Veiviseren som eier veien

Både Magne Lerø og Jan Grund har rett i sin samtidsdiagnose: verden er farligere, den regelbaserte ordenen slår sprekker, og vi trenger ledere som taler sant om realitetene.

Men før vi betingelsesløst slår følge med veiviseren, må vi med litt husmannsblod i årene tillate oss å spørre: Hvem er egentlig denne mannen, og hvilken vei er det han peker ut?

Carney er ikke en hvilken som helst politiker. Han er Goldman Sachs-veteran, tidligere sentralbanksjef i to G7-land, tidligere toppsjef i et av verdens største investeringsfond (Brookfield Asset Management) – og nå statsminister i Canada. Han er selve inkarnasjonen av det globale systemet han beskriver.

Når vi skreller bort tåketalen om felles verdier og bærekraft, ser vi hva begreper som «strategisk autonomi» og «verdibasert realisme» betyr i praksis. For den globale eliten er sammenbruddet i verdensordenen en gigantisk finansiell risiko. De eier globale verdikjeder, men de har ikke egne hærer til å forsvare dem.

Carneys løsning er at nasjonalstatene, det vil si skattebetalerne, må ta regningen. Det han kaller realisme, er et velkjent krav fra kapitalen i krisetider: staten tar den geopolitiske risikoen og subsidierer sikkerheten, mens de gigantiske investeringsfondene privatiserer profitten. Carneys «strategiske autonomi» lander ikke i Davos. Den lander som kutt i sykehjemmet i Fredrikstad og lengre venteliste på Nav-kontoret i Kongsvinger. Når staten tvinges til å prioritere forsvarsbudsjetter og forsyningssikkerhet, er det velferdsstaten som betaler differansen.

Carney ber oss ta ned skiltene og slutte å leve på en livsløgn. Det er et godt råd. Men det gjelder også ham selv. At han også har bygget karriere på å selge klimarisiko som finansielt produkt, gjør ikke regnestykket mer sympatisk.

Den amerikanske skribenten Luke Savage har presist beskrevet dette som teknokratisk elitisme: rå maktkamp og fordelingspolitikk reduseres til «risikostyring», og demokratiet byttes ut med administrasjon.

At han fikk stående applaus i Davos er ikke et tegn på mot. Det er et tegn på at rommet gjenkjente sitt eget språk.

Vi er helt nødt til å bygge motstandskraft i en farlig verden. Men en veiviser som eier veien han ber oss gå på, og som i tillegg krever at fellesskapet betaler for asfalten, er ingen frelser. Han er en bompengesjef for det globale kapitalmarkedet.