Radikale forslag i en desperat situasjon

Da lederen i Kommunekommisjonen Eivind Dale under Arbeids- og velferdskonferansen onsdag formiddag foredro om det enorme udekte behovet for arbeidskraft i norske distriktskommuner de kommende årene, tikket det inn en nyhetsmelding. Den omtalte enda en dyster forskningsrapport som viser at 1 av 4 kommunale arbeidsplasser i distriktene står i fare for å forsvinne fordi det ikke finnes folk. Og det i en situasjon der vi trenger mange flere, ikke færre, hender i norske kommuner.

Vi har hørt det før, mange ganger, over flere år: Fram mot 2040 vil antallet mennesker i Norge over 80 år øke med 193.000. Samtidig vil veksten av barn og unge avta – det vil bli 41.000 færre barn og unge mellom 5 og 15 år i samme tidsrom. Med andre ord: Det fremtidige gapet mellom dem som er i yrkesaktiv alder og dem som skal nyte livets velfortjente otium blir bare større og større.

Politikere, byråkrater og eksperter av ymse slag har i mange år forsøkt å finne en løsning på denne veldig varslede krisen. Og fra kommunenes interesseorganisasjon KS og fra kommuner over hele landet ropes det stadig høyere: Hjælp!

Men det ser ikke ut til at noen klarer å løse denne gordiske kommuneknuten.

I alle fall er ikke politikerne særlig gira på å ta grep som virkelig monner. For det finnes ting som kan gjøres. Problemet er at dersom man tar slike grep, så er risikoen stor for at man etter neste valg blir kastet på hue ut av både statsrådskontor og rådhus.

Noen av løsningene er egentlig ganske åpenbare. Men det dreier seg om så pass radikale grep at ekspertisen foreløpig kun hvisker om dem seg imellom:

• Flere innvandrere – fra fjerne land

• Flere fra privat sektor melder overgang til offentlig, til «kommunelaget»

• Mange flere kommunesammenslåinger

• Bruke mye mer penger på tilrettelegging  

Det blir debatten sin det, tenker jeg!

Rekrutterer fra «fjerne land»

Men dette er altså ikke bare tull.

«Kommunene kneler»

11. mars avholdt Dagens Perspektiv sin årlige Arbeids- og velferdskonferanse.

Tematikken var framtiden for kommunene våre, og dermed også framtiden for den norske velferdsstaten.

Det er i kommunene velferden leveres, og det er i kommunene det merkes om politikk virker – eller ikke.

Gjennom dagen fikk vi møte 10 skarpskodde innledere som regnet og forklarte om kommunal velferd og kommunepolitikk utfra ulike ståsted:

Leder i Kommunekommisjonen Eivind Dale, Navs kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt, kommuneanalytiker Geir Vinsand, teknolog Silvija Seres, KS-leder Gunn Marit Helgesen, kommunedirektør Bjørn Gudbjørgsrud, Fagforbundets Tarjei Leistad, generalsekretær i FFO Lilly Ann Elvestad, mangfoldsekspert Jakob Sverre Løvstad og ansvarlig redaktør Magne Lerø.

De kommende dagene skal du få møte dem alle i våre spalter.

Under Arbeids- og velferdskonferansen som Dagens Perspektiv arrangerte denne uke, snakket Navs kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt om utfordringene med å få flere folk inn i sårt tiltrengte kommunale jobber. Han kunne rolig konstatere at Norge ikke er det eneste landet i Vest-Europa som sliter med dette problemet. «Alle» gjør det. De mangler arbeidskraft – særlig til pleie- og omsorgssektoren.

En løsning som flere land – blant andre Finland – faktisk diskuterer nå, er å rekruttere arbeidskraft fra «fjerne land» i Asia og Afrika. Ja, for i Europa klarer vi ikke å finne den arbeidskraften vi trenger. Siden nesten alle andre vestlige land sliter med nøyaktig det samme problemet, så blir konkurransen knallhard. Dessuten er det ikke så fett å komme til Norge lenger, etter at andre land også har hatt en pen økonomisk vekst. Derfor må man se lenger enn langt for å finne noen som kan påta seg å stelle våre gamle.      

Men jeg skulle likt å se den norske politikeren med ambisjon om posisjon som våger å si noe i nærheten av dette høyt i det innvandringspolitiske klimaet vi for tida har i Norge. Her på berget slåss jo politikerne om å være mest mulig mot innvandring.

Sånt blir det også noen paradokser av. Vi (eller i alle fall ekspertene) vet at dersom utlendinger skal få jobb i Norge, så trenger de først og fremst å lære språket. Og så trenger de stabilitet, for eksempel å ha familien rundt seg. Og hva gjør politikerne: Reduserer norskopplæringen og begrenser muligheten til familiegjenforening.

Kanskje er denne strengheten nødvendig av ymse årsaker, men det gir ikke flere pleie- og omsorgsarbeidere i alle fall.

Fra privat til offentlig?

Ser man kun på behovet, så er jo en åpenbar løsning å få flere som i dag jobber «andre steder» til å jobbe i kommunen. Flere av dem som arbeider i private virksomheter må med andre ord begynne å jobbe i pleie- og omsorgssektoren. Det kunne bidratt til å tette noe av bemanningsbehovet. Men bare et streif av en slik tanke får nok alle landets økonomieksperter – og dem er det nesten like mange av som USA-eksperter – til å skvette kaffe på blådressen.

Og selv om mange i privat sektor sikkert vil slippe formuesskatt om de omskolerer seg til helsefagarbeider, så er årsaken til at de ikke liker en slik tanke nokså innlysende: Hvis enda flere skal jobbe i offentlig sektor, hvor skal skatteinntektene som finansierer velferden komme fra?

Men det rokker ikke ved det faktum at pleie og omsorgssektoren er avhengig av at flere velger dem.

Mindre, ikke mer byråkrati

Et noe mer kjent argument for, om ikke skaffe flere arbeidsplasser totalt, så for å effektivisere og utnytte selve systemet bedre, er kommunesammenslåinger. Erna Solberg prøvde hardt på å få til dette da hun satt åtte år som statsminister, men resultatet ble magert. Norske kommuner vil ikke slå seg sammen. I alle fall ikke hvis de blir bedt om det av noen med kontor i Oslo.

Et hovedargument mot sammenslåing er at det skaper enda mer byråkrat og dermed ikke frigjør en tøddel mer arbeidskraft. Vel, ferske tall som selveste Eivind Dale kunne presentere under Arbeids- og velferdskonferansen viser noe helt annet. Faktisk helt omvendt: Sammenslåtte kommuner har gitt mindre byråkrati, konstaterer han.

Men igjen, dette er politisk betent. Og alle som trenger å samarbeide med Senterpartiet for å holde på den politiske makta, vet at det er to ting man må holde seg langt unna dersom det skal bli noe statsbudsjett: EU og kommunesammenslåinger.

Dagens kommunalminister er svært godt oppdratt i så måte. Da den omtalte rapporten om at distriktskommuner ligger an til å miste 25 prosent av arbeidsstyrken sin, var hans kommentar nesten komisk defensiv:

Sammenslåing og samarbeid på tvers av kommunegrensene kan være en løsning, sa statsråden i en pressemelding, og la til: – Men det må kommunene selv finne ut av.

Men det er jo nettopp det de ikke greier! De finner ikke ut av det (hoderist, hoderist)!

Utenfra og inn

Et siste poeng herfra i denne omgang handler om nok en evigvarende utfordring for norsk politikerstand: Hvordan få flere av dem som vil og kan jobbe, men som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet, inn i jobb.

Igjen kan jeg lene meg på Navs kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt: Det er de dyreste tiltakene virker.  For eksempel virker lønnstilskudd (dyrt) mye bedre enn arbeidstrening (ganske billig).

Og for å gjøre det enda vanskeligere for de bevilgende myndigheter: Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon) kunne på samme Arbeids- og velferdskonferanse fortelle om at med enkel, men ikke helt gratis tilrettelegging på den enkelte arbeidsplass, så ville mange flere av «hennes folk» vært i jobb. Slik tilrettelegging trengs også i skolen. Mange funksjonshemmede faller ufrivillig utenfor allerede i skolen, da det ikke finnes penger og ressurser for å legge ting til rette for dem – selv om det faktisk er lovpålagt.

Tid for tidlig innsats – på ekte?

Det er sikkert mye lettere sagt enn gjort, men jeg tror det gamle, gode politikerslagordet som er teoretisk velbrukt, men som fortsatt tas for lite i bruk i praksis, må på bordet nok en gang: Tidlig innsats.

Vi må slutte med all repareringen, og heller ta tak når vi ser at noe – eller noen – er i ferd med å falle.

Og så må vi gjøre mer av det vi jo er ganske flinke til her i landet: Bruke penger. Men vi må bruke dem der de gir mest avkastning.        

Kanskje vi må tåle at det koster å gi språkopplæring, lønnstilskudd eller tilrettelegging i skolen. I alle fall hvis det gir gevinst på sikt.

Er det ikke det investeringer handler om?