Jan Grundt: Forholdet mellom politikk, følelser og tillit

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv skriver han om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Politikk handler om hvordan vi organiserer oss som samfunn og hvordan vi bestemmer hva som er viktig å prioritere. Politikk handler både om de formelle samfunns orienterte spillereglene som vedtas gjennom lover, økonomiske valg og etablering og styring av institusjoner og hvordan politiske aktører appellerer til følelser som håp, frykt, sinne eller stolthet.

Fra atferdsvitenskapen vet vi at følelser, miljø og sosiale faktorer påvirker beslutningene våre. Derfor er det viktig å bruke emosjonelle midler for å mobilisere velgere og samfunnsaktører til å nå politiske mål, bygge fellesskap og det å skape motstand mot forhold samfunnet ikke vil ha. I politiske prosesser er det viktig å treffe tillitsbaserte beslutninger. Tillit er noe av det skjøreste og viktigste vi har for at vårt demokratiske styringssystem skal fungere. Det er selve limet i vårt samfunn. Velgere bør stole på at politikkens mange aktører handler til samfunnets beste. Tilliten har vært vårt viktigste våpen - viktigere enn oljen - for å ha et samfunn som sikrer at skattepengene blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvorfor og hvordan det i politikken jobbes både med å håndtere kravene til tillit og til å mobilisere politiske aktørers følelser på en god måte.

Politikkens rammer, logikk og kultur 

Politikere er demokratiske aktører som på vegne av folk skal treffe beslutninger for å håndtere innbyggernes og samfunnets utfordringer, og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene. Samfunnsutviklingen må påvirkes i tråd med verdier som likhet, frihet, tillit og fellesskap, velgernes oppfatninger og partiprogrammer og de rammer som økonomi, klima, bærekraft og teknologi setter. Uenigheter mellom ulike grupper må håndteres på en sivilisert måte, og feil må kunne korrigeres. Det må styres og ledes og prioriteres i et opprørt hav, og utøves makt ved at politikerne forstår sin tid og samfunnets psykologi.

Det ligger i politikkens kultur og logikk at politikere ikke bare har ideologiske oppfatninger, men også bestemte oppfatninger om valg av virkemidler og de vil vise handlingsevne når en politisk sak kommer på dagsorden. Politikere vil ha oppmerksomhet på saker som er viktige for gjenvalg og de drives av alt fra edle idealistiske mål til personlig maktbegjær. Det at politikere er på valg gjør at politikk lett får en kortsiktighets kultur og det er lett å prioritere raske resultater fremfor tiltak som gir langsiktige gevinster. Det kan være en årsak til at vi verken i forkant av 22. juli tragedien eller Korona krisen hadde tatt alvorlig nok hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap.

Politikkens største utfordring er å klare å balansere mellom kortsiktige og langsiktige hensyn og å klare å bevare tillit, rettferdighet og samarbeid i en stadig mer kompleks og polarisert verden. Med president Trumfs politikk endres rammebetingelsene for utforming av politikk, Den kognitive samfunns pakten om at felles erkjennelse og delt kunnskap nås gjennom en fornuftsbasert debatt og bruk av gyldige argumenter er nå brutt i amerikansk politikk. Videre har retorikken som professor Jan Kjeldsen skriver i Dagens Perspektiv fått en kolossalt viktig politisk betydning og Trumps politiske retorikk er tegn på moralsk forfall. Som professor Raino Malnes sier kan Machiavelli brukes til å forklare det det moralske forfallet i dagens internasjonale politikk. «Politikk dreier seg om å skaffe, beholde og styrke makt». Det betyr igjen at «du ikke kommer fra politikk med rene hender». I følge Machiavelli må politikere ha evnen til å handle kraftfullt og være fleksible og «kyniske» når det trengs.

Politikk og tillit 

Norge er et land preget av høy tillit. Når vi kom ut av pandemien med få dødsfall, i motsetning til for eksempel Storbritannia, pekes det på at befolkningens store tillit til myndighetenes tiltak var viktig. Som Korona-kommisjonen beskrev, henger våre gode resultater i håndtering av pandemien mye sammen med at «befolkningen har høy tillit til hverandre og til myndighetene».

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høy i Norge, er det tegn på sviktende tillit mellom velgere og politikere. For mange politikere har de senere år vist sviktende dømmekraft bl.a. med å jukse med reiseregninger og pendler boliger. Som politikere i andre land loves det ting som ikke lar seg gjennomføre. Som den tidligere danske statsråden Bertel Haarder sier: «Politik er som en donkraft: Når der oppstår nye behov vil politikerne bevilge midler for å løse de». Kjernen i den nordiske samfunnsmodellen er stor tro på politikkens muligheter. Tidligere statsråd og maktforsker Gudmund Hernes sier det så sterkt: «Politikk er menneskenes forsøk på å få styr på historiens gang, slik at historien ikke er noe vi kan la drive, men sammen må skape». Utfordringen er å få dette til. Derfor er det mange som er uenige i politikkens store ambisjoner. Professor Janne Matlary sier det så sterkt: «Politisering - at alt blir presentert som politisk relevant - er et demokratisk problem, men vi merker det nesten ikke, for det er sjelden noen stopper opp og sier at dette har ikke noe med politikk å gjøre».

Politikkens store tillitsutfordring er at det må manøvreres og kommuniseres og erkjennes at det er mange ønsker, konflikter og dilemmaer som må håndteres, men som ikke alltid kan løses. Politikerne har en tendens til å bruke store ord for å beskrive problemer og ambisjoner, og å være mindre konkrete i hvordan mål skal implementeres. Som i livet ellers må politikken finne den sunne mellomveien mellom ambisiøse mål og forutsetninger og utfordringer som må håndteres for å nå målene. Politikerne kan drømme stort, hvis de også klarer å handle smart. Politikken har samme utfordring som kunsten. «Det nytter ikke med store ambisjoner, hvis du ikke mestrer håndverket».

Politikk og følelser 

Forholdet mellom følelser og fornuft er et tema som analyseres i fag som psykologi, filosofi og økonomi og som vi alle forholder oss til i vårt daglige liv. Det handler om hvordan mennesker og samfunnsaktører balanserer mellom hvordan man tenker og hvordan man føler og hvordan disse to kreftene påvirker våre handlinger. I et politisk demokrati som Norge, der partiene konkurrerer om velgerne, er det spesielt interessant hvordan velgere balanserer mellom fornuft og følelser når de skal velge politisk parti. Politisk atferd handler både om logiske vurderinger og emosjonelle reaksjoner. Den rasjonelle velgermodellen betyr at velgere vurderer styrker og svakheter ved partier og kandidater dvs. bruker fakta, statistikk og analyser. Den følelsesorienterte modellen betyr at sympati og tillit til politiske ledere og følelse av tilhørighet til grupper og identitet er avgjørende for valget.

Det sentrale i et politisk demokrati er at det er åpne løpende diskusjoner mellom de politiske partier om hvordan politiske saker bør håndteres, og at velgerne, blant annet på den bakgrunn, bestemmer seg for hvordan de skal stemme. I de politiske debattene vil aktører alltid bruke både fornufts- og følelsesbaserte argumenter. Et partis suksess avhenger både av den fortelling partiet klarer å skape og den tillit befolkningen har til partiets politikere. De partier og politikere som lykkes, klarer å få en utvalgt del av befolkningen til å kjøpe den virkeligheten et parti markedsfører og til at de har tillit til bestemte politikere.

Stortingsvalget 2025

I Norge nærmer 2025-valget seg, og de forskjellige partiene kommer med sine forslag til løsninger for hvordan Norge skal håndtere kombinasjonen av høy internasjonal usikkerhet og nordmenns behov for trygghet -både økonomisk, sosialt og geopolitisk. Det diskuteres og krangles om hvilke tiltak som faktisk gir de beste økonomiske resultater og stabilitet i samfunnet. Mens Høyre ønsker store skattelettelser, skaper Ap forventninger om at det skal komme nye velferdsreformer. Med den usikkerheten det er for fortsatte store bevilgninger fra oljefondet og mange «bundne>» utgifter, spesielt til forsvar og helse og omsorg, står begge partiene overfor en stor usikkerhet om løftene kan innfris.

Håpet er at de forskjellige partiene blir mer opptatt av å presentere egne visjoner og strategier enn å trekke frem forhold som skaper misnøye og besvergelse og legge ansvaret på motstanderne. Det er en uheldig side ved dagens politiske kultur at de politiske partier er for opptatt av å kritisere konkurrenter. Særlig blant den eldre del av politikerne brukes det for mye tid på å bruke historieskrivning til å angripe konkurrenter og motstandere.

Valgresultater blir sterkt påvirket av hvilke temaer som vil dominere valgkampens avsluttende fase. For Ap er det fordel med en usikker verdenssituasjon fordi da vil Aps gode utenrikspolitikere (Støre, Stoltenberg og Eide) få oppmerksomhet og gi velgerne trygghet for god styring. For Høyre er ønsket at velgerne ved at skattebelastningene reduseres, vil bry seg om betydningen av at enkeltindividene får større rådighet over egen økonomi og at bedriftene får større økonomisk frihet. For Ap har det utvilsomt vært en fordel at SP gikk ut av regjering og at Stoltenberg kom inn. Da fikk partiet en mer pragmatisk og styringsdyktig kultur. Jonas Gahr Større kunne framstå som en mye tydeligere leder og AP måtte ikke lenger inngå kompromisser med Sp og fikk bedre mulighet til å vise frem egen politikk enn når han ble dyttet rundt av LO og Sp. Den polariserende og arbeiderromantiske retorikken ble som politisk redaktør i DN Frithjof Jacobsen sier, lagt bort.

Veien fremover 

En tillitsbasert politisk kultur krever at den politiske debatt preges mest mulig av faktabaserte diskusjoner og at de ulike partiene erkjenner at deres konkurrenter også har noe å fare med. En stor utfordring- også for politikken -er at vi som individer og samfunn må tilpasse oss og klare å håndtere at internett og kunstig intelligens er blitt en integrert del av hverdagen. Internett er blitt en ukontrollert arena for mye feilinformasjon og løgner. For å unngå amerikanske tilstander med omfattende polarisering må de redaksjonelle mediene ta et stort ansvar for å forebygge og bekjempe desinformasjon, farlige konspirasjonsteorier og hatytringer slik at vi kan få en politisk debatt med balanse mellom fornufts- og følelsesbaserte argumenter. Det er gjennom argumenter og forslag til løsninger i stedet for fordømmelser og angrep vi kan bryte den skadelige logikken som har for stor rolle i dagens politikk. For politikere er det spesielt viktig å forstå velgernes følelser og å ha evnen til å argumentere og selge politikken. Det er en stor utfordring at velgere stadig mer er på vandring og ser ofte mer på enkeltsaker enn på grensen mellom rød-blå og grønn.