å møte drivkreftene i fremtidens komplekse samfunns- og arbeidsliv.

Det  er viktig å være bevisst at innovasjon ikke er det samme som å finne på noe helt nytt. Ofte handler innovasjon om små forbedringer eller å kombinere ting på nye måter. Det politisk-administrative Norge kan bidra til innovasjon i offentlig sektor ved at lover og forskrifter og andre politiske rammebetingelser legger forholdene best mulig til rette for innovative tiltak.  På teknologiområdet har Norge store ambisjoner. Målet er at Norge skal bli verdens beste digitaliserte land innen 2030. Det krever at vi på ulike politikkområder som offentlig forvaltning, helse, høyere utdanning og kultur klarer å utnytte de mulighetene ny teknologi gir.

På virksomhetsnivå har ledere på de ulike områder et ansvar for å utvikle en innovativ og kompetanseorientert kultur. Norges store innovasjonsutfordring er at vi må klare å styre, organisere og lede ved at vi forstår samfunnets og brukernes behov og klarer samspillet med å ha gode ideer og foreta klare prioriteringer. Deretter kan det gjennom lovgivning og god pedagogikk, som fremmer teknologi og utvikling av nye samarbeidsformer, mobiliseres institusjoner og menneskelige ressurser som høster effekter og gevinster.

Det beste eksempelet på innovasjon i politikk og offentlig sektor er at myndigheter sikret nasjonal kontroll over oljefunnet i Nordsjøen og klarte å gjøre store olje- og gassfunn til langsiktig samfunnsbygging i stedet for å havne i mange av problemene som har rammet andre ressursrike land. Det innovative lå ikke bare i teknologien, men særlig i hvordan staten organiserte eierskap, skattelegging og kompetanse. Viktige innovasjonsverktøy var at staten beholdt kontroll over ressursene, opprettelsen av Statoil, etablering av oljefond og handlingsregel.

Innovasjon i offentlig forvaltning  

Samfunnsoppdraget til offentlig forvaltning er å iverksette politiske vedtak og forvalte samfunnets ressurser til det beste for innbygerne, innenfor lover, regler og demokratiske prinsipper. Innovasjon dreier seg om hvordan det utvikles nye løsninger, tjenester, arbeidsmåter og politikk for å møte samfunnsutfordringene bedre. Norge har en omfattende  forvaltning som i stort har gjort en god jobb med at politiske beslutninger blir gjennomført,  at innbyggerne får nødvendige tjenester, og at samfunnet styres på en lovlig, effektiv og rettferdig måte. Forutsetningen for å få en effektiv og innovativ offentlig forvaltning i et demokrati er å få et godt samspill med politikere. Forvaltningen må for eksempel hjelpe politikerne med å håndtere motkrefter og omkamper når det er vedtatt å gjennomføre store offentlige prosjekter som krever helhetlig og langsiktig planlegging og styring.

Innovasjonsutfordringen er at arbeidet er for mye preget av byråkrati og lav risikovilje. For meg er forvaltningen og kontrollens kunst å styre det som faktisk må styres, og ha rygg til å slippe resten. Det krever igjen innovasjon i form av systematisk arbeid med de ansatte, teknologi, arbeidsprosesser, ledelse og kultur. Innbyggere må involveres på nye måter. Gjennom god bruk av kunstig intelligens og digitalisering kan vi få til bedre arbeidsmåter. Å digitalisere og ta i bruk kunstig intelligens er ikke mål i seg i selv, men et  virkemiddel for å få verdiskapning og økt effektivitet. Den kritiske suksessfaktor for innovasjon er å utvikle faglig og menneskelig kompetanse og en nysgjerrighetskultur som får offentlig ansatte  og organisasjoner til å være opptatt av å få til forbedringer og nye løsninger. Forvaltningen må bidra til at virksomheter utvikles til å bli lærende og endringsorienterte organisasjoner som håndterer usikkerhet. Gjennom lovgivning og regelverk og i rollen som arbeidsgiver kan forvaltningen gi handlingsrom og insentiver til innovasjon. Jo bedre samspill mellom politikk, forvaltning og de enkelte offentlige virksomhet, jo  lettere er det å få til gode resultater. Det er et paradoks at offentlig forvaltning og offentlige virksomheter ofte møter byråkratisk treghet med ytterliggere utbygging av de «byråkratiske» virkemidlene – som regler og mer rapportering og kontroll og flere i stab. Offentlige forvaltning og andre offentlige organisasjoner burde lære mer av avanserte kunnskapsintensive organisasjoner med verdibasert ledelse, lagarbeid og en innovativ organisasjonskultur. Vår forvaltning bør lære av Finland og utvikle nye former for samarbeid og samordning gjennom eksperimentering og digitalisering. Det må utvikles en tillitsbasert kultur der prøving og feiling er en måte å lære på, og der det er aksept og kultur for å prøve ut nye tiltak og erkjenne at feil kan skje.

Innovasjon i helse

Norsk helsetjeneste og helsepolitikk har mange sterke sider. Resultatene  er gode sammenliknet med andre land. Den store utfordringen som krever innovasjon er mangelen på kvalifisert helsepersonell. For å minske gapet mellom behov for helsepersonell og anslått tilgang trengs det innovasjon for å klare å bruke de ansatte og teknologien best mulig Regjeringen har akkurat lagt fram en helsepersonellplan med over 140 tiltak for å løse denne utfordringen. Dette er en plan som er mer innovativ enn tidligere bemanningsplaner da den kombinerer bedre bruk av teknologi, kompetanseutvikling, og organisasjonsendringer i en langsiktig strategi. Målet er å endre arbeidsdagen til helsepersonell ved at tiltakene antas å føre til at vi får til en langt bedre oppgave- og ansvarsfordeling mellom ulike personellgrupper og utøvelse av bedre faglig ledelse og god bruk av velferdsteknologi. Viktige teknologiske tiltak er bruk av elektroniske pasientjournaler, videokonsultasjoner, helseapper og bruk av kunstig intelligens i den faglige behandlingen. Leger, sykepleiere og andre helseprofesjoner må få bruke kompetansen sin til det de er utdannet som. Samtidig må vi bli flinkere til å ta i bruk andre yrkesgrupper til oppgaver som ikke krever helsefaglig spesialkompetanse. Økt bruk av velferdsteknologi setter de ansatte i stand til å håndtere den digitale revolusjonen. Dette bør igjen føre til at en kan behandle flere pasienter i eget hjem. For å få til omfattende digitalisering og bruk av virtuelle helsetjenester må det utvikles nye måter å organisere og finansiere på. Finansieringsordninger må utformes slik at de stimuleres til løsninger på tvers av siloer.

Strukturelt  slites det med å få til et best mulig samspill mellom politikere, ledere og fagfolk, og med at det er forskjellige eiere av primær- og spesialisthelsetjenesten. Her er det et  stort behov for innovasjon. På sykehusområdet har vi gjennom mange år sett at det er vedvarende uenigheter om rollefordelingen i styringen. Helseforetasmodellens intensjon om Stortinget som et “strategisk overordnet organ” og foretakene som “selvstendige strategiske aktører” har bare i begrenset grad blitt gjennomført. Utviklingen har i stedet vært preget av økt politisk involvering, og mer detaljert styring. Dessuten har vi ikke klart å legge forholdene til rette for å få til helhetlige pasientforløp. Ulike tiltak, som har blitt bruk for å hindre at pasientene blir kasteballer mellom helseforetak og kommuner, har ikke vært vellykket. Spørsmålet nå er om Helsereformutvalget som om kort tid skal legge fram sitt forslag til fremtidig styring, organisering og finansiering av helsetjenesten klarer å legge fram en plan som regjeringen og et flertall i Stortinget kan slutte seg til. 

Innovasjon i høyere utdanning

Behovet for innovasjon i høyere utdanning er stort fordi samfunnet, arbeidslivet og teknologien endrer seg raskere enn tidligere. Høyere utdanning må ikke bare formidle eksisterende kunnskap, men også utvikle nye måter å lære, forske og undervise og samarbeide på. Digitalisering og kunstig intelligens og utvikling av nye plattformer må  få store konsekvenser for alt som skjer i høyere utdanning. Det må skje en kontinuerlig fornyelse av studieprogrammer og undervisningsformer for å sikre at fremtidens studenter får relevant utdanning. Klima- og demografiske endringer, helseutfordringer og geopolitisk usikker krever at både undervisning, forskning og formidling legger mer vekt på tverrfaglig kunnskap. Forelesninger på nett og bruk av digitale læringsformer er bare starten på en utvikling der det iscenesettes ulike læringsprosesser, arenaer og diskusjoner basert på ulike teorier og forståelse av læring. Den viktigste innovasjonsarenaen for universiteter og høyskoler er å utvikle samspillet med arbeidslivet. Det å styrke livslang læring er en viktig form for innovasjon fordi stadig flere må oppdatere kompetansen flere ganger gjennom yrkeslivet. Når det gjelder strukturen i høyere utdanning må det vurderes om vi bør ha færre og kvassere institusjoner for å gi oss det kompetanseløftet vi trenger. 

Innovasjon i kultur, kunst og media

Kultursektoren trenger innovasjon for å nå nytt publikum og utvikle nye utrykksformer og arbeidsformer og håndtere den økende internasjonale konkurransen. Nye teknologier, demografiske endringer og endrete publikumsvaner krever nye måter å skape og formidle på. Kvalitet og innovasjon i kultur og kunst og media oppstår gjennom et samspill mellom de politiske og økonomiske rammebetingelser og virksomhetene og medarbeidernes  ideer. Digitaliseringen, kunstig intelligens og konkurransen fra globale aktører som Google,You Tube og Nettflix,  er i ferd med å endre både produksjons- og forbruksmønstret. På makronivå er det behov for en tydeligere politikk, som legger forholdene enda bedre til rette for at kulturarbeidere, kunstnere, intellektuelle og media klarer å skape gode resultater.

Publikums medievaner endrer seg raskere enn noen gang. Teknologi og forretningsmodeller forandres løpende og internasjonale aktører står bak en stadig større del av forbruket av medier i Norge Det kreves  aktive tiltak og gode ferdigheter fra mediepolitikere og andre medieaktører for å posisjonere norsk medier (og norsk kultur). Det kreves mye innovasjon for at vi i fremtidens digitale samfunn får et kvalitativt tilbud av norsk kultur, kunst og media.

.